Skattelettelser og arbeidsplasser
Ifølge Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre er det mer effektivt å bruke budsjettpenger på kjøp av varer og tjenester enn skattekutt i kampen mot arbeidsledigheten. Dette gir ikke et riktig bilde, skriver Steinar Juel og Haakon Riekeles i Dagens Næringsliv.
Publisert: 3. juni 2016
20. mai var det store oppslag media om en beregning Arbeiderpartiets stortingsgruppe hadde fått utført av Statistisk sentralbyrå (SSB). Ifølge Aps leder Jonas Gahr Støre viste beregningene at det å bruke budsjettpenger på kjøp av varer og tjenester (offentlig konsum), er 70 ganger mer effektivt mot arbeidsledighet enn skattekutt. Dette gir imidlertid ikke et riktig bilde av det SSB rapporterte tilbake til Arbeiderpartiet på deres bestilling.
Det er heller ikke et godt grunnlag for å foreslå enda høyere vekst i offentlige utgifter enn det Regjeringen har lagt opp til.
Det SSB gjorde på oppdrag fra Arbeiderpartiet, var å se på sysselsettingseffektene og effekter på ledigheten av tre alternative måter å bruke ti milliarder kroner på i 2016.
• Økt offentlig forbruk, det vil si i hovedsak å ansette flere i offentlig sektor
• Økte offentlige investeringer
• Skattelette for brede grupper av befolkningen
Når man i modellberegningene forutsetter at tiltakene iverksettes med en gang i 2016, så viser de at offentlig forbruk har 70 ganger sterkere sysselsettingseffekt enn skattelettelser – men kun det første året.
Forskjellene i sysselsettingseffekt avtar kraftig etter det første året, og i det fjerde året (2019) blir sysselsettingseffekten av økt offentlig forbruk i 2016 snaut fire ganger høyere enn av skattelette. Men som SSB skriver i brevet til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, er det lite realistisk å tenke seg at man allerede fra januar det første året greier å heve antall ansatte i offentlig sektor og offentlig innkjøp til et nivå som tilsvarer et ekstraforbruk på ti milliarder kroner i år.
Beregningene overdriver derfor trolig førsteårseffekten av å øke offentlig forbruk, mens det ikke er noen tilsvarende forsinkelse på effektene for skattelette.
Det er elementær lærebokteori for samfunnsøkonomer at økt offentlig forbruk gir relativt rask og sterk kortsiktig effekt på sysselsettingen. Det skyldes at økt offentlig forbruk i all hovedsak betyr flere offentlige ansatte. Skattelettelser virker mer indirekte på sysselsettingen.
Forbrukerne øker forbruket gradvis, noe som gir flere ansatte i mange næringer. Men fordi noe av forbruket importeres, og noe av det forbrukerne betaler for forbruket, kommer inn til staten igjen i form av moms og andre avgifter, blir den samlede sysselsettingseffekten mindre. Noe av skattelettelsene spares også, noe som på sikt kan gi høyere investeringer.
Når et land opplever en kortsiktig konjunktursvikt, kan offentlig forbruk brukes som motkonjunkturtiltak, men det må være tidsavgrenset og målrettet. I praksis er dette ofte vanskelig å få til, hvilket er en av årsakene til at renten er definert som et førstelinjeforsvar.
Arbeiderpartiet har rett i at skattelette heller ikke egner seg som et midlertidig tiltak mot ledighet, i den grad noen har påstått det. Hvis det derimot brukes som et tiltak for å gjøre det mer lønnsomt å eie og investere i næringsvirksomhet i Norge, og til å stimulere til arbeidsinnsats, så kan det bidra til omstilling og økt velstand på sikt.
Norge står i dag overfor en blanding av konjunktursvikt og strukturelle endringer. Det betyr at myndighetene både må tenke kort- og langsiktig. Hvis en bare er opptatt av å redusere ledigheten på kort sikt, hindrer man de strukturendringene alle er enige om må til.
Noe av dette illustreres faktisk i SSBs beregninger. SSB skriver i brevet til Arbeiderpartiet at økt offentlig forbruk «svekker den kostnadsmessige konkurranseevnen», og at sysselsetting utenfor offentlig forvaltning går noe ned. Det gjør at den samlede sysselsettingen faktisk også svekkes etter oppgangen det første året eller to.
Å føre en politikk som gir forverret konkurranseevne vil være uheldig for de omstillingene norsk økonomi nå er inne i. Det er overraskende at Arbeiderpartiet, som har pleid å legge vekt på å bevare konkurranseevnen til norske private arbeidsplasser, ser bort fra dette i jakten på kortsiktige politiske gevinster.
Problemet i dag er ikke for lav vekst i offentlig forbruk, snarere tvert imot. Årets vekst kan ikke fortsette dersom vi skal lykkes med omstillingene i økonomien.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv tirsdag 1. juni 2016.
Relatert
Rolleforståelse og demokrati
Er Aps oppdrag allerede utført?
SSB-rapporten om ulikhet – igjen
SSB og forskning på ulikhet
Revidert galskap
