Medianvelgeren

Publisert: 8. januar 2021

Hva er medianvelgeren?

Medianvelgeren er en illustrasjon på den velgeren som ligger i midten på en politisk akse, for eksempel den velgeren som har halvparten av velgerne til venstre for seg på høyre-venstre-aksen, og den andre halvparten til høyre for seg. Medianvelgeren er altså plassert et sted i sentrum, og dennes posisjon kan si noe om hvordan valg forløper og hvordan politiske partier tilpasser seg velgernes preferanser.

Når velgerne bestemmer seg for hvilket parti de skal stemme på, ser de gjerne etter det partiet som maksimerer deres individuelle nytte. Velgeren ”beregner” hvilket parti som vil øke dennes velferd mest, og stemmer deretter på dette partiet. Velferden kan bestå både i økonomiske goder og oppfyllelse av ulike typer politiske verdier.

Høyre-venstre-aksen

Medianvelgerteorien, en vanlig teori i politisk analyse, forutsetter at velgerne har såkalte endimensjonale preferanser, noe som betyr at de kan si hvor mye de ønsker av en viss politikk – og jo lenger unna denne ideelle politikken de er, jo mindre vel føler de seg. For å ta et meget enkelt eksempel: Si at du ønsker å betale 40 000 kroner i året i skatt, verken mer eller mindre. Betaler du mer, mener du det blir for mye byråkrati og sløsing. Betaler du mindre, er du redd for at de fattige ikke får noe å leve av. Men må du velge, foretrekker du helt klart å betale 39 000 eller 41 000 fremfor 38 000 eller 42 000 – som igjen er bedre enn 0 og 100 000 kroner.

Det er mest vanlig å anta at denne endimensjonaliteten går langs høyre-venstre-aksen, slik at en som plasserer seg i partiet Venstre, står nærmere KrF og Høyre enn FrP og SV. Mye tyder på at mennesker faktisk er ganske endimensjonale: Hvis du vet hvor på høyre-venstre-aksen en velger plasserer seg, kan du med stor sannsynlighet gjette riktig om hvordan velgeren plasserer seg i en hel rekke spørsmål.

Man antar så, i tråd med hva vi ser i virkeligheten, at velgerne fordeler seg utover denne høyre-venstre-aksen. Noen foretrekker ytterste venstreside, noen den moderate venstresiden, noen sentrum, noen den moderate høyreside, og andre ytterste høyre. Hvis valget står mellom to partier eller to kandidater, vil plasseringen til medianvelgeren, den midterste velgeren, avgjøre valget. Det partiet eller den politikeren som plasserer seg på samme sted på aksen som den midterste velgeren, vil ha halvparten av velgerne til høyre for seg, og den andre halvparten til venstre for seg. Dermed bestemmer den midterste velgeren, og denne politikeren vil få flest stemmer (halvparten pluss én stemme).

I en konkurranse mellom to partier eller to kandidater vil derfor begge parter, ifølge denne teorien, forsøke å plassere seg så tett opptil medianvelgeren som mulig, noe som betyr at politikken som føres vil ligge i sentrum.

Medianvelgerteorien og virkeligheten

Denne modellen har vist seg å ha stor forklaringskraft i topartisystemer, som for eksempel i USA. For eksempel vil de som ønsker å bli presidentkandidat for det demokratiske partiet ofte forsøke å legge seg «midt i» partiet på de fleste områder i nominasjonskampen, hvoretter de beveger seg mot høyre – altså mot det nye sentrum – når de kommer opp mot republikanernes kandidat i selve presidentvalgkampen.

Et interessant resultat av denne medianvelgermodellen er at ideologiske skillelinjer viskes ut. En kandidat eller et parti som står hardt på sine kjepphester vil, om disse kjepphestene ikke deles av velgerne, tape valget, dersom det andre partiet mangler bastante standpunkter og tilpasser seg medianvelgerens preferanser.

Modellen er selvsagt ikke i stand til å forklare alle standpunkter. På noen områder er det viktig å appellere til ”grunnfjellet” i partiet, på andre områder kan det være fornuftig å gå inn for standpunkter som gjør livet vanskeligere for motstanderen. Og hverken politikerne eller velgerne har den typen fullstendig rasjonalitet som modellen forutsetter.

Norge

Dette såkalte medianvelgerteoremet, i ren form, er heller ikke like anvendelig i systemer som det norske, der det er flere enn to partier. Hvis Høyre beveger seg mot sentrum, kan de forvente at noen av velgerne går over til Fremskrittspartiet.

Men med små justeringer av antakelsene har tenkemåten forklaringskraft også i Norge: Den kan forklare hvorfor det meste av politikken som føres, kan plasseres trygt i sentrum: Valgundersøkelser har vist at den norske medianvelgeren ligger stabilt midt på høyre-venstre-aksen. Det kan være med på å forklare at sentrumspartiene har hatt mer makt enn stemmegrunnlaget kanskje skulle tilsi.

Modellen kan videre gi noen hint om hvorfor Fremskrittspartiet og Rødt ofte får problemer med å få gjennomslag for sine forslag. Disse partiene regnes gjerne som fløypartier, det vil si at de ligger lengst ute til henholdsvis høyre og venstre, og derfor har de vanskelig for å få flertall for sin politikk. Et parti som KrF, som ligger i sentrum, har lettere for det, til tross for at det har færre velgere bak seg.

Ukjente preferanser

Medianvelgermodellen baserer seg på en antakelse om at partiene kjenner velgernes ønsker og behov. Letter vi på denne antakelsen, åpner det seg rom for at partiene lover velgerne forskjellige politiske pakker. Likevel er det fortsatt en rimelig antakelse at partiene ofte legger seg nær sentrum i et topartisystem, siden partiene, selv om de ikke kjenner velgernes eksakte posisjon, vil kunne anta at medianvelgeren befinner seg rundt i sentrumsområdet et sted.

Medianvelgerteoremet kompliseres også av at velgerne ikke er fullstendig endimensjonale. Selv om høyre-venstre-aksen forklarer mye, forklarer den langt fra alt. Hvis du er mot NATO, men for mer valgfrihet i helsesektoren, kan du ikke stemme 50 prosent på SV og 50 prosent på Høyre. Du må ta hele partiprogrammet, og ethvert parti vil gi deg en del ”medgift” du egentlig ikke liker. Hvis du vil ha Arbeiderpartiets velferdspolitikk, må du samtidig stemme for deres utenrikspolitikk, miljøpolitikk og skolepolitikk. Samtidig gir stemmeseddelen ingen indikasjon på hvilke deler av Arbeiderpartiets politikk velgeren egentlig ønsker seg. Man vet kanskje hvor mange som ønsker seg en viss politikk, men ikke hvor sterkt de ønsker den. Og man vet ikke hvordan velgerne rangerer forskjellige alternativer opp mot hverandre. Det vanskeliggjør demokratiske prosedyrer, og i noen tilfeller kan andre mekanismer – for eksempel markedet – løse problemene på bedre måter.

Hva avgjør hvor medianvelgeren plasserer seg?

Et av de viktigste punktene velgerne ser på før de bestemmer seg for hvilket parti de skal stemme på, er den økonomiske politikken. Spesielt tenker de på hvordan partienes politikk påvirker deres egen lommebok. Politikere som lover flere arbeidsplasser, lavere skatter eller høyere trygder, kan tiltrekke seg mange stemmer.

Man har derfor funnet at landets makroøkonomiske tilstand er avgjørende for hvordan velgerne stemmer. Økonomisk vekst, inflasjon, arbeidsledighet og lønnsvekst har sterk påvirkning på valgresultatene. Politikk som gir gode tider, gir flere stemmer.

Et annet viktig element er ideologi og partitilhørighet. Noen vil ikke rokke ved sitt ståsted nesten uansett hvor skadelig partiets politikk er for deres egen lommebok. For eksempel hevder Thomas Frank at amerikanske arbeiderklassevelgere stemmer republikansk, til tross for at det strider mot deres økonomiske interesser (slik Frank ser dem). Grunnen er at republikanerne står nærmere i kulturelle og moralske spørsmål som abort og homofiles rettigheter, som velgerne mener er viktigere.

Teksten er sist oppdatert 8.1.2021.