Finanspolitikk

Publisert: 5. februar 2018

Hva er finanspolitikk?

Finanspolitikk er utformingen av de totale offentlige utgiftene og inntektene over statsbudsjettet. Finanspolitikken vil vanligvis prøve å kombinere mål om langsiktig balanse og bærekraft i de offentlige finansene, og mål om å bidra til en stabil utvikling i økonomien på kort sikt.

I Norge skal det langsiktige hensynet ivaretas av handlingsregelen for bruk av oljepenger. Hovedvirkemiddelet for å stabilisere økonomien på kort sikt er pengepolitikken, som styres av sentralbanken, og en flytende valutakurs. Finanspolitikken brukes som et supplement til dette, og er det fremste virkemidlet som politiske myndigheter har for å påvirke aktiviteten i økonomien på kort sikt.

Motkonjunkturpolitikk

En regjering kan velge å gjøre finanspolitikken ekspansiv, ved å øke statsbudsjettets utgiftsside eller redusere skatte- og avgiftsnivået, eller innstrammende, ved å gjøre det motsatte. Et ekspansivt budsjett virker vanligvis stimulerende på privat konsum, produksjon og investeringer, noe som normalt igjen bidrar til å øke sysselsettingen og drive prisene opp. Tilsvarende kan et innstrammende budsjett bidra til å dempe sysselsettingen og inflasjonsnivået.

Finanspolitikken kan brukes som et motkonjunkturvirkemiddel ved at finanspolitikken gjøres ekspansiv når det er trange tider, lav eller negativ økonomisk vekst og høy arbeidsløshet. Tilsvarende kan finanspolitikken strammes inn når det er gode tider, høy økonomisk vekst og så lav arbeidsløshet at det slår ut i høye lønnskrav og/eller inflasjon.

Endringer i offentlige utgifter har størst effekt på økonomien og sysselsettingen på kort sikt. Endringer i skatter og avgifter har en mindre umiddelbar effekt fordi deler av endringene vil slå ut i endret sparerate heller enn endret etterspørsel. Andre hensyn, som at man vil unngå å binde opp arbeidskraft i offentlig sektor eller om man ønsker å legge til rette for private investeringer, kan likevel tale for å også bruke skatter og avgifter i motkonjunkturpolitikken.

Handlingsregelen

Handlingsregelen, som legger føringer for hvor mye oljepenger som brukes på statsbudsjettets utgiftsside, er innrettet slik at den skal kunne virke motkonjunkturelt. I Norge måles hvor ekspansivt et statsbudsjett er ved den såkalte budsjettimpulsen. Budsjettimpulsen er definert som endringen i det strukturelle oljekorrigerte underskuddet som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge. Det kan tenkes på som hvor mye mer oljepenger man ville brukt, målt i forhold til økonomiens størrelse, gitt at det samme statsbudsjettet ble lagt frem i en nøytral konjunktursituasjon.

Automatiske stabilisatorer

I tillegg til de aktive politiske valgene som tas om hvor ekspansiv finanspolitikken skal være, inneholder statsbudsjettet såkalte automatiske stabilisatorer. De automatiske stabilisatorene består i at utgiftene til arbeidsledighetstrygd øker og skatteinntektene minker i en motkonjunktur. Det gjør at staten automatisk bruker mer penger i nedgangstider og mindre i oppgangstider, som bidrar til stabilisering av den økonomiske utviklingen.

På kort sikt har politiske myndigheter begrensede muligheter for større endringer. Mange bevilgninger er bundet av lover eller tidligere vedtak. Lover kan endres, og tidligere vedtak kan reverseres, men det kan ta tid eller ha betydelige politiske kostnader. Store offentlige investeringer kan ta lang tid å planlegge og iverksette. I dag er det derfor pengepolitikken, dvs. rentenivået som fastsettes av Norges Bank, som i første omgang brukes for å stimulere eller bremse aktiviteten i økonomien.

Artikkelen er sist oppdatert 6.4.21.