KrF og kristendemokratiet

Kristin Clemet svarer Kjell Magne Bondevik i Vårt Land: Det er interessant at Bondevik her fremhever den økonomiske aksen som den relevante. Man skulle kanskje tro at det var spenningen omkring verdispørsmålene i Høyre som var mest interessant for KrF.

Kristin Clemet

Publisert: 8. april 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I et svar på mitt innlegg (Vårt Land 23. mars) skriver Kjell Magne Bondevik (30. mars) at det er misvisende å kalle KrF et borgerlig parti, og at det er meningsløst å bruke begrepet borgerlig som en slags overbygning over liberalismen, konservatismen og kristendemokratiet.

Hvorvidt KrF vil kalle seg borgerlig, må selvsagt partiet bestemme selv. Jeg registrerer at det er delte meninger om dette i KrF, og at Bondevik her gjentar sitt eget, velkjente standpunkt, basert på en bestemt forståelse av begrepet borgerlig. At «borgerlig» også kan forstås på helt andre måter, slik jeg gjør, og slik jeg vil anta at for eksempel Venstre gjør, er tema for boken Borgeren og fellesskapet, som Mathilde Fasting skrev om (Vårt Land 18. mars).

At det er meningsløst å bruke begrepet borgerlig som en overbygning over liberalismen, konservatismen og kristendemokratiet, er jeg ikke enig i. Det politiske begrepet borgerlig blir primært brukt i Skandinavia. I Sverige er de kristendemokratiske, liberale og konservative partiene borgerlige, også i egne øyne. I Danmark er ikke kristendemokratene representert i Folketinget, muligens fordi det konservative partiet har en nokså tydelig kristen profil. Europas sterkeste kristendemokratiske parti, det tyske CDU, er i seg selv en overbygning, etablert på restene av fire andre partier, som ideologisk strakk seg fra «nasjonalisme og katolisisme til liberalisme og sosialliberalisme», for å sitere Sten Inge Jørgensens kritikerroste bok om Tyskland.

I mitt innlegg skrev jeg også at det er tvilsomt om begrepet «sentrumsparti» gir så mye mening. Dette bekrefter Bondevik. Han viser til at sentrumspartiene primært står i sentrum på høyre/venstre-aksen og i den økonomiske politikken, men mener samtidig at denne todelingen er for enkel, og at det er en rekke andre dimensjoner og konfliktlinjer som er minst like viktige i norsk politikk. Det er det mye i, men dermed understrekes også mitt poeng. For på disse andre aksene står sentrumspartiene, først og fremst Sp og KrF, ofte svært langt fra sentrum.

Bondevik viser til slutt til sin tid i regjering, der han erfarte at det er spenninger i Høyre «mellom dem som legger størst vekt på verdikonservative holdninger og dem som legger større vekt på markedets frihet», men at «de verdikonservative (har) vært sterke nok til at regjeringssamarbeid var mulig».

Det er interessant at Bondevik her fremhever den økonomiske aksen som den relevante. Man skulle kanskje tro at det var spenningen omkring verdispørsmålene i Høyre som var mest interessant for KrF.

Uansett virker det lite meningsfylt å stille opp «verdikonservativ» og «markedets frihet» som motsetninger. «Verdikonservativ» er en pleonasme som jeg sjelden hører noen bruke om seg selv. Men selv om man forstår det i beste mening, er ikke «verdikonservativ» og «markedets frihet» en motsetning som gir mening.

For hvordan skal vi i så fall forstå reformene som Willoch-regjeringen gjennomførte på 1980-tallet? Var liberaliseringen av boligmarkedet, penge- og kredittmarkedet, mediemarkedet og lukkeloven eksempler på at «markedsliberalistene» Willoch, Rettedal, Gjertsen og Langslet vant frem på bekostning av de «verdikonservative»? Og hvem var i så fall de?

Bondevik mener spenningene i Høyre nå slår ut i striden om søndagsåpne butikker. Mitt inntrykk er snarere at de aller fleste i Høyre har en nokså avslappet og pragmatisk holdning til denne saken, og at det er andre som mener at dette er et viktig ideologisk spørsmål. Eller som Lars Roar Langslet formulerte det i Klassekampen 20. januar i år: «Kampen mot at flere butikker kan holde åpent på søndager griper om seg. Her kan KrF spille førstefiolin i fortissimo, men akkompagnert av så ulike partnere som LO og bispekollegiet. Også i denne saken kan mangt sies både for og imot, men det er vanskelig å innse at søndagsstengte butikker er en livsviktig skanse for kristendommens fremtid i Norge. Den kristne innflytelse i samfunnet er nok sterkere i land der mange åpne butikker lenge har vært det normale også på søndager».

Om det er den «verdikonservative» Langslet som her taler eller en som legger «større vekt på markedets frihet», skal være usagt.

For alt jeg vet, kan Langslet ha falt ned på en sentrumsposisjon.

Innlegget er på trykk i Vårt Land 8.4.15. Se også:

Borgeren og fellesskapet

Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker i Civita

Hva innebærer det å være borgerlig, hvor kommer ideer om borgeren og borgerlig fra, og finnes det en plass for borgeren og borgerlige i fremtidens samfunnsliv og politikk?

Dette politiske essayet bruker den europeiske idéhistorien som bakteppe for den norske stats- og samfunnsutviklingen. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten et grunnleggende borgerlig samfunnssyn, ville samfunnsutviklingen blitt en helt annen. Borgeren og verdiene borgerlig bygger på er effektive vern mot totalitære ideologier. Borgeren og borgerlige fortjener et politisk essay.

Det primære målet med essayet er å bidra til å gi borgeren og borgerlige den plassen de fortjener i den norske samfunnsutviklingen. Dette er også et kritisk essay, fordi det er et forsøk på å beskrive hvordan fellesskapet som metafor for staten og for det offentlige i perioder har bidratt til at det kollektive har tatt overhånd på bekostning av liberale, borgerlige verdier.

Bestill boken her.

Publisert: 19. desember 2023