Paternalisme

Publisert: 8. desember 2017

Hva er paternalisme?

Paternalisme (fra latin: pater, ”far”) betegner inngrep for å sikre at folk handler i samsvar med det andre mener ville være i deres opplyste egeninteresse. Paternalisme kommer i mange ulike varianter som har det til felles at man overstyrer en persons selvbestemmelsesrett, idet man mener at personen ikke er i stand til å handle i samsvar med sin beste interesse.

Liberalismen og paternalismen

Liberale tenkere har gjennomgående vært antipaternalister. Dette er klart formulert hos for eksempel Immanuel Kant, som beskriver paternalistisk regjering som ”den størst tenkelige despotisme”. Kant fastslår at ingen stat legitimt kan påtvinge borgerne noen bestemt oppfatning av lykken, fordi dette ville være et paternalistisk grep der man antar at borgerne er som små barn som ikke er i stand til å vurdere hva som vil være til gunst eller skade for dem selv. Lykken er en individuell størrelse som myndighetene ikke kan hevde å ha en privilegert innsikt i, på vegne av den enkelte borger.

Kant er innforstått med at borgerne ofte vil foreta valg som er skadelige for dem selv, men valgfriheten skal ha forrang fremfor hensynet til velferd.

John Stuart Mill fastslår tilsvarende at det må være opp til den enkelte borger selv å vurdere hva som er bra, når han skriver: “Den eneste frihet som fortjener navnet, er å kunne forfølge sitt eget beste på sin egen måte, så lenge vi ikke forsøker frata andre den samme retten, eller hindrer dem i å oppnå den. Det er den enkeltes ansvar å ta vare på sin egen helse, enten det dreier seg om kroppslig, mental eller åndelig helsetilstand.”

Mill formulerer tre hovedargumenter mot paternalisme: (1) Den enkelte er best skikket til å vurdere sitt eget beste, og man vil maksimere den totale lykken i samfunnet hvis den enkelte får handle i samsvar med sine egne vurderinger. (2) All tvang er en krenkelse av menneskeverdet. (3) Å foreta egne valg, både gode og dårlige, er en forutsetning for utvikling av ens individualitet.

Ulike former for paternalisme

Det kan skilles mellom ulike former for paternalisme, som gjerne er organisert som motsetningspar. De viktigste er:

Hard og myk paternalisme:

Myk paternalisme forstås vanligvis dit hen at man har anledning til å hindre noen i å utføre ufrivillige handlinger man mener kan være til skade for dem eller å hindre dem midlertidig fordi man vil undersøke hvorvidt de handler frivillig. Frivillighet forstås vanligvis ut fra Aristoteles’ to kriterier: Handlingen må kunne kontrolleres av aktøren, og aktøren må ha tilstrekkelig kunnskap om hva han eller hun gjør. Ifølge den myke paternalisten må en aktør få gjennomføre en handling som vil kunne være til skade for ham eller henne hvis både kontroll- og kunnskapskriteriet er oppfylt.

Hard paternalisme tar derimot ikke stilling til om en handling er frivillig eller ikke, men vurderer utelukkende om et inngrep vil fremme en persons velferd, lykke, interesser, verdier eller lignende. Hvis aktøren velger et suboptimalt handlingsalternativ, er det ifølge den harde paternalisten legitimt å gripe inn for å sikre et best mulig resultat for aktøren.

Svak og sterk paternalisme:

En svak paternalist mener at det er legitimt å gripe inn for å sørge for at en aktør velger midler som adekvate for å oppnå de målene aktøren har, men selve målene overlates helt og fullt til aktøren selv å bestemme.

En sterk paternalist mener derimot at personer kan ha feil mål i tilværelsen, eller at de prioriterer mindre viktige mål fremfor de mer viktige, og derfor er det legitimt å hindre dem i å utføre handlinger som virkeliggjør de gale målene. Mens den svake paternalisten bare vil overstyre aktørers midler til å nå et gitt mål, mener den sterke paternalisten at både mål og midler kan overstyres.

Vid og snever paternalisme:

En vid paternalist er opptatt av alle kilder til paternalistiske inngrep, enten det dreier seg om offentlige myndigheter, religiøse samfunn, andre individer eller lignende. Den snevre paternalisten er derimot utelukkende opptatt av inngrep fra offentlige myndigheter.

Libertariansk paternalisme

Richard Thalers og Cass Sunsteins teori om libertariansk paternalisme har vært gjenstand for mye debatt i senere år. Teorien ble først formulert i artiklene ”Libertarian Paternalism” (2003) og ”Libertarian Paternalism Is Not an Oxymoron” (2003), og ble gjort kjent for et bredere publikum med boken Nudge (2008).

Den libertarianske paternalisten ønsker å ”dulte” folk i en velferdsmaksimerende retning uten å frata dem muligheten til å velge andre alternativer. Slik sett synes teorien både å tilfredsstille et sosialdemokratisk ønske om sentralstyring og et liberalt ønske om å bevare folks valgfrihet.

Thaler og Sunstein mener at det finnes en standard, definert av valgarkitekter, som enhver bør underlegge seg hvis han eller hun skal være å betrakte som rasjonell. Riktignok vil de tillate folk å handle irrasjonelt hvis de ønsker det, men standarden settes av ekspertsystemet.

Den libertarianske paternalismen er vid, da den åpner for paternalistiske inngrep fra alle mulige kilder, både statlige og ikke-statlige, men det legges mest vekt på de fordelene som kan oppnås gjennom statlige reguleringer. Frivillighet er en forutsetning, og en persons valg skal respekteres selv om valget etter paternalistens vurdering ikke er i personens beste interesse. Det skal være lett å velge bort paternalistens standardløsning, og ideelt skal man kunne gjøre det med ”ett klikk”.

Et problem med en libertariansk paternalisme, er at det er glidende overganger fra myke og svake varianter til harde og sterke, slik at det åpnes for relativt store inngrep i borgernes liv.

Omsorgsideologien

Den som tar til orde for paternalistiske tiltak, vil ofte bruke uttrykket omsorg fremfor paternalisme. Denne omsorgsideologien vil gjerne omfavne hele mennesket, der liberalismen trekker seg tilbake fra borgernes private rom. Man kan si at den liberale tradisjonen iherdig vil forsvare borgeres rett til å foreta valg som er skadelige for dem selv, for eksempel for deres helse, hvis de skulle ønske det. Helt grunnleggende er retten til selv å avgjøre hva som gir livet mening og verdi. Et autonomt liv er mulig bare såfremt en slik rettighet er garantert.