Kvalitet og utjevning i Osloskolen

I den senere tid har det vært en rekke medieoppslag om Osloskolen, basert på to nye forskningsbaserte arbeider lagt frem fra Marianne Nordli Hansen og NIFU. Dette notatet ser på årsakene til at forskningen etterlater et annet inntrykk av Osloskolen enn annen forskning og statistikk.

Haakon Riekeles

Mats Kirkebirkeland

Publisert: 6. september 2017

Osloskolen har lenge vært regnet for å være god, med sterke resultater, høy gjennomføring og evne til å løfte elever med lav sosial bakgrunn. En rapport fra SSB fra 2017 underbygger at Osloskolen bidrar klart mer til elevers læring i grunnskolen som helhet enn skolene i andre storbyer, og er på topp blant kommunene i landet. Senter for økonomisk forskning har vurdert skolekvaliteten på videregående nivå i alle fylker i Norge. Også her kommer Osloskolen alt i alt best ut.

I den senere tid har det imidlertid vært en rekke medieoppslag om Osloskolen. Oppslagene er basert på to forskningsbaserte arbeider som nylig er lagt frem fra Marianne Nordli Hansen og NIFU. Konklusjonen som trekkes er at det positive bildet som tidligere har vært tegnet av Osloskolen, og som annen forskning har påvist, på mange områder er feil, og at tilstanden er langt dårligere enn man tidligere har visst.

Hensikten med dette notatet er å undersøke årsakene til at forskningen fra Nordli Hansen og NIFU etterlater et annet inntrykk av Osloskolen enn annen forskning og statistikk. Vi ser derfor på bredden av tilgjengelig forskning og statistikk, på metodebruk og mulige årsaker til at man kommer frem til forskjellige resultater.

Vår konklusjon er at Nordli Hansens forskning har svakheter som gjør at det er trukket tvilsomme konklusjoner, mens NIFUs forskning i hovedsak inneholder usikre funn som ikke gir et klart grunnlag til å konkludere. Annen troverdig forskning bekrefter tydelig Osloskolens kvaliteter.

Oppdatert versjon 9. september 2017.