Polarisering skyldes ikke bare de andre
Hvis vi skal diskutere hvorvidt blå side i KrF bidro til polarisering, kan vi ikke overse hvor det hele startet. For Hareide inviterte ikke til noe teselskap da han ga ut bok og pekte på Støre, skriver Lars Kolbeinstveit i Vårt Land.
Publisert: 16. juni 2020
Tidligere fylkesleder i KrF, Dag Sele, har i ulike innlegg i Dagen og sist i Vårt Land (10. juni) hevdet at polarisering har skylden for KrFs nederlag i bioteknologisaken. Sele mener at dagens politiske ledelse i KrF må ta en stor del av ansvaret, fordi deres strategiske grep under veivalget i 2018 skapte et hardere debattklima.
Ikke noe teselskap
Men hvis vi skal diskutere hvorvidt blå side bidro til polarisering, kan vi ikke overse hvor det hele startet. Det var naivt å forvente at Knut Arild Hareide, som leder i et kristendemokratisk parti, kunne gi ut bok og forlate den ikke-sosialistiske linjen, uten at de mer liberale eller konservative i grunnfjellet i partiet, ville røre på seg. Også utenfor partiet var det flere – både til venstre og høyre – som engasjerte seg i diskusjonen om KrFs veivalg.
Kristendemokratisk tenkning har engasjert meg i flere år og jeg skrev flere innlegg under debatten om veivalget. At Ropstad-fløyen bidro til et polarisert debattklima med å bringe abortsaken opp som argument i kampen for å velge blå side, er nok delvis riktig. Men hadde blå side lyttet til advarslene og lagt ned stridsøksa, hadde den sannsynligvis tapt. Det var ikke noe teselskap Hareide inviterte til da han gav ut bok og pekte på Jonas Gahr Støre.
For mange, særlig på grasrotnivå, kom det svært overraskende at Hareide ville velge venstresiden. Ikke ulikt den trange bedehuskulturen, der menn diskuterer og bestemmer på bakrommet, hadde en rød fløy diskutert på bakrommet og kommet frem til at Støre burde bli statsminister. Et historisk skifte i KrF altså. Et legitimt politisk standpunkt, for all del, men hvis Hareide og hans strateger ikke tenkte gjennom at også de kan skape såkalte motreaksjoner og polarisering, gjorde de en dårlig jobb.
Blå appell
Tanken om å modernisere KrF og appellere utover to – tre prosent, som Sele tar til orde for, har nok de fleste som vil KrF vel, sympati med. Det er helt nødvendig for at partiet skal overleve på sikt. Å fremme modernisering og åpnere partikultur med større forståelse for skillet mellom tro og politikk, har flere vært opptatt av. Det var derimot ikke så strategisk klokt å gjøre en slik modernisering ensbetydende med å velge venstresiden.
Nå har partiet valgt den mer tradisjonelle og ikke-sosialistiske linjen. Noen sier at partiet da har valgt en utdødende linje sentrert rundt Sørvestlandet. Den bekymringen er ikke helt uberettiget, men som Berit Aalborg er inne på i en kommentar, er utnevnelsen av Ida Lindtveit Røse til statsråd et eksempel på at blå side også er liberal og i stand til å appellere bredere.
Tydelige valg
For KrF fremover kan det være viktig å få med seg det beste av Hareides ideer om modernisering, samtidig som man bevarer det kristendemokratiske skillet mellom tro og politikk. Men om partiet ikke skal blande for mye tro inn i politikken, er det også viktig å huske på at det er begrenset hvor mye man kan velge i politikken. Politikk er å velge, og partiet må velge hvilke saker de synes er viktigst. Tar partiet tydeligere valg, kan de bli upopulære hos en del velgere (som ofte ikke stemmer KrF), men desto mer populære hos velgere som kanskje kan finne på å stemme KrF.
Innlegget var publisert i Vårt Land 14. juni 2020.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
