Hva er institusjoner?
Begrepet institusjoner har en sentral plass innen all samfunnstenkning og alle samfunnsvitenskaper, fra sosiologi til statsvitenskap og samfunnsøkonomi. Også i den alminnelige samfunnsdebatten er det blitt vanlig å snakke om institusjoner som viktige grunnpilarer i samfunnet, som i stor grad er bestemmende for samfunnsutviklingen.
Felles for alle institusjoner er at de utgjør spilleregler som skaper viktige rammebetingelser for alle aktører i samfunnet, enten vi opptrer som enkeltpersoner eller inngår i et organisert samarbeid med andre innen næringsliv, frivillighet eller i en offentlig virksomhet. Hvordan spillereglene er utformet, og hvilke grunnleggende prinsipper de bygger på, er derfor av stor betydning for samfunnsutviklingen.
Institusjoners opphav
De viktigste institusjonene i et samfunn har ofte karakter av formelle lover og regler, med tilhørende håndhevelsesmekanismer, og er basert på politiske beslutninger – så vel konstitusjonelle beslutninger som løpende beslutninger gjennom den demokratiske politiske prosessen. Eksempelvis er de institusjonene som definerer det norske demokratiet både et resultat av den opprinnelige grunnloven av 1814, samt en hel rekke endringer, justeringer og tillegg som er vedtatt over tid.
Institusjoner kan også ha sitt utspring i tradisjoner, sedvane og alminnelige normer som har dannet seg spontant gjennom mellommenneskelig samkvem og samarbeid over tid, uten at de har vært gjenstand for bevisste politiske beslutninger, som regler for skikk og bruk, språk, moral og annet. Selv formelle institusjoner i vår egen samtid har gjerne sprunget ut av historiske erfaringer med normer og regler som har vist seg verdifulle og som har oppnådd bred aksept i befolkningen. Dette gjelder blant annet de fleste privatrettslige lover knyttet til beskyttelse av privat eiendomsrett og kontraktsfrihet.
Institusjoner og insentiver
Betydningen av institusjoner er et speilbilde av det faktum at spilleregler former insentiver. Institusjoner former en insentivstruktur som påvirker og veileder vår adferd, så vel som vår politiske adferd, vår økonomiske adferd, samt hvordan vi samspiller med hverandre i sivilsamfunnet. Følgelig påvirkes også resultatet av våre handlinger av hvordan institusjonene er utformet. Eksempelvis er både et velfungerende demokrati og en velfungerende markedsøkonomi kritisk betinget av kvaliteten i de spillereglene som bestemmer rammebetingelsene for våre politiske og økonomiske vurderinger og handlinger.
Når man går mer detaljert til verks i analyser av hvordan institusjoner i virkeligheten påvirker utfallet av sosiale prosesser er det vanlig å se på samspillet mellom følgende tre institusjonelle faktorer: de formelle spillereglene (så vel politiske som økonomiske), de uformelle normene i samfunnet, samt hvordan de formelle spillereglene blir håndhevet.
Det er samspillet mellom de tre faktorene som i praksis bestemmer insentivene vi står overfor, som aktører. Insentiver kan derfor svekkes hvis noen av de tre faktorene motarbeider hverandre, og vice versa. Det hjelper eksempelvis lite med formell rettssikkerhet, kontraktsfrihet og personlig ansvar hvis domstolene er partiske, eller hvis domstolene er sendrektige og ineffektive.
Institusjoners funksjoner
En av de viktigste funksjonene som institusjoner fyller i samfunnet, i sin alminnelighet, er å redusere usikkerhet gjennom å tilby pålitelige holdepunkter som forenkler våre daglige liv. Som økonomen Douglass North en gang uttrykte det «er institusjoner veiledere for menneskelig samspill, slik at vi vet (eller har lett for å lære) hvordan vi skal utføre handlinger som å hilse på venner, kjøre bil, kjøpe appelsiner, låne penger, starte en bedrift, gravlegge våre avdøde, eller hva det måtte være.»
Men det er likevel kvaliteten på institusjonene som er mest avgjørende for utfallet. Et kjennetegn på velfungerende økonomiske institusjoner er at de samlet sett skaper produktive insentiver, fremmer konkurranse og innovasjon, samt reduserer transaksjonskostnadene i alle markeder. Det er vanskelig å forestille seg en velfungerende markedsøkonomi uten rammebetingelser med slike egenskaper.
Institusjonenes kvalitet er imidlertid ikke sikret én gang for alle. Ettersom teknologi, kunnskap og maktforhold hele tiden er i endring vil nødvendigvis også institusjonenes funksjonsdyktighet kontinuerlig settes på prøve – uansett politisk utvikling. I tillegg kommer naturligvis politiske endringer og reformer, som kan påvirke kvaliteten på institusjonene både positivt og negativt.
Det eneste sikre som kan sies er at institusjoner nødvendigvis vil forvitre, og til og med bli dysfunksjonelle, hvis de ikke vedlikeholdes over tid gjennom godt politisk håndverk og gode politiske prosesser med høy grad av demokratisk legitimitet.
Fra institusjoner til samfunnsorden
Et annet viktig aspekt er at institusjoner innen ulike samfunnssfærer står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre, og derfor vil påvirke hverandre. Det er dette fenomenet som ofte sammenfattes med begreper som institusjonelt system eller samfunnsorden. Innenfor en samlet samfunnsorden er det naturlig å tenke seg følgende fire institusjonelle hovedsystemer: en rettsorden, en politisk orden – herunder statsforfatning, en økonomisk orden og en sivil orden.
At eksempelvis politiske og økonomiske institusjoner i betydelig grad betinger hverandre gjør det vanskelig å forestille seg en kombinasjon av liberalt demokrati og en sentralstyrt sosialistisk planøkonomi som bærekraftig. På den annen side vil en mer naturlig kombinasjon kunne virke gjensidig selvforsterkende inn på en hel samfunnsorden, og gjøre denne mer bærekraftig.
Når slike velfungerende kombinasjoner også lar seg anvende på tvers av landegrenser, som i kombinasjonen liberal markedsøkonomi og internasjonal frihandel, vil både institusjonenes positive effekter og bærekraft kunne styrkes parallelt. Og motsatt: Prinsippene bak en sentralstyrt kommandoøkonomi lar seg vanskelig internasjonalisere, og er derfor bundet til det nasjonale nivået.
Artikkelen er sist oppdatert 27.11.2023.