Carl I. Hagens russiske eventyr
Er uttalelsene til Hagen og Tybring-Gjedde noe ledelsen i Fremskrittspartiet er fortrolige med?
Publisert: 15. desember 2018
Carl I. Hagen har vakt oppsikt med sitt intervju i den russiske TV-kanalen Russia Today nå nylig. Vesten bør avslutte sanksjonene mot Russland og akseptere annekteringen av Krim, sa Hagen til propagandakanalen. Hagen omtalte Krim – og dermed Ukraina – som «russernes bakgård». Ord som utvilsomt ble verdsatt av makthaverne i Kreml.
Det er mildt sagt nye takter fra en mann som har stått last og brast med NATO. Hagen fremstår ved første øyekast både ulogisk og besynderlig.
Annekteringen av Krim var et vendepunkt for Nato etter det postkommunistiske «hvileskjæret». Putin viste at Russland har territoriale og imperialistiske ambisjoner, og Krim er første gang på veldig lenge at europeiske grenser har forskjøvet seg. Det er selvsagt alvorlig. At Hagen lener seg mot Putins forklaringer og ønsker er ikke bare utrolig historisk sett. Det viser kanskje også at han står den mer radikale høyrepopulismen nær. Og der har Putin en høy stjerne.
Den tyske journalisten Jochen Bittner fra Die Zeit har sammenlignet Putins strategier med østtyske Stasis metoder under den kalde krigen. Også Stasi brukte store ressurser på å skape splid i den vestlige opinionen. Østtyskerne kalte metoden for Zersetzung. Formålet var « … å så tvil om grunnleggende normer i den vestlige liberale orden og dens institusjoner; å forvri og derved diskreditere formålet med EU, NATO og fri markedsøkonomi; å ødelegge troverdigheten til den frie pressen og de frie valgene. Metodene til Zersetzung inkluderte karakterdrap og spredning av løgner og falske nyheter, å skape gråsoner av tvil hvor fakta slet med å overleve.»
For noen kom kanskje Hagens ord som en overraskelse. Men sett i sammenheng med utviklingen innen vestlig høyrepopulisme er det ikke veldig forbausende. Det er heller ikke slik at meninger som Hagens ikke har kommet fra Frp-hold før.
Christian Tybring-Gjedde har for eksempel sagt mye spesielt om Putin og Russland. Som at Vesten – inkludert Norge – bør stå sammen med Putin mot islamsk terror, at Vesten ikke bør avstå fra å fordømme den «såkalte annekteringen av Krim», at Putin står overfor et «veldig vanskelig dilemma», og at det er en viktig oppgave for Norge og vesten å finne løsninger «som gjør at Putin kan redde ansikt». Tybring-Gjeddes beskrivelser av det russiske regimet er heller ikke A-4: «Russland er jo ikke et udemokratisk land eller antidemokratisk land», uttalte han til magasinet Agenda Magasin. Det siste begrunner Tybring-Gjedde med at Putin er så populær. Hvilke tanker han gjør seg om det liberale demokratiet skal være usagt.
En av dem som i sin tid reagerte på Tybring-Gjeddes uttalelser var Bård Vegar Solhjell, som den gang var nestleder i SV. «Det går et veldig klart skille mellom å forstå en situasjon, og det å akseptere og unnskylde den … Det er ingen saklige grunner til å unnskylde eller se gjennom fingrene med det Russland har gjort», sa Solhjell til NTB.
Det har Solhjell rett i, og han fikk selv erfare dette da han gikk på tap under landsstyremøtet i september 2014. SV-ledelsen foreslo at SV skulle fordømme russisk aggresjon i Ukraina og kreve «at Russland trekker seg tilbake og ikke krenker Ukrainas territorium». Men ledelsen fikk flertallet mot seg, slik at landsstyret vedtok at NATO er «en del av problemet», fremfor å fordømme russisk aggresjon. Vedtaket ble åpenbart flaut for de moderate i partiet, og de fikk omgjort vedtaket. Like fullt forteller prosessen noe om en venstreside som er ambivalent i forholdet til Putin. «Det er understrømmer i SV som gjør Russland bedre enn det er», som tidligere statssekretær Ketil Raknes sa til Minerva.
Lederen av det britiske arbeiderpartet Labour, Jeremy Corbyn, har lenge vært apologet for annekteringen av Krim. Corbyn nektet å støtte en punktmarkering mot Putins bombing av Syria i 2016, fordi det «tok oppmerksomheten bort fra amerikanernes overgrep». Andre ledende folk i Labour fremhevet at det var amerikanerne som var de slemme i Syria. The Guardian gjorde en faktasjekk på dette, der det viste seg at russerne sto for åtte ganger så mange tap som de amerikanske.
Nylig skrev Didrik Søderlind en interessant kronikk i VG som viste til hvordan ytre høyre og ytre venstre slår sine pjalter sammen i den såkalte «hesteskoen». En av møteplassene for denne forbrødringen ser ut til å være den lukkede Facebook-gruppen «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen». Det er ikke overraskende og er nok mest å finne i arven etter AKP(m-l), som tidvis var svært nasjonalt anlagt (av onde tunger omtalt som «nasjonalbolsjevisme»).
Et godt stykke ute på den europeiske høyrefløyen, der USA og NATO tradisjonelt har stått sterkt, har den tidligere KGB-mannen Putin og Russland, altså Europas største sikkerhetspolitiske trussel, blitt til et forbilde. Langt ute på venstrefløyen har Trump blitt å foretrekke fremfor den liberale eliten.
Men hva er det med Putin som gjør ham attraktiv for mange i Vesten? Når det gjelder deler av den radikale venstresiden er det kanskje ikke så merkelig. For dem har kapitalisme og den vestlige verden alltid vært en fiende, og fiendens fiende er som kjent en venn (for noen). I enkelte venstresidekretser er det også fremdeles slik at sympatien for Sovjetunionen henger igjen.
På høyresiden er nok den enkleste forklaringen at Russland og Putin er knallharde nasjonalister og ditto innvandringsmotstandere. Sammen med regjeringene i Ungarn og Polen utgjør Russland et uimotståelig triangel for de som mener at Vesten er i ferd med å bli spist opp av kalifatet. Siden de liberale demokratene har ført oss ut i uføret, er det heller ikke liberale demokrater som kan få oss ut av det.
Radikale populister ser i stedet mot øst for å finne allierte. At Marine Le Pen betrakter Putin som den vestlige sivilisasjonens redningsmann og vil opprette en europeisk union med Putin i førersetet, bør gjøre at det ringer en bjelle. Den tidligere lederen av det britiske høyreradikale UKIP, Nigel Farage, har uttalt at Putin er den statslederen som han beundrer mest. Som takk for komplimentene fra ytre høyre har Putin finansiert en rekke av partiene og brukt sine trollfabrikker til å spre falske nyheter for å skape kaos og bedre vekstvilkår for høyrepopulistiske partier.
En fjerdedel av setene i Europaparlamentet tilhører populistiske partier, både til høyre og venstre. Tendensen er at disse utgjør en pro-russisk blokk i Strasbourg. Noen omtaler den som den «rød-brune alliansen». Det er interessant at høyreradikale Gyllent Daggry og venstreradikale Syriza, begge fra Hellas, langt på vei er samstemte i synet på Russland. Det er også kjent at Syrizas utenriksminister la sitt første besøk til Kreml, etter sigende både for å pleie omgang, men også for å be om penger. Et annet venstreradikalt parti, spanske Podemos, er også i overveiende grad pro-Putin.
Den «uhellige» alliansen mellom høyre- og venstrepopulister og Putin er ikke uten støtte i velgermassen. For eksempel publiserte tyske Die Welt en meningsmåling i 2016 som viste at mange tyskere har større tillit til Putin enn til Merkel. Særlig i områdene som tidligere utgjorde kommuniststaten DDR var dette tydelig. Der svarte hele 23 prosent at de foretrakk Putin. Meningsmålingen viste også at sympatien for Putin var klart størst hos populistiske velgere. I både AfD og venstreradikale Die Linke hadde nesten en tredjedel av velgerne større tillit til Putin enn til sin egen forbundskansler.
Europeiske høyrepopulister har jazzet seg storslagent opp etter Trump. Nettstedet Resett ble lansert etter Trump. Human Rights Service og Document er blitt mer hissige. Inntil ganske nylig hørte vi sjelden fra denne typen illiberale «konservative». De legger for dagen en voldsom bitterhet, tidvis hat, mot alt som kan forknippes med «liberale eliter»: liberale politikere, internasjonalt lovverk, frihandel, minoriteters rettigheter, akademia og, ikke minst, mediene. Retorikken maner til kompromissløs konflikt. Svartmalingen av tilstanden i vestlige demokratier ligner den som kommer fra ytre venstre; alt er råttent inn til rota.
Frp er det partiet av betydning som står lengst til høyre i norsk politikk. Derfor er det ikke så mystisk at det har vært en del tvilsomme innslag i Frp opp gjennom historien. Som regel har de blitt ekskludert eller skjøvet ut på andre måter.
Det er vanskelig å forestille seg at Frp ikke tar sikkerhetspolitikk alvorlig. Både Hagen og Tybring-Gjedde argumenter for at befolkningen på Krim egentlig er russere og at vi derfor bør se gjennom fingrene på folkeretten. Det er en holdning man kan si mye om, men det mest åpenbare er hvordan en slik legitimering av russiske interesser kan tolkes den dagen Putin gjør krav på de baltiske statene med samme begrunnelse.
Er uttalelsene til Hagen og Tybring-Gjedde noe partiet er fortrolige med?
Innlegget var publisert i VG, torsdag 13. desember 2018.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Arild Asnes, 2026
