Coronakrisen kan bli en ekstrem test på vår evne til å ta personlig ansvar
Hvor villige er vi til å ta det ansvaret som skal til for at vi gradvis kan åpne samfunnet vårt igjen? Hvilket ansvar er vi villige til å ta for at alle skal få mer frihet? Kristin Clemet blogger.
Publisert: 2. april 2020
“Den ultimate test af det personlige ansvar”, var overskriften på lederartikkelen i den danske avisen Berlingske i går.
Bakgrunnen var statsminister Mette Frederiksens tale til det danske folk i forgårs: Hvis danskene er flinke, og hvis de følger rådene om hygiene, karantene, hjemmekontor og sosial avstand (som vel egentlig burde hete fysisk avstand), kan det være at det danske samfunn gradvis kan åpnes opp igjen.
Men håpet hun formidlet, ble også ledsaget av en trussel. For hvis danskene ikke greier å være flinke og følge de råd, forbud og påbud som nå gjelder, kan det hende at de inngripende tiltakene blir enda mer omfattende.
Danskene kan altså, som Berlingske formulerer det, selv bestemme om de vil ha friheten sin tilbake etter påske.
Dette kan fort bli situasjonen i Norge også.
Helsedirektør Bjørn Guldvog sier nå at han ikke er i tvil om at de strenge coronatiltakene har en effekt på smittespredningen. Så kanskje kommer den norske regjeringen med en lignende beskjed i neste uke: Dersom vi nå er flinke og overholder smittevernreglene, kan belønningen bli et litt mer åpent samfunn etter påske, i hvert fall i deler av landet.
Eller sagt på en annen måte: Hvis hver og en av oss tar ansvar, kan vi alle få mer frihet.
Civita har i årenes løp skrevet mye om begrepene frihet og ansvar.
Det vi opplever nå, kan inngå i en hvilken som helst lærebok for å illustrere hvordan disse begrepene er uløselig knyttet til hverandre. Det finnes ikke frihet uten ansvar – og ingen mulighet til å ta ansvar uten frihet – og nå blir dette satt helt på spissen – på en måte som de færreste av oss har opplevd før.
Friheten er kanskje den aller mest grunnleggende verdien vi har. Det fins ikke så mange andre verdier som kan realiseres på en god måte uten at vi også har frihet. Derfor er det uvant – og smått utrolig – at så mange av oss godtar de inngripende tiltakene vi nå er utsatt for. Staten utviser nå en form for paternalisme som vi vanligvis vil ha oss frabedt i et liberalt demokrati.
Jeg tror, så langt, at vi kan takke de høye tillitsnivåene i Norge – det at vi har tillit til at myndighetene faktisk ikke har planer om å ta fra oss friheten på lang sikt, men arbeider i helt motsatt hensikt – for at vi aksepterer det. Noen mener at vi er på vei mot diktaturet, hvilket er en voldsom overdrivelse. Men når sindige akademikere som Einar Øverenget og Raino Malnes diskuterer farene ved de frihetsinnskrenkende tiltakene som gjennomføres – eller når Stortinget og mange jurister diskuterer regjeringens forslag til krisefullmaktslov – er det bare sunt. Vi behøver ikke å være alarmister. Men blir vi sløve, er det en fare for demokratiet.
Det viser seg at 100 prosent av befolkningen nå har fått med seg hva som er viktigst for ikke å spre smitte – som å holde avstand, vaske hendene og være hjemme, hvis man er syk. Alt ligger altså til rette for at vi skal kunne ta personlig ansvar. Man kan ikke ta ansvar for noe man ikke forstår eller har forutsetninger for å forstå. Men man kan ta ansvar, når man vet hvorfor det er viktig.
Og kanskje styrkes ansvarsfølelsen i visshet om at vi kan skade andre eller få enda mindre frihet siden, dersom vi tiltar oss for mye frihet nå. Samtidig kan man ikke utelukke at situasjonen og tiltakene også kan virke motsatt: Hvis tiltakene virker dårlig begrunnet, hvis de blir for inngripende, eller hvis vi blir for ubehagelige i omgangen med hverandre og for eksempel gir hverandre for mye “koronakjeft”, kan det kanskje også svekke ansvarsfølelsen. Dag Wollebæk skrev om dette i en kronikk i VG i går.
Jeg tror det er mange som snart vil ønske seg litt mer frihet.
Mange har vært i karantene – en del i isolasjon – og mange får ikke besøk av dem de er glade i. Jobb-, fritids- og privatliv er sterkt amputert for de fleste. Det er både morsomt og rørende å se alle de initiativene som nå tas for å hjelpe og glede andre. Samtidig er det mange, som for eksempel bor alene, som nå kan ha det ekstra vanskelig.
Spørsmålet kan derfor bli: Hvor villige er vi til å ta det ansvaret som skal til for at vi gradvis kan åpne samfunnet vårt igjen?
Hvilket ansvar er vi villige til å ta for at alle skal få mer frihet?
Det er, til syvende og sist, også et spørmål om solidaritet.
Innlegget var publisert på Clemets blogg 2. april 2020.
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
