Ansvar

Publisert: 28. november 2017

Hva er ansvar?

Ansvar (fra norrønt andsvar, “svar, tilsvar, motsvar, forsvar”) er et mangfoldig fenomen, og man kan blant annet skille mellom personlig, moralsk, strafferettslig, politisk, konstitusjonelt og kollektivt ansvar. Det finnes neppe én eneste side ved menneskets handlingsliv hvor ikke ansvar i en eller annen forstand gjør seg gjeldende.

Grunnbetydningen av ansvar er nemlig det personlige, og gjerne moralske, ansvaret som følger oss gjennom livet fra vi har oppnådd en moralbevissthet. Alle andre betydninger av ansvar kan betraktes som utvidelser eller spesifiseringer av dette personlige ansvaret.

Ansvar handler om noe man må svare på eller stå til svars for. Hvis du har et ansvar, må du også forsvare det du gjør. Et slikt forsvar vil bestå i at du angir grunner for hvorfor du handler på en bestemt måte. Vi mennesker bebor ikke bare et fysisk univers av naturlover, men også et normativt univers, med moralske krav som er uomgjengelige. Når vi ikke lever opp til disse kravene, holdes vi ansvarlige for det.

Frihet og ansvar

Frihet impliserer personlig ansvar, den gir deg et ansvar, og et slikt ansvar er mulig bare under forutsetning av at du er fri. Hva vil det si å ha et personlig ansvar? Det innebærer i hvert fall at ansvarets subjekt og objekt er én og samme person. Jeg har et ansvar for meg, for hva jeg velger å gjøre, hva jeg velger å tro, og hva slags person jeg utvikler meg til.

Det følger videre at jeg har et ansvar for de handlingene som følger av at jeg har gjort meg selv til den personen jeg er. Det er bred enighet om at personlig ansvar bare gjør seg gjeldende når man er årsak til en hendelse, og man i tillegg har kontroll over ens handlinger og har kunnskap om årsaksforhold og normative krav. At man er årsak til handlingen, forstås vanligvis dithen at en gitt hendelse ikke ville ha funnet sted hvis ikke aktøren hadde bidratt med sin handling eller unnlatelse. Men omfanget av ens årsaksbidrag behøver ikke være proporsjonalt med omfanget av ens ansvar.

Betingelser

En aktør må i utgangspunktet også være i besittelse av den relevante kunnskapen om en handlings konsekvenser for å kunne holdes ansvarlig. Imidlertid vil ikke all faktisk mangel på kunnskap frikjenne en aktør. I mange tilfeller vil vi hevde at aktøren burde ha visst fordi aktøren også hadde et ansvar for å skaffe seg den relevante kunnskapen.

Aktører som skal kunne holdes ansvarlig, må blant annet være i besittelse av en forståelse av grunnleggende moralske begreper som rettferdighet og moralske responser som ros og klander. Videre må aktøren kunne ha en viss kontroll over handlingene sine, og kunne velge å gjøre X i stedet for Y. Hvis ansvar skal være mulig, synes flere alternativer å måtte ligge åpne for en aktør, dvs. at aktøren i en situasjon ville ha kunnet handle annerledes enn det han eller hun faktisk gjorde.

Man kan i utgangspunktet bare holdes ansvarlig for handlinger som i en relevant forstand kan tilbakeføres til en selv, og hvor man kunne ha handlet annerledes. Dette ansvaret kan imidlertid utvides til at man også har ansvar for handlinger som er utført av andre, for eksempel hvis en underordnet har utført en kritikkverdig handling eller unnlatt å gjøre noe, og hvor man selv har ansvaret for at vedkommende var i posisjon til å handle slik.

Omfang

Det vil alltid kunne diskuteres hvor omfattende ens ansvar er. I hvilken utstrekning har man for eksempel som voksen ansvar for ens foreldre når de blir gamle og syke? Hva vi holdes ansvarlige for, varierer med tid og sted. Det samme gjør hvem som kan holdes ansvarlig. For eksempel er det store variasjoner i den kriminelle lavalderen, som er 15 år i de nordiske landene, 10 år i England og 7 år i India. Et generelt utviklingstrekk er at klassen av dem som betraktes som ansvarlige subjekter, blir stadig mindre, særlig fordi mange handlinger som tidligere ble betraktet som moralske brister, nå er redefinert til medisinske lidelser. Dette gjelder ikke minst ulike former for avhengighet.

En viktig grunn til at personer selv bør bære en vesentlig del av kostnadene for konsekvensene av sine egne valg, er at dette vil være en tilskyndelse til å gjøre gode valg og utvikle seg på en gunstig måte. Statsmaktens inngrep i folks liv bør i utgangspunktet begrenses til å tilrettelegge for at mennesket settes i stand til å ta ansvar for sitt eget liv. Dette innebærer også at alle bør sikres adgang til grunnleggende velferdsgoder som utdannelse, ernæring, helsetjenester etc.

Å få tildelt ressursene som skaper et slikt fundament i tilværelsen, er ikke å frata borgerne ansvar for eget liv, men gjør det tvert imot mulig å ta et slikt ansvar. Paternalisme er derimot uforenlig med et syn på borgerne som forvaltere av et personlig ansvar.