«The Chinese use two brush strokes to write the word ‘crisis.’ One brush stroke stands for danger: the other for opportunity. In any crisis, be aware of the danger-but recognize the opportunity».

Talen til president John F. Kennedy (1959) kom i en kritisk fase av den kalde krigen, der Sovjetunionen gjorde store teknologiske og militære fremskritt. Selv om Sovjetunionen utgjorde en trussel, mente Kennedy at det også ga USA muligheter, i form av insentiver til å avansere og gjøre nye teknologiske nyvinninger og oppdagelser. Den kalde krigen var en krise som samlet det amerikanske folk.

Fra den kalde krigen og frem til i dag har USA derimot blitt et splittet land, og polariseringen gjennomsyrer både velgerne og den politiske eliten.

2. mars holdt Joe Biden sin første «State of the Union-tale» for Kongressen og det amerikanske folk. I den anledning brukte Biden krigen i Ukraina for å forsøke å samle USA, og CNN-kommentator Dana Bash kommenterte at dette var det genuint tverrpolitisk øyeblikk, da representanter fra begge partier ga Biden stående applaus. Biden ba blant annet amerikanerne om å slutte å se på hverandre som fiender, og heller se på hverandre som et samlet folk.

Det har tidligere blitt hevdet at sikkerhetspolitiske kriser og trusler som 9/11 har hatt en depolariserende effekt. Derfor er det kanskje ikke så rart at tanker om at dagens sikkerhetspolitiske krise igjen kan samle et splittet USA har spredd seg. I en artikkel skrevet i 2018, sår den politiske analytikeren Ezra Klein tvil om hvorvidt Amerika kan forenes uten en ekstern trussel eller fiende. Dette er i tråd med Brooks, kommentator i The New York Times, som i 2019 hevdet at trusselen fra et mektigere Kina ville kunne samle amerikanerne.

Dette notatet ser på hvordan kriser og eksterne trusler påvirket graden av polarisering i USA. Dette innebærer terrorangrepet på tvilling-tårnene i 2001 og den påfølgende krigføringen i Irak, samt Covid19-pandemien. Notatet vil også se på den pågående krigen i Ukraina.

Som teoretisk bakgrunn presenteres først to ulike former for polarisering: ideologisk og affektiv polarisering. Deretter brukes «external threat hypothesis» for å forklare hvordan eksterne trusler
og kriser kan redusere polarisering blant den politiske eliten og velgerne.

Polarisering i USA

I politisk sammenheng brukes polarisering når motsetningene mellom partiene og velgerne blir tydeligere. Det skilles gjerne mellom ideologisk og affektiv polarisering.

Ideologisk polarisering blir målt ut ifra den ideologiske avstanden mellom politiske partier, og i USA har denne utviklingen vært asymmetrisk siden slutten av 70-tallet (Ornstein & Mann, 2012).
Det republikanske partiet har beveget seg raskere vekk fra en moderat posisjon enn det demokratiske partiet, noe som har resultert i at Republikanerne har inntatt et mer ekstremt ytterpunkt til høyre enn Demokratene har gjort til venstre (Figur 1). Dette ytterpunktet er også ekstremt sammenlignet med andre høyre-partier i utviklede eller liberale demokratier. En ekspertundersøkelse fra 2019 fant at Det republikanske partiet har flere likheter med høyrepartier som klassifiseres som ekstreme, enn de som klassifiseres som moderate (Beauchamp, 2020).

Den ideologiske overlappingen har også minsket blant velgerne. I 2017 befant 95 prosent av republikanerne seg til høyre for medianvelgeren i det demokratiske partiet, og 97 prosent av demokratene befant seg til venstre for medianvelgeren i det republikanske partiet (Kiley, 2017). De ideologiske konfliktlinjene mellom partiene og velgerne er særlig tydelige angående verdispørsmål som abort og homofili, samt økonomi.

Polarisering trenger ikke å være negativt. Positive konsekvenser kan være at det styrker de politiske partiene og tydeliggjør de ulike partienes ideologiske ståsted. I tillegg kan det øke det politiske engasjementet i befolkningen. Valgdeltakelsen ved det amerikanske valget i 2020, samt mellomvalget i 2018 satte rekorder, og i førstnevnte var deltakelsen det høyeste på 120 år (Dimock & Gramlich, 2021).

Polarisering utvikler seg derimot til et problem når et mangfold av forskjeller og identiteter i økende grad samsvarer med en enkelt dimensjon eller «pol», slik at befolkningen og den politiske eliten oppfatter politikk som av kamp mellom to grupper; oss versus dem. Denne sterke identifikasjonen med en pol, som blant annet kan være etnisk eller ideologisk, overstyrer da uavhengige evalueringer av politikk og enkeltsaker, noe som gjør befolkningen mer tilbøyelig til å velge partiske interesser over demokratiske prinsipper (Graham & Svolik, 2020, s. 392).

En konsekvens av de økte motsetningene mellom oss og dem, er at det kan føre til økt misnøye eller negative følelser rettet mot velgere og representanter fra det andre partiet. Dette omtales som affektiv polarisering, og fanger opp i hvor stor grad velgerne føler sympati og varme følelser for eget parti og velgere, altså in-party, og i hvor stor grad de har negative følelser rettet mot konkurrerende parti og deres velgere, out-party.

Affektiv polarisering kan blant annet måles ved hjelp av et ‘følelses-termometer’ som har en skala som går fra kalde (0), til nøytrale (50) til varme (100) følelser rettet mot eget og motstridende parti (figur 2).

Figur 2 viser at varme og positive følelser mot eget parti har holdt seg stabilt mellom 70 og 75 grader siden målingene startet på 1970-tallet. Den største forandringen er i følelsene mot opposisjonspartiet, som har gått fra å være nøytrale til kalde. Denne tendensen, hvor misnøye
mot et annet parti ikke blir fulgt av tilsvarende positive og varme positive følelser mot eget parti, omtales som «Negative partisanship». Dette innebærer at velgerne først og fremst former sine politiske meninger ut ifra negative følelser rettet mot opposisjonen, enn tilknytning til eget parti (Abramowitz & Webster, 2018). I praksis vil dette bety at velgerne ikke nødvendigvis stemmer på en kandidat fra eget parti fordi man liker vedkommende, men fordi man misliker alternativet mye sterkere. Polarisering kan dermed svekke verdier som er viktige for å vedlikeholde og styrke et liberalt demokrati. Disse verdiene er toleranse og aksept for forskjeller når det kommer til rase, religion og ideologi, tillit til medborgere, og en fellesskapsfølelse av «å være i samme båt» (Esmer, 2015, s. 133). Når befolkningens politiske og sosiale identitet gradvis overlapper og blir den samme, blir det
stadig vanskeligere å opprettholde disse verdiene. Den amerikanske statsviteren Jennifer McCoy (2018) omtaler dette som skadelig polarisering (pernicious polarization). Når polariseringen når
en slik grad, kan den skade demokratiet på flere måter.

For det første skaper ideologisk polarisering motstand til å inngå politiske kompromisser og partiene kan slite med å komme til enighet om nye lovforslag, også omtalt som «gridlock» (Steinhovden, 2018, s. 31). Politikk blir et nullspill, der det oppleves som at hvis demokratene får det som de vil, taper republikanerne og omvendt.

For det andre vil en polariserende retorikk kunne forsterke affektiv polarisering og danne et bilde av lederne av opposisjonspartier som illegitime. Dette kan påvirke velgernes tillit til politiske institusjoner. Stormingen av kongressen er ett godt eksempel på hvilke konsekvenser en slik type retorikk kan ha. En forsterket affektiv polarisering vil dermed kunne føre til større aksept for brudd på demokratiske normer fra eget parti, samt skape fiendtlige følelser mellom velgerne.

Terrorangrep og “rally ’round the flag”

Krisetilstander og internasjonale kriser er forventet å øke støtten til den sittende regjeringen (Mueller, 1973). En slik «rally ’round the flag-effekt» er vanlig etter plutselige og dramatiske hendelser, og ble raskt synlig etter 9/11, da oppslutningen (approval rate) for daværende president Bush steg fra 53 til 90 prosent (Levitsky & Ziblatt, 2019, s. 93). Denne typen støtte skyldes en patriotisk reaksjon blant velgerne som øker støtten til presidentenes handlinger, og Gallup fant at dette hoppet i popularitet, som ble målt innen én uke, var den største «rally-effekten» målt i USA noen gang (Rocca, 2009, s. 275; Lee, 1977, s. 253).

Psykologiske og politiske teorier hevder at trusselen av en felles fiende kan minske fiendtlighet og konflikt mellom grupper, og heller forene (Simmel 1955; Sumner 1906). En av disse teoriene er «external threat hypothesis», som hevder at trusler fra en ekstern fiende kan redusere graden av polarisering blant den politiske eliten og velgermassene (Myrick, 2021). Dette skjer ved hjelp av en informasjonsmekanisme og en identitetsmekanisme. Gjennom informasjonsmekanismen setter partier til side sin egen politikk og fokuserer heller på en felles oppfatning og respons. På denne måten kan den ideologiske polariseringen minimeres.

Identitetsmekanismen og en felles oppfatning av en krise, øker viktigheten av en nasjonal identitet på bekostning av partitilhørigheten, og kan dermed påvirke graden av affektiv polarisering. Felles for disse to mekanismene og deres påvirkning på polarisering, er at de kan forandre holdninger når det er krisetilstander. For å redusere den ideologiske eller affektive polariseringen, er det derimot nødvendig at reduseringen er symmetrisk og at partene beveger seg i samme retning. Hvilken retning skiftet går i avhenger av situasjonen og trusselen. Tidligere studier har vist at kriser og trusler kan påvirke holdninger både i en konservativ retning (Schuller, 2015) og i en liberal retning (Eadeh & Chang, 2020).

Kriser medfører elementer av trusler, usikkerhet og hastverk. Det er av denne grunn det er viktig at en informasjonsmekanisme aktiveres, slik at politiske aktører hurtig kan fatte og aktivere tiltak. Før 9/11 ville en slik type politisk samarbeid være vanskelig å se for seg. Både den ideologiske og affektive polariseringen hadde steget siden starten på 90-tallet. I 1994 fikk Republikanerne sitt første flertall i Representantens hus på over 40 år, og Demokratenes lange dominans hadde bidratt til et behov for partiene til å differensiere seg (Mann & Ornstein, 2012). Det økte fokuset på differensiering førte til at partiene ble mer ideologisk polarisert, da de måtte ta klarere og tydeligere standpunkt på flere politiske områder.

Det var ikke bare politikken som ble ideologisk sortert, men også representantene fra hvert parti. Fra 1960 til 1990 ble antallet moderate og liberale republikanere i representantenes hus redusert fra 87 til 11 (Theriault & Rohde, 2011, s. 1012). Samme utvikling skjedde i det demokratiske partiet, der antall moderate og konservative demokrater ble redusert fra 109 til 52. I senatet gikk antallet moderate og konservative demokrater fra 23 til 3.

Noen uker før terrorangrepet var det stor uenighet mellom partiene angående landets innenriks- og utenrikspolitikk (Roberts, Renyi & Xunhua, 2011, s. 253). Demokratene kritiserte blant annet Bush sin motstand mot Kyotoavtalen, og hadde tenkt å bruke dette som kampsak imot ham ved kongressvalget det påfølgende året. I tillegg viste også Demokratene stor motstand mot Bush skattelettene til Bush, og selv om lovforslaget (H.R 3) fikk gjennomslag, skjedde det uten en eneste stemme fra demokratene.

I etterkant av terrorangrepet var det derimot en unison politisk elite som møttes og informasjons-mekanismen var tydelig til stede. 18. september 2001 stemte alle senatorene i kongressen for et felles vedtak som ga president Bush autorisasjon til å «use all necessary and appropriate force against those nations, organizations, or persons he determines planned, authorized, committed, or aided the terrorist attacks that occurred on September 11, 2001, or harbored such organizations or persons» (S. J. Resolution 23, 2001). Analyser av stemmeavgivningen i den 107. kongressen i saker der Bush tok et standpunkt, viser at Bush også hadde en «rally-effekt» der (Rocca, 2009). Medlemmene av kongressen hadde en sannsynlighet på 82 prosent for å støtte Bush sine holdninger og politikk i etterkant av 9/11, sammenlignet med en sannsynlighet på 51 prosent i tiden før angrepet (ibid, s. 285).

Spørreundersøkelser gjort før og etter terrorangrepet, henholdsvis i april og desember 2001, viser en nedgang i affektiv polarisering blant velgerne (NBC News, u.d.). I april hadde 58 prosent av demokratene et negativt syn på Det republikanske partiet. I desember hadde prosentandelen gått ned til 42 prosent. Samme utvikling skjedde i Det republikanske partiet, da prosentandelen som hadde ett negativt syn på Det demokratiske partiet, gikk fra 64 til 47 prosent.

Amerikanerne samlet seg også rundt presidenten. Bushs popularitet steg blant republikanske, demokratiske og uavhengige velgere. Den største oppgangen skjer blant demokrater og uavhengige velgere, siden de har et lavere utgangspunkt enn republikanere som allerede har ett fordelaktig syn på en president fra sitt eget parti (Figur 3). Selv om demokrater og uavhengige velgere opplever en «rally-effekt», er den likevel ikke like sterk og avtar raskere enn hos republikanske velgere (Fox, 2009, s. 912).

Støtten fra kongressen holdt derimot ikke tritt med støtten fra befolkningen. Tidlig i 2002 var kongressens støtte på samme nivå som før terrorangrepet tok sted, på 52 prosent. Det samme året tok også den ideologiske overlappingen i Representantenes hus slutt, da det ikke lenger fantes noe overlapp mellom den minst liberale demokraten og den minst konservative republikaneren (Desilver, 2022). Det samme skjedde i Senatet i 2004, og siden har det ideologiske gapet mellom partiene og representantene vokst ytterligere (Figur 1).

Fra samlende til splittende president – krigen i Irak

I tiden etter 9/11 var krigføringen i Irak en bidragsyter til den økende polariseringen (Jacobsen, 2010). Selv om begge partiene til dels var enige i Bushs valg om å invadere Irak i 2003, var de likevel splittet over finansieringen av krigføringen, samt hvordan Irak skulle rekonstrueres (Roberts et al, 2011, s. 261). Etter hvert vokste uenighetene mellom partiene seg større, og debatten handlet nå om hvorvidt USA skulle fortsette krigføringen i det hele tatt. Studier finner at krigføring i Irak førte til utvidelse av det partipolitiske skillet og bidro til ytterligere polarisering (Jeong & Quirk, 2019; Bonica, 2014; Beinart, 2007).

Krigen splittet også velgerne. Holdningene til president Bush og krigen samsvarte i høy grad med om velgerne tilhørte det republikanske eller demokratiske partiet (Figur 3). Krigen i Irak hadde en liten «rally-effekt» blant demokratene i starten av krigen, men denne effekten avtok raskt. I 2006 opplevde Bush en til da rekordlav støtte fra demokrater på bare 8 prosent (Jacobsen, 2010, s. 32). Dette henger sammen med at synet på og støtten til krigføringen forandret seg som årene gikk (Heimlich, 2011). I mars 2003 svarte 59 prosent av demokratene at de støttet bruken av militære styrker i Irak, men innen 2008 hadde denne støtten gått ned til 17 prosent. Blant republikanske velgere var det 93 prosent som støttet den militære invasjonen i 2003, og i 2008 var den redusert til 73 prosent. Republikanerne støttet dermed i høyere grad videreføringen av «manifest destiny-retningen» til USA. Dette er en tilnærming til amerikansk utenrikspolitikk, der USA, gjennom en offensiv og aktiv utenrikspolitikk, har som mål å beskytte amerikansk samfunnssystem og idealer (Melby, 1995, s. 25).

Selv om terrorangrepet førte til mindre affektiv polarisering og en mer samlet politisk elite, bidro Bushs invasjon av Irak til å splitte partiene og velgerne igjen. Begge hendelsene hadde en depolariserende effekt, men kortvarige.

Covid19: En usynlig fiende

I mars 2020 erklærte daværende president Trump seg som en «wartime president» mot en usynlig fiende; koronaviruset. Ifølge de nevnte teoriene kunne dette være den første krisen eller trusselen etter terrorangrepet i 2001 som kunne samle USA – en krise som krevde samarbeid, og hvor egen helse var avhengig av andres valg. USA inntok derimot raskt ledelsen i antall smittetilfeller og dødsfall, og Trump ble kritisert for manglende lederskap og for å ha sagt at koronaviruset ikke er noe farligere enn en vanlig influensa (Edwards, 2020). Istedenfor å samle landet, kan det heller virke som at pandemien var en perfekt krise for å skape ytterligere polarisering.

For det første bidro den til å skape identiteter og holdninger som overlappet med allerede eksisterende identiteter og partitilhørighet. I starten av utbruddet godkjente et stort flertall av amerikanerne regjeringens tiltak og restriksjoner, og de fleste kunne enes om at viruset var en alvorlig trussel mot landets økonomi og befolkningens helse (Deane, Parker & Gramlich, 2021). Etter hvert som pandemien vedvarte, ble reaksjonene og holdningene til viruset i større grad organisert rundt hvorvidt velgerne var demokrater eller republikanere. Dette partiskillet ga blant annet utslag i hvordan viruset skulle adresseres og hvor sterke tiltakene skulle være, og i alt var demokrater mer tilbøyelige enn republikanere til å synes at mer inngripende restriksjoner i samfunnet var nødvendige. Uenighetene begrenset seg ikke bare til restriksjoner, men også til synet på hvor viktig det var å bekjempe viruset. I begynnelsen av 2021 mente 90 prosent av de demokratiske velgerne at det å bekjempe koronaviruset burde være den øverste prioriteten til presidenten og kongressen, mot 60 prosent av republikanerne (Schaeffer, 2021). Den viktigste prioriteten for republikanerne var fortsatt å styrke økonomien.

Dette partiskillet i synet på viruset gjorde seg ikke bare gjeldende blant befolkningen. Donald Trump hevdet tidlig at «Kina-viruset» ikke var en trussel mot det amerikanske folkets helse, og ville derfor gjenåpne samfunnet igjen etter fire uker med nedstegninger (Karni & McNeil, 2020). Trump begrunnet dette med at han fryktet en ødelagt økonomi og tvunget sosial isolasjon mer enn effektene av viruset (ibid.). Paradoksalt nok vedtok Trump senere å trekke støtten til WHO, da han mente at de hadde tilbakeholdt viktig informasjon om hvor farlig koronaviruset egentlig var (Skrede & Føli, 2020).

Disse forskjellige holdningene og oppfatningene av pandemien og hvordan den skal håndteres, gjør det vanskelig for representanter og velgere fra begge partiene å samles om problemet. Denne splittelsen gjør det også nærmest umulig å gjennomføre en kognitiv rekonstruering av gruppetilhørigheten, fra «oss» og «dem», til et mer inkluderende «vi» (Jungkunz, 2021, s. 2). Det retoriske skillet mellom Det republikanske og Det demokratiske partiet angående trusselen ved Covid økte, også fiendtlighetene blant velgermassene. Økningen i affektiv polarisering førte til ønsket om differensiering. Republikanere som var mindre bekymret over farene ved Covid enn Demokratene, ble også mindre villige til å støtte politikk og tiltak som skulle minimere konsekvensene (Druckman, et al., 2021, s. 35). At demokrater og republikanere har problemer med å enes om politikk, holdninger og til og med fakta, har blitt tydelig de seneste årene. Ironisk nok er dette også ett av få temaer de er enige om: at de ikke er enige om grunnleggende fakta (Laloggia, 2018). Disse forskjellene i oppfatninger og holdninger blir derimot svært farlig når de også vedvarer i synet på trusler og kriser.

De partiske forskjellene i etterlevelsen av forebyggende tiltak og holdninger førte til en økt risiko i forbindelse med interaksjoner mellom de forskjellige velgergrupperingene, og er den andre grunnen til at pandemien førte til økt polarisering. At velgerne kan skylde på hverandre for problemene som oppstår, vanskeliggjør at kriser kan ha en depolariserende effekt. Det hjalp heller ikke at den ene halvdelen så til vitenskapen for råd, og den andre halvdelen til Trump. Den svekkede tilliten til hverandre og myndighetene gjorde det sårt trengte samarbeidet vanskelig. Den dype splittelsen i samfunnet gjorde at
krisen forsterket og fostret ytterligere misnøye og polarisering, fremfor solidaritet og samarbeid.

Statsviteren Francis Fukuyama (2020) uttalte at det ikke var regime-typene som hadde noe å si for håndteringen av koronautbruddet, «but whether citizens trust their leaders, and whether those leaders preside over a competent and effective state». USAs håndtering av utbruddet fikk kritikk fra flere hold, og i mars 2021 utførte Lowy Institute en studie som rangerte stater basert på deres håndtering av Covid19-pandemien. Av 102 land kommer USA på en 96. plass, og er dermed i selskap med land som Bolivia, Iran og Ecuador.

Selv om dommen fra ekspertene var klar og tydelig, var de amerikanske velgerne splittet i sitt syn på hvordan regjeringen hadde respondert på koronaviruset. En undersøkelse fra 2020 viser at 76 prosent av republikanerne mente at regjeringen hadde gjort en god jobb, mot 25 prosent av demokratene (Devlin & Connaughton, 2020). Samme undersøkelse viser også at amerikanere i stor grad mener at landet er mer splittet etter koronautbruddet. 77 prosent av amerikanere mener at landet er blitt ytterligere splittet, mot 18 prosent som mener at det er blitt mer samlet. I Canada oppga derimot 66 prosent at landet hadde blitt mer samlet enn før koronautbruddet, og 29 prosent oppga at de hadde blitt mer splittet enn tidligere.

Da viruset kom til USA var det under krevende forhold: En dypt splittet politisk elite, velgere som ikke bare misliker hverandre, men som også ser på hverandre som farlige, og en svak økonomi som forverret skillelinjene ytterligere. Viruset var perfekt for Trumps nasjonalistiske og splittende retorikk. Dette førte til at verken informasjonsmekanismen eller identitetsmekanismen slo til.

Krigen i Ukraina

Funnene ovenfor viser to ulike måter kriser kan påvirke polarisering på. 9/11 hadde både identitetsmekanismer og informasjonsmekanismer til stede. Terrorangrepet hadde dermed en depolariserende effekt, selv om den var kortvarig. Covid19-pandemien hadde derimot en polariserende effekt, grunnet økende motstridende identiteter samt uenigheter angående pandemien i seg selv.

Hvilken effekt kan krigen i Ukraina ha på polariseringen i USA?

Mueller (1973) sier at kriser kan ha en «rally-effekt» hvis følgende tre kriterier er til stede: Krisen må ha et internasjonalt omfang, direkte involvering av USA og presidenten, og til slutt må den være «specific, dramatic, and sharply focused» (ibid, s. 209). Krigen i Ukraina ser ut til å passe alle disse tre kriteriene, da det er en internasjonal krise der Biden og USA har tatt en aktiv rolle blant annet i form av å sende tropper til NATO-land som grenser til Ukraina.

Meningsmålinger viser derimot at Biden ikke har oppnådd noen «rally-effekt» (News Gallup). Støtten til Biden fra republikanerne gikk fra fem til syv prosent fra januar til februar i år, men var nede på fem prosent igjen i mars. Blant demokrater og uavhengige velgere skjer det derimot en liten økning, henholdsvis fra 82 til 84 og 33 til 38 prosent fra januar til mars. Republikanere og demokrater er dermed mer splittet i synet på presidenten enn de var rett før krigen startet, selv om økningen er liten.

Velgerne fra de ulike partiene er også splittet i synet på Bidens håndtering av krisen. Blant demokrater oppgir 62 prosent at Bidens håndtering har vært god, sammenlignet med 11 prosent av republikanerne (Jackson, et al., 2022). I en annen undersøkelse svarer 85 prosent av republikanere at krigen ikke ville ha skjedd hvis Trump fortsatt var president, mot 38 prosent av demokratene (Vakil, 2022).

Erfaringer fra Covid19-pandemien viser at det er viktig med en felles informasjonsmekanisme, som innebærer felles oppfatninger og holdninger til kriser. Selv om velgerne fra partiene er splittet i synet på Biden og hans håndtering av krisen, er det enighet angående USAs politikk overfor Russland og Ukraina (Pew Research Center, 2022). 73 prosent av republikanerne og 83 prosent av demokratene mener at det er viktig å samarbeide tett med allierte. Velgerne er også samstemte i synet på sanksjoner mot Russland, og 85 prosent av republikanerne og 88 prosent av demokratene mener at det er rett å opprettholde de strenge økonomiske sanksjonene.

Selv om velgerne fra begge partier er enige i noe av politikken som føres, gir det altså ikke noe positivt utslag i støtten til Biden. Dette kan skyldes affektiv polarisering og graden av negative partisanship, som innebærer at lederen av motstridende parti mottar ingen eller lite støtte grunnet et sterkt ønske fra velgerne om å differensiere seg fra vedkommende som man misliker. En annen årsak til den uteblivende «rally-effekten» er at velgerne bekymrer seg mer over andre temaer enn krigen i Ukraina, og dermed blir disse temaene mer utslagsgivende i bedømmingen av Biden. I en Gallup-undersøkelse fra mars i år oppgir 17 prosent av amerikanske velgere at de bekymrer seg over økte leve-kostnader og inflasjon (Saad, 2022). I tillegg oppga 22 prosent av de bekymrer seg over regjeringen og deres dårlige lederskap. Ni prosent av velgerne oppgir situasjonen mellom Russland og Ukraina som sin største bekymring.

Den tilsynelatende unisone politiske eliten som ga Biden stående applaus etter hans «state of the union-tale», viste seg snart å være en illusjon. Representanter fra begge partier fordømte invasjonen av Ukraina og Putins handlinger, men det tok lang tid før man fikk i stand en samlet respons. Forsøk på å vedta tiltak som forbud mot russisk oljeimport, fjerning av handelsavtaler, samt fordømmelsen av Putin som krigsforbryter, ble alle stanset etter uenigheter og utsatt i flere uker (DeBonis, 2022).

Siden dette har også flere republikanske ledere skyldt på Biden for
at Russlands invasjon i det hele tatt fikk skje. Republikanske representanter som McCaul og McCarthy legger vekt på at det
er Biden og hans svakhet som er årsak til krigen. Senator Ted Cruz uttalte også at det er Biden og Det hvite hus som forårsaket krigen (Weisman, 2022).

Demokrater har kritisert republikanerne for å utnytte en nasjonal krise til å angripe den politiske motstanderen. Republikanernes taktikk er derimot ikke overraskende. For det første har denne typen spill og retorikk blitt normen etter at Trump styrte partiet. Strategien er tilsynelatende «splitt og hersk», og mobilisering av eksisterende velgere fremfor å appellere bredere til flere mulige nye velgere. For det andre er det mellomvalg til høsten, og en strategi for republikanerne vil være å angripe og kritisere Biden, fremfor å samarbeide og fremstille det demokratiske partiet i et godt lys.

Drøfting

I dette notatet har ulike kriser som har rammet USA og deres påvirkning på polarisering blitt redegjort for. Det er viktig å påpeke at det er flere andre typer hendelser og samfunnsutviklinger som har utspilt seg i USA på samme tid. I tilfellet med 9/11 skjedde angrepet og målingene av støtten til Bush over såpass kort tid, at det er lettere å knytte reduksjonen av polarisering til terrorangrepet. Covid19-pandemien har derimot utspilt seg over lang tid, og det kan være flere faktorer som har påvirket graden av polarisering enn de som blir trukket frem i dette notatet.

Tidligere og nåværende kriser har hatt ulik påvirkning. Terrorangrepet i 2001 klarte å samle velgerne og partiene mot en felles fiende. Velgere hadde en tydelig «rally-effekt» som var med på å redusere den affektive polariseringen, i form av økt støtte til Bush og positive følelser mellom partiene. For partiene innebar dette en reduksjon i ideologisk polarisering, som ga utslag i økt tverrpolitisk samarbeid i månedene etter angrepet.

Selv om denne krisen hadde en reduserende påvirkning på polariseringen i USA, var den likevel kortvarig. Der det tverrpolitiske samarbeidet tok slutt etter noen måneder, varte velgernes støtte til Bush noe lenger. Dette skyldes i stor grad krigføringen i Irak som hadde en lignende, men svakere «rally-effekt» som terrorangrepet i begynnelsen. I løpet av 2003 falt derimot støtten fra velgerne i Det demokratiske partiet drastisk, og daværende president Bush fikk rekordlav oppslutning.

En av grunnene til dette var at demokrater og republikanere utviklet asymmetriske holdninger til krigen, der sistnevnte uttrykte større støtte til Bush og krigføringen i Irak. I mangel av en felles oppfatning av krisen (informasjonsmekanisme), ble den heller en grobunn for ytterligere polarisering. Partiske forskjeller i holdninger og oppfatninger av krigen, førte også til at identitetsmekanismen ikke slo til. Parti-tilhørighet ble viktigere enn en nasjonal identitet.

Korona er en felles fiende som ikke skiller mellom republikanere og demokrater. Likevel har den splittet velgerne og partiene. For at kriser skal ha en samlende og depolariserende effekt, er det viktig at partiene og velgerne har en felles oppfatning av problemet. Oppfattelsen av koronaviruset varierte derimot i stor grad rundt hvorvidt velgerne eller politikerne tilhørte Det republikanske eller Det demokratiske partiet. Trump hevdet tidlig å være en «wartime president» mot korona, men både hans håndtering og retorikk angående viruset, tydet på at det heller var en kamp mot demokratene.

I dagens USA er det republikanere og demokrater som er hverandres fiender. Covid19-pandemien kan ha forverret dette trusselbildet, da forskjeller i holdninger ble fremhevet.

Det samme kan skje med krigen i Ukraina. Til forskjell fra pandemien har republikanske og demokratiske velgere en felles oppfatning i trusselen av Russland og sanksjonene som USA utøver. Likevel har Det republikanske partiet utnyttet krisen til å fremheve de negative konsekvensene av sanksjonene. Selv om Det republikanske partiet til slutt støttet Bidens beslutning om å forby import av russisk olje, blir forbudet nå brukt til å sverte Biden og kritisere ham for de høye drivstoffprisene i USA. Istedenfor å bekjempe en felles fiende, som er Russland og Putin, virker det som om Det republikanske partiet er mer opptatt av å bekjempe Det demokratiske partiet før mellomvalget i høst.

Det er også problematisk at enkelte republikanske representanter har uttalt at det er Biden som har skyld i at krigen startet. Dette kan være med på å forklare hvorfor Biden ikke har opplevd noen «rally-effekt» så langt, da det tegner et bilde av presidenten som en svak og inkompetent leder, samtidig som at det tar fokuset vekk fra den virkelige trusselen.

Kanskje er det ikke en krise som kan samle USA, da de gjennomgår sin egen krig mellom partiene. Siden terrorangrepet i 2001 har USA slitt med å skape en felles identitetsmekanisme i krisetider, samt en felles oppfatning av trusler som Covid19.

I bunn er det USAs egen identitetskrise og polarisering som truer folket. I dagens Amerika føler mange grupper seg truet av en annen gruppe: den hvite mann føler seg truet av minoritetsgrupper, de konservative som føler at landet ikke er som det en gang var, føler seg truet av demokrater og deres liberale krefter. Spesielt Covid19-pandemien var med på å forsterke disse identitetene.

Den økende ideologiske polariseringen er alarmerende og vil svekke myndighetenes håndtering av fremtidige kriser og trusler. Partiene kan ikke bruke kriser til sin egen fordel og utnytte de kortvarige gevinstene dette gir, da det på lang sikt vil ødelegge det politiske systemet. Dagens høye grad av affektiv og ideologisk polarisering setter også grenser for samholdet som kan komme fra en felles trussel eller fiende.

Konklusjon

Kriser og eksterne trusler har påvirket graden av polarisering i USA i retninger. Terrorangrepet i 2001 og invasjonen av Irak i 2003 ga begge en forholdsvis sterk og moderat «rally-effekt» blant velgerne og økt tverrpolitisk samarbeid. Ettersom krigen i Irak vedvarte, utviklet den seg likevel til å bli en splittende krise. Disse to hendelsene viser at kriser kan være med på å redusere polarisering, men på det beste er effekten kortvarig.

Hva gjelder Covid19-pandemien og krigen i Ukraina, har særlig førstnevnte hatt en negativ påvirkning på polariseringen i USA. Både den affektive og ideologiske polariseringen har forverret seg siden 9/11 og invasjonen av Irak i 2003. Pandemien slo til i en tid der USA var svært splittet og fremhevde forskjellene ytterligere.

Mye tyder på at krigen i Ukraina heller ikke kommer til å kunne forene USA. Bidens «rally-effekt» har uteblitt, både fra de demokratiske og republikanske velgerne. I tillegg har Det republikanske partiet utnyttet krisen til egen fordel, i form av å legge skylden på Biden og Det republikanske partiet for krigen, samt dens negative konsekvenser for amerikanske borgere.

Republikanernes største fiende er fortsatt demokratene, og omvendt.

PDF-versjon av notatet kan lastes ned her:

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected]

Litteraturliste

• Abramowitz, A. I., & Webster. S (2018). Negative Partisanship: Why Americans Dislike Parties But Behave Like Rabid Partisans. I Advances in Political Psychology, 39 (1), 119–135.
• BBC (2020, 19. mars). Coronavirus: Trump puts US on war footing to combat outbreak. Hentet fra: https://www.bbc.com/news/world-us-canada-51955450
• Beauchamp, Z. (2020, 22. september). The Republican Party is an authoritarian outlier. Vox. Hentet fra: https://www.vox.com/policy-and-politics/21449634/republicans-supreme-court-gop-trump-authoritarian.
• Bernard, M., & Naugle, A., B. (2017). Examining How Perception of External Threat Influences the Popularity of Government Leaders. I Advances in Intelligent Systems and Computing, 610, 135–145.
• Beinart, P. (2007). When politics no longer stops at the water’s edge: Partisan polarization and foreign policy. I P. Nivola (Red.), Red and blue nations? Vol. 2. Consequences and correction of America’s polarized politics. Washington, DC: Brookings Institute Press
• Bonica, A. (2014). The Punctuated Origins of Senate Polarization. I Legislative studies quarterly, 39(1), 5–26.
• Brooks: https://www.nytimes.com/2019/02/14/opinion/china-economy.html
• Detterbeck : file:///C:/Users/Ingrid/Downloads/10.4324_9781315179575-2_chapterpdf.pdf
• DeBonis, M. (2022, 2. April). As Ukraine conflict rages, Congress struggles to legislate a response. The Washinton Post. Hentet fra: https://www.washingtonpost.com/politics/2022/04/02/ukraine-congress/
• Devlin, K, & Connaughton, A. (2020, 27. august). Most Approve of National Response to COVID-19 in 14 Advanced Economies. Pew Research Center. Hentet fra: https://www.pewresearch.org/global/2020/08/27/most-approve-of-national-response-to-covid-19-in-14-advanced-economies/#little-consensus-on-whether-the-pandemic-has-brought-people-together
• Deane, C. Parker, K., & Gramlich, J. (2021). A Year of U.S. Public Opinion on the Coronavirus Pandemic. Pew Research Center. Hentet fra: https://www.pewresearch.org/2021/03/05/a-year-of-u-s-public-opinion-on-the-coronavirus-pandemic/
• Desilver, D. (2022, 10. mars). The polarization in today’s Congress has roots that go back decades. Pew Research Center. Hentet fra https://www.pewresearch.org/fact-tank/2022/03/10/the-polarization-in-todays-congress-has-roots-that-go-back-decades/
• Druckman, J. N., Klar, S., Krupnikov, Y., Levendusky, M., & Ryan, J., B. (2021). Affective polarization, local contexts and public opinion in America. I Nature Human Behaviour, 5, 28–38.
• Eadeh, F.R., Chang, K.K. (2020). Can threat increase support for liberalism? New insights into the relationship between threat and political attitudes. I Social Psychological and Personality Science, 11, 88–96. https://doi.org/10.1177/1948550618815919
• Edwards, E. (2020, 6. oktober). ‘Morally reprehensible’: Doctors react to Trump’s tweet comparing Covid-19 to flu. NBCNews, Hentet fra: https://www.nbcnews.com/health/health-news/morally-reprehensible-doctors-react-trump-s-tweet-comparing-covid-19-n1242254
• Esmer, Y. (2015) Economic Crisis and Political Polarization A Challenge to Civic Culture? I Taiwan Journal of Democracy, 11(1): 129–146.
• Finkel, E, J., Bail, C, A., Cikara, M., Ditto, P, H., Iyengar, S., Klar, S., Mason, L, McGrath, M, C., Nyhan, B., Rand, D, G., Skitka, L, J., Tucker, J, A., Van Bavel, J, J., Wang, C, S., & Druckman, J, N. (2020). Political sectarianism in America. I Science, 370(6516), 533–536.
• Fox, G., T. (2009). Partisan Divide on War and the Economy Presidential Approval of G. W. Bush. I Journal of Conflict Resolution, 53(6), 905–933.
• Fukuyama, F. (2020, 30. Mars). The thing that determines a country’s resistance to the coronavirus. The Atlantic. Hentet fra https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2020/03/thing-determines-how-well-countries-respond-coronavirus/609025/
• Graham, M. H., & Svolik, M., W. (2020). Democracy in America? Partisanship, Polarization, and the Robustness of Support for Democracy in the United States. I American Political Science Review, 114(2), 392–409.
• Heimlich, R. (2011). Views of the Iraq War. Pew Research Center. Hentet fra: https://www.pewresearch.org/fact-tank/2011/11/23/views-of-the-iraq-war/
• Jackson, C., Diamond, J., & Foster, H. (2022, 14. mars). Americans support limited U.S. intervention in Ukraine to prevent escalation with Russia. Ipsos. Hentet fra: https://www.ipsos.com/en-us/news-polls/Americans-support-limited-intervention-Ukraine-prevent-escalation-Russia
• Jacobsen, G., C. (2010). Perception, Memory, and Partisan Polarization on the Iraq War. I Political Science Quarterly, 125(1), 31–56.
• Jungkunz, S. (2021). Political polarization during the COVID-19 Pandemic. In Frontiers Political Science, 3. https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fpos.2021.622512/full
• Kennedy, J. F. (1959). Crisis and opportunity (tale). Lokalisert på http://www.quotationspage.com/quote/2750.html
• Kiley., J. (2017, 23. oktober). In polarized era, fewer Americans hold a mix of conservative and liberal views. Pew Research Center. Hentet fra https://www.pewresearch.org/fact-tank/2017/10/23/in-polarized-era-fewer-americans-hold-a-mix-of-conservative-and-liberal-views/
• Laloggia, J. (2018, 23. August). Republicans and Democrats agree: They can’t agree on basic facts. Pew Research Center. Hentet fra: https://www.pewresearch.org/fact-tank/2018/08/23/republicans-and-democrats-agree-they-cant-agree-on-basic-facts/
• Lee, J., R. (1977) “Rally Around the Flag: Foreign Policy Events and Presidential Popularity.” I Presidential Studies Quarterly 7(2): 252–56.
• Levitsky, S., & Ziblatt, D. (2019). How democracies die: What history reveals about our future. Penguin Books .
• Jahani, E., Gallagher, N. M., Merhout, F., Cavalli, N., Guilbeault, D., Leng, Y., & Bail, C. A. (2020). Exposure to Common Enemies can Increase Political Polarization: Evidence from a Cooperation Experiment with Automated Partisans. https://doi.org/10.31235/osf.io/x2dby
• Jeong, G., H. & Quirk, P., J. (2019). Division at the Water’s Edge: The Polarization of Foreign Policy. I American Politics Research, 47(1), 58–87.
• Karni, A., & McNeil, D., D. (2020, 24. mars). Trump Wants U.S. ‘Opened Up’ by Easter, Despite Health Officials’ Warnings. The New York Times. Hentet fra: https://www.nytimes.com/2020/03/24/us/politics/trump-coronavirus-easter.html
• Mccoy, J., Rahman, T., & Somer., M. (2018). Polarization and the Global Crisis of Democracy: Common Patterns, Dynamics, and Pernicious Consequences for Democratic Polities. In American Behavioral Scientist, 62(1), 16–42.
• Melby, S. (1995). Amerikansk utenrikspolitikk. NUPI Utenrikspolitisk serie. Oslo: Tano
• Mueller, J., E. (1973). War, Presidents, and Public Opinion. New York: John Wiley & Sons.
• Myrick, R. (2021). Do External Threats Unite or Divide? Security Crises, Rivalries, and Polarization in American Foreign Policy. I International organizations, 75(4), 921–958.
• News Gallup (u.d). Presidential Approval Ratings – Joe Biden. Hentet fra: https://news.gallup.com/poll/329384/presidential-approval-ratings-joe-biden.aspx
• NBC News (u.d). https://s3.documentcloud.org/documents/21060305/september-11th-anniversary-poll-slides.pdf
• Ornstein, N., & Mann, T., E. (2012). It’s Even Worse Than It Looks: How the American Constitutional System Collided with the New Politics of Extremism. Basic books
• Schaeffer, K. (2021, 24. mars). Despite wide partisan gaps in views of many aspects of the pandemic, some common ground exists. Pew Research Center.
• Pew Research Center (2022, 15. mars). Public Expresses Mixed Views of U.S. Response to Russia’s Invasion of Ukraine. Pew Research Center. Hentet fra: https://www.pewresearch.org/politics/2022/03/15/public-expresses-mixed-views-of-u-s-response-to-russias-invasion-of-ukraine/
• Roberts, P., Renyi, M., & Xunhua, Y. (2011). China Views Nine-Eleven: Essays in Transnational American Studies. Cambridge Scholars Press.
• Rocca, M., S. (2009). 9/11 and Presidential Support in the 107th Congress. I Congress & the Presidency, 36(3), 272–296.
• Saad, L. (2022, 29. Mars) Inflation Dominates Americans’ Economic Concerns in March. Gallup News. Hentet fra: https://news.gallup.com/poll/391220/inflation-dominates-americans-economic-concerns-march.aspx
• Schüller, S., 2015. The 9/11 conservative shift. Econ, 135, 80–84.
• Silver, L., Devlin, K., & Huang, C. (2020, 30. Juli). Americans Fault China for Its Role in the Spread of COVID-19. Pew Research Center. Hentet fra: https://www.pewresearch.org/global/2020/07/30/americans-fault-china-for-its-role-in-the-spread-of-covid-19/
• Skrede, M., C. & Føli, A. (2020, 15. april). Massiv kritikk av Trump etter stans i WHO-støtte. Aftenposten. Hentet fra: https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/zGJyPw/massiv-kritikk-av-trump-etter-stans-i-who-stoette
• S.J.Res.23, 107th Cong., (2001–2002). https://www.congress.gov/bill/107th-congress/senate-joint-resolution/23/text
• Steinhovden, T. (2018) Det amerikanske marerittet: Hvordan USA ble et splittet land. Res Publica
• Theriault, S., M. & Rohde, D., W. (2011). The Gingrich Senators and Party Polarization in the U.S. Senate. The Journal of politics, 73 (4), 1011–1024.
• Vakil, C. (2022, 25. februar). 62 percent of voters say Putin wouldn’t have invaded Ukraine if Trump were president: poll. The Hill. Hentet fra: https://thehill.com/homenews/administration/595919-62-percent-of-voters-say-putin-wouldnt-have-invaded-ukraine-if-trump/
• Weisman, J. (2022, 17. mars). Republicans Once Silent on Russia Ratchet Up Attacks on Biden. The New York Times. Hentet fra: https://www.nytimes.com/2022/03/17/us/politics/republicans-biden-ukraine.html