Ideer

Hvorfor har liberale demokratier mistet sin glans?

Det er ikke i første rekke autoritære stater som truer liberale demokratier eller som vil overta som forbilder for politisk styring. Det er våre egne handlinger, skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 23. mars 2022

Jeg hadde aldri trodd at jeg måtte stå opp og forsvare det liberale demokratiet.

Jeg har tatt det som en selvfølge. Trodd at dette var det verden ville ønske seg. At det var det stater over hele kloden etter hvert ville innføre.

Innerst inne har jeg kanskje et håp om at det fortsatt er slik, selv om indekser for frihet og demokratiutvikling i verden viser noe annet.

Det finnes alternativer til liberale demokratier, de er bare så mye dårligere. Paradoksalt nok har troen styrket seg etter 24. februar 2022.

Russlands president trodde det liberale demokratiet sto svakt i Vesten.

Men han kan ha tatt helt feil.

Verden etter 1989

Boken «The End of History and the Last Man» fra 1992 gjorde den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama verdensberømt. Der kaller han de liberale demokratiene for mirakler. De bygger på to prinsipper som ikke nødvendigvis er forenelige. Moderne politisk styring er maktbalanse og deltagelse samtidig.

Nå, 30 år etter, kommer han med boken «Liberalism and It’s Discontents». Det var nok ikke det han så for seg etter Berlinmurens fall, selv om han aldri har ment at historien sluttet i 1989.

Vi fikk 9/11 og finanskrise, Brexit skjedde, og Donald Trump ble president i USA. Vi så et mer aggressivt og økonomisk vellykket Kina, mens Russland aldri ble demokratisk. Under Putin ble det heller autokratisk som aldri før. Nå har Putin gått til krig mot Ukraina, nettopp fordi landet har snudd seg mot Vesten.

I boken «After the End of History» forteller Fukuyama om Ukraina og demokratiutviklingen der. Kapittelet heter «Ukraine – A Beacon of Hope».

En generasjon yngre ukrainere har arbeidet målrettet mot et mindre korrupt, mer demokratisk og mer liberalt Ukraina. Nå må de krige mot Putins Russland. Hvorfor? Fordi de tror på en bedre fremtid for sitt land fremfor å bli styrt av en diktator, slik som nabolandet Hviterussland.

USA ikke lenger forbilde

Hva er årsakene til at liberale demokratier ser ut til å ha mistet sin glans?

Her må jeg legge til at det er særlig det liberale som er kommet i vanry, ikke demokratiet. Noen land kaller seg til og med illiberale demokratier.

De holder fast ved å avholde valg, men mindretallet har mindre og mindre beskyttelse. Ledere som ikke aksepterer det liberale og rettsstatlige, kan likevel få legitimitet gjennom tilsynelatende demokratiske valg, fordi folket velger dem.

Men den liberale orden mangler. Den som balanserer makt, beskytter mindretallsrettigheter og sørger for likhet for loven og et rettferdig rettssystem.

Én årsak er at eksempelets makt er stor.

USA har mistet sin glans som et liberalt forbilde for stater verden over. USA er ikke lenger landet å strekke seg etter. Til det er den politiske polariseringen for sterk. Det er stor usikkerhet rundt hvem som blir USAs neste president, ikke minst hvordan valget vil foregå og respekteres. Det bidrar til at tilliten til USA er redusert.

Uten et fungerende liberalt demokrati i USA vil ikke et liberalt hjørne i Europa kunne dra lasset som forbilder.

Mangel på nye muligheter

En annen årsak er at globalisering ikke bare skaper vinnere. Og de ivrigste tilhengerne av økt handel sørget ikke for å kompensere for uheldige konsekvenser.

Økt globalisering og handel har bidratt til store bedringer i levestandard i store deler av verden. Men selv om ulikheten i verden dermed er redusert globalt, har mange vestlige land opplevd større økonomisk ulikhet internt.

En liberal verdenshandel har også søkt arbeidskraft og produksjon der det har vært økonomisk lønnsomt. Det har ført til at arbeidsplasser er lagt ned i land som tidligere hadde stor industriproduksjon.

Det som har manglet, er først og fremst nye muligheter og nye, lønnsomme arbeidsplasser.

Liberalisme under press

En tredje årsak er påstanden om at liberalismen er universell, og i for stor grad ser bort fra kulturelle, historiske og sosiale forhold.

Liberalismen oppsto som et svar på at ingen lenger skulle få diktere hva som var et godt samfunn eller et godt liv, eller hva den enkelte privat skulle få tro og mene.

Så lenge du forholder deg til dette, og ikke forsøker å pådytte andre dine meninger, fungerer det liberale samfunnet. Det betyr jo ikke at meningsutvekslingen er kneblet, snarere tvert imot. Det betyr at meningsutvekslingen bør være så fri som mulig og ha så frie rammer som mulig.

Der hvor sivilsamfunn knebles, ytringsfriheten reduseres, institusjonene som sørger for rettsvern svekkes og mediene hindres, samtidig som mennesker igjen definerer seg ut fra karakteristika som etnisitet først og fremst, skapes illiberale samfunn.

Det er når vi ikke klarer å tolerere ulike livssyn, ulike religioner, ulike oppfatninger av hva et godt liv og et godt og rettferdig samfunn er, at det liberale kommer under press.

Konflikter er en naturlig del av samfunnet. Suksessen måles ikke ved at alle er enige, men at uenigheter tolereres, håndteres og respekteres.

Populisme er salgbart

Fukuyama avslutter sin nyeste bok «Liberalism and its Discontents» med å trekke frem en av de greske kardinaldydene, måtehold.

Det kan virke kjedelig og defensivt, men grekerne var kanskje inne på noe.

Populisme «selger» fordi budskap settes på spissen og (over-) forenkles. Algoritmer i sosiale medier sørger enkelt for at det som får flest klikk, spres. Det som klikkes på, er gjerne «skandalene», det ekstreme, men ikke det vanlige. Dermed kommer vi inn i en spiral der virkeligheten oppfattes som ekstrem.

Kompromisser og måtehold har ikke gode vilkår når debattene polariseres. Derfor er den liberale utfordringen mye større fra innsiden enn fra utsiden. Det er ikke i første rekke autoritære stater som truer liberale demokratier eller som vil overta som forbilder for politisk styring. Det er våre egne handlinger.

Det liberale demokratiets sterkeste kort er evnen til forandring, tilpasning og til å tåle kritikk. Og det er vi som lever i liberale demokratier, som må sørge for at denne evnen opprettholdes. Som Fukuyama skriver i sitt essay i avisen Financial Times 6. mars:

«Den pågående krisen viser at vi ikke kan ta den eksisterende verdensordenen for gitt. Den er noe vi konstant må kjempe for, og som vil fordufte det øyeblikket vi senker guarden.»

«The spirit of 1989 isn’t dead.»

Innlegget ble publisert i Aftenposten 20. mars 2022