Stat

Publisert: 15. mai 2018

Hva er en stat?

En stat er et sett av institusjoner som styrer suverent over et avgrenset område. I henhold til Max Webers klassiske definisjon kjennetegnes en stat av at makthaverne har et legitimt monopol på bruk av fysiske maktmidler. I henhold til den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter kjennetegnes en stat også av skattemonopol, altså den legitime retten til å kreve inn skatter. For at en stat skal kunne forsvare bruk av vold og retten til å kreve inn skatter, forutsetter staten grunnleggende institusjoner, som anses nødvendig for å fylle definisjonen av en stat, deriblant militærforsvaret, politi, domstoler og en statsforvaltning.

I The Origins of Political Order drøfter statsviteren Francis Fukuyama hvordan stater historisk har oppstått, og hva som har vært drivkraften bak utviklingen fra jeger- og stammesamfunn til organisering i stater som både hadde voldsmonopol og skatterett. Fukuyama peker på at fremveksten av staten som menneskelig organisering var drevet av evnen til å mobilisere militær kapasitet, deriblant evnen til kollektivt å forsvare innbyggerne, samt ønsket om å ekspandere og om å skaffe ressurser.

Selv om det er uklart hvordan den første statsdannelsen oppsto, dateres denne gjerne tilbake til for 5500 år siden og plasseres geografisk i Mesopotamia (dagens Midtøsten). Statene i den greske oldtiden, Romerriket og det ottomanske riket var eksempler på relativt komplekse statsdannelser. Likevel regner man ofte med at det var i Westfalentraktaten fra 1648 at idéen om den moderne staten og etableringen av et internasjonalt statssystem ble født. I denne traktaten ble statene, i folkerettslig forstand, for første gang ansett for å være de grunnleggende politiske enhetene i den globale orden. Økende global interaksjon økonomisk, teknologisk og kulturelt og fremveksten av overnasjonale institusjoner har begrenset statens handlefrihet til å agere. Likevel har staten forblitt den sentrale enheten for politisk organisering.

Stat, nasjon og land

I vanlig norsk språkbruk betegnes ofte begrepene nasjon og land som synonymt med stat, men som begreper i akademisk forstand skiller de seg fra begrepet stat. Et land betegner et landområde som kan være eller ikke være del av en stat. Uttrykket nasjon brukes om et folk (folkegruppe) som deler et minimum av kulturelle kjennetegn, men som ikke nødvendigvis deler landområde eller stat. Jøder er en folkegruppe som lever i ulike stater. I de tilfeller nasjon og stat sammenfaller i betydelig grad, snakker vi ofte om en nasjonalstat. Norge er et eksempel på en nasjonalstat.

Regimer

Når man skal studere staten som fenomen, er det først og fremst viktig å analysere hvordan staten styres. I statsvitenskapen og i politisk filosofi henviser man ofte til ulike typer politiske regimer. En dikotomi som ofte brukes, er å dele opp stater i demokratiske og ikke-demokratiske. Karl Popper skilte mellom politiske regimer som aksepterte fredelig endring av styre (demokratier), og de som motsatte seg fredelige endringer (ikke-demokratier). Skillet kan ofte være vanskeligere å trekke enn Poppers forenklede dikotomi, fordi grensene ofte kan være flytende, og det er ikke uvanlig å snakke om mer eller mindre demokratiske styrer.

Standarden som mange stater i dag måles opp mot, når internasjonale organisasjoner skal kategorisere graden av demokrati, er i hvilken grad de oppfyller kriteriene for et liberalt demokrati. Disse kriteriene er i stor grad påvirket av Robert Dahls begrep polyarki. Et liberalt demokrati kjennetegnes ved at politiske vedtak fattes av valgte representanter som velges i rettferdige, frie og regelmessige valg, der myndige borgere både kan velge å stille som kandidat, samt at folk kan kritisere myndighetene uten å risikere represalier.

I tillegg fremheves retten til å danne uavhengige organisasjoner og til å velge alternative kanaler for informasjon utenom dem staten kontrollerer. Et overordnet kriterium er betydningen av maktfordeling mellom de styrende institusjonene i et liberalt demokrati: utøvende (regjeringen), lovgivende (parlamentet) og dømmende (domstolene). Et siste nødvendig element er en rettsstat som garanterer forutsigbarhet for alle politiske aktører, og som de styrende institusjoner må forholde seg til.

Totalitære regimer

I ikke-demokratiske stater er det ikke uvanlig å oppheve skillet mellom staten og samfunnet. Den polsk-amerikanske forfatteren Anne Appelbaum bruker begrepet ”intet utenom staten” for å karakterisere de tidligere kommunistiske diktaturene og den statlige kontroll som kjennetegner ikke-demokratiske stater. I liberale demokratier er det derimot vanlig å skille mellom stat og samfunn. Det som utgjør staten, er de styrende institusjoner som håndhever suverenitet over territoriet (offentlig sektor). Samfunnet er en bredere betegnelse, som også innbefatter eksempelvis privat sektor og sivilsamfunnet. Således er det vanlig, særlig blant borgerlig-liberale, å uttrykke at samfunnet er noe mer enn staten.

Artikkelen er sist oppdatert 18.5.21.