Hva er hesteskoteorien?
I politisk teori brukes hesteskoteorien til å beskrive en politisk dimensjon hvor den ytre høyresiden og den ytre venstresiden ikke er lineære motpoler, men tvert imot finner sammen i dimensjonens ytterpunkter.
Et eksempel på en klassisk politisk dimensjon hvor motpolene er lineære er den økonomiske høyre-venstre-aksen.
Teorien, slik den blir beskrevet i den franske filosofen Jean-Pierre Fayes «Le Siècle des idéologies» (2002), var tiltenkt å beskrive hvordan både ytre venstre og ytre høyre ble totalitære retninger, og dermed ble likere hverandre enn det mange kunne forestille seg.
Populisme
Etter populismens fremvekst i Europa er teorien også egnet til å beskrive at ikke-revolusjonære sosialistpartier på ytterste venstre fløy og ikke-autoritære populistpartier på ytterste høyre fløy, tross alt har mange berøringspunkter.
Hesteskoteorien er kanskje derfor enda mer relevant i dag enn for eksempel i mellomkrigstiden.
En moderne forståelse av teorien er at ytre venstre og ytre høyre ikke behøver å være totalitære for at teorien skal være gyldig, de behøver kun å være populistiske. En slik forståelse fordrer at det politiske sentrum og de historisk moderate konservative og sosialdemokratiske politiske partiene konstituerer en slags elite. Dette narrativet bekrefter den populistiske forståelsen av samfunnet.
Resultat eller intensjon
Et argument mot hesteskoteorien kan være at selv om politiske løsninger tilhørende ytre høyre og ytre venstre kan synes like, så er den videre ideologiske begrunnelsen for dem vidt forskjellig. Altså blir spørsmålet hvorvidt resultat eller intensjon er viktigst, et spørsmål som går igjen i den klassiske filosofien (se etikk).
Det man kan si er at en forståelse av hesteskoteorien i vår tid, handler mer om hva de ulike retningene er mot, enn hva man er for. Dette innebærer gjerne et ganske samlet syn om at den liberale verdensorden, globalisering, internasjonalt samarbeid og de liberale elitene er årsak til verdens elendighet.
Teksten er sist oppdatert 22.2.2022.