Sosialdemokrati

Publisert: 13. mars 2019

Hva er sosialdemokrati?

Sosialdemokrati er en politisk retning som tradisjonelt hører inn under paraplybetegnelsen sosialisme. I Norge er det Arbeiderpartiet som er det sosialdemokratiske partiet.

Sosialdemokrater regnes i dag for å være pragmatiske til hvilke løsninger som fungerer best for å nå sine politiske mål, og har blant annet et langt mer positivt syn på markedsøkonomien enn sosialister har.

Sosialdemokrater har et fellesskapsorientert menneskesyn. De legger vekt på at mennesket først og fremst er en del av et fellesskap og er avhengig av andre mennesker og et velfungerende samfunn for sin velferd.

Sosialdemokrater, sosialister og konservative er mer villige enn liberale til å foreta valg på vegne av individet. I konflikten mellom enkeltmenneskets og samfunnets interesser vil man oftere ta part for sistnevnte. Likevel, enkeltmennesket og samfunnet er ikke nødvendigvis i konflikt – og samfunnets interesser er ikke nødvendigvis motsatt av enkeltindividets. Sosialdemokrater mener at et velfungerende fellesskap legger til rette for individenes velferd og frihet.

Sosialdemokraters syn på staten

I synet på staten og hva statens oppgaver skal være, vil liberale ha tydelige grenser for statens oppgaver. Konservative vil se på staten som en konstruktiv myndighet, mens sosialdemokrater ser på staten som et uvurderlig verktøy for politisk handling. Liberalismen vil ta utgangspunkt i et menneskesyn der individet oppfattes som selvstendig og i stand til å ta egne valg. Tilliten til menneskers dømmekraft og evner vil være stor – og i det minste vil enkeltmenneskenes frihet til å velge sine egne liv uansett være et avgjørende moment.

Et paternalistisk menneskesyn, som både kan ligge til grunn for en konservativ og en sosialdemokratisk posisjon, vil ha som utgangspunkt at mennesket ikke nødvendigvis handler til gavn for seg selv. Menneskets handlinger er formet av omgivelsene, og hver enkelt kan ikke overskue og vite hva som er ens eget beste. Derfor er det legitimt å gripe inn, veilede og bestemme rammer for handlinger.

Helge Ole Bergesen, tidligere statssekretær for Høyre i Utdannings- og forskningsdepartementet, spissformulerte sosialdemokratiets ønske om likhet som at «alle står i samme kø.» Sosialdemokratiske løsninger er blitt kritisert for homogenitet og ensretting: Alle har det like bra eller like ille. Standardiserte fellesløsninger skal gi trygghet, men kan også bety at kvalitetsforskjeller blir visket ut. Sosialdemokratiets grunnholdning er at standardiserte fellesløsninger vil gi best og sikrest kvalitet for alle, fordi valgfrihet kun vil komme den ressurssterke til gode og dermed undergrave fellesskapsløsningene.

Inngripen i friheten for å øke mulighetslikheten finner man elementer av i alle de politiske partiene. Å sikre muligheter blir å gi den enkelte midler til å nyttiggjøre seg friheten. Sosialister og sosialdemokrater vil mene at de er for frihet, men at de gjennom «tvang» er nødt til å skape større mulighetslikhet for at alle skal få reell frihet.

Sosialdemokratiets utvikling

Kåre Willoch har litt spøkefullt skrevet at: «Arbeiderpartiets store dyktighet ligger først og fremst i at de forandrer historien og gir begrepene et nytt innhold. Nå har de fått folk til å tro at sosialdemokrati betyr ’sosialt demokrati’. Sosialdemokrati betydde ’sosialisme med demokrati’, helt frem til midten av åttitallet, da Ap skjønte at sosialismen var ubrukelig.»

Arbeiderpartiets ideologiske plattform ble modernisert i mellomkrigstiden, og man fant en ny balanse mellom effektiv ressursutnyttelse og borgerlige frihetsidealer. Slik ble Arbeiderpartiet «et av Europas minst dogmatiske sosialdemokratiske partier». Norge fikk blandingsøkonomi, ikke ren planøkonomi. Markedsmekanismene besto, og staten grep ikke direkte inn mot næringslivseiernes beslutninger, men forsøkte heller å påvirke gjennom skatte- og avgiftspolitikk, tilrettelegging av rammebetingelser og investeringer.

Velferdsstaten

Sosialdemokrati knyttes ofte til forståelsen av velferdsordninger og velferdsmodeller. Den danske sosiologen Gøsta Esping-Andersen deler de kapitalistiske velferdsregimene i tre ulike kategorier: De anglosaksiske velferdsstatene, som oftere baserer seg på behovsprøving og bruk av forsikringsordninger. Disse er i større grad enn de skandinaviske konsentrert mot de fattigste i samfunnet. Det kontinentale velferdsregimet, som man gjerne finner i det sentrale Europa, er kjennetegnet ved at korporasjonene og familien spiller en større rolle for den sosiale tryggheten. Den skandinaviske velferdsstaten har flere universelle ordninger og har ført til at staten i stor grad har erstattet familiens tradisjonelle rolle. Esping-Andersen påpeker at den skandinaviske modellen er en kombinasjon av sosialistiske og liberale ideer. Han understreker også at dette er idealmodeller, og at virkeligheten er mer komplisert: Det er mange skandinaviske elementer i den anglosaksiske modellen, og vice versa.

Sosiolog Rune Slagstad skriver at velferdsstatsutviklingen etter krigen er «en eiendommelig blanding av liberalisme og sosialisme», nettopp i det sosialistiske kollektive likhetsidealet og den liberale rettighetsfestingen: «en form for universalisme – like rettigheter for alle samfunnsborgere innen en nasjon – realisert via et kollektivistisk arrangement som skulle fremme individuell uavhengighet.» Slagstad legger til at universalismen bygget på rettsstatens liberale sivile rettigheter og vernet av den enkelte overfor statsmakten. Han er ikke den eneste som påpeker denne blandingen av individualistisk selvstendighet innenfor kollektive rammer. Både norske og nordiske historikere trekker frem dette som et viktig trekk ved den norske samfunnsmodellen.

Sosialdemokratiets historie

Det er særlig i de første etterkrigsårene at Norge kan karakteriseres som sosialdemokratisk. Etter at den borgerlige Borten-regjeringen innførte folketrygden som en universell trygdeordning i 1967, har regjeringene vekslet mellom sosialdemokratiske og borgerlige. Historikere har gjerne påpekt at det er historiens ironi og sosialdemokratiets paradoks at de lyktes så godt etter krigen med å gi arbeiderklassen utdanning, makt og innflytelse at det ødela sosialdemokratenes tidligere velgergrunnlag.

Fra 1970-tallet av ble borgerlige ideer og partiers viktige rolle for utviklingen av den norske samfunnsmodellen enda tydeligere, både fordi regjeringene vekslet ofte, og fordi sosialdemokratiet i langt større grad tok opp i seg de borgerlige ideene. Det kom blant annet av at den økonomiske situasjonen ble tydelig endret fra 1970 av. Historikeren Francis Sejersted karakteriserer den mentale revolusjonen på begynnelsen av 1970-tallet som en overgang fra likhet og enhet til frihet og mangfold, og han skriver i en artikkel som nettopp har tittelen Frihetsrevolusjonen: «Frihetsrevolusjonen innebar et fundamentalt opprør mot idealene om likhet og enhet. De hadde ført til, mente mange, en ubehagelig konformitet og ensrettethet. ‘Valgfrihet’ ble et nytt løsenord. Folk skulle selv kunne ta mer kontroll over sitt liv.»

Mange av de sakene som i ettertid står igjen etter 1980-tallets reformer, handler om å minske inngripen i det som var en privat sfære og øke enkeltmenneskets rett til å bestemme over seg selv. Det handlet om grunnleggende forskjeller mellom sosialdemokratisk vekt på kollektive fellesskapsløsninger og liberale og konservatives vekt på enkeltmennesket og den enkeltes muligheter. Det er mulig å beskrive endringene som liberale, men samtidig må det legges til at det var liberalt ut fra et konservativt ståsted. Det var enkeltmenneskets valgfrihet som ble muliggjort i større grad, men det var en valgfrihet under ansvar og med hensyntagen til andres frihet som lå til grunn.

Artikkelen er sist oppdatert 13.3.20.

Videre lesning:

Francis Sejersted: Sosialdemokratiets tidsalder.

Nikolai Brandal, Øivind Bratberg, Dag Einar Thorsen: Sosialdemokratiet.