Ideer

EU tar et oppgjør med korporatisme – bør Norge gjøre det samme?

Når Europaparlamentet i september skal stemme over EESCs budsjett forventes det at budsjettet blir tilbakeholdt. Det kan være begynnelsen på slutten for institusjonalisert europeisk korporatisme.

Theodor Barndon Helland

Publisert: 3. september 2022

European Economic Social Committee (EESC) er en av Den europeisk unions (EU) eldste institusjoner. Komiteen ble dannet i 1958, har som formål å gi innspill til EU-kommisjonen og -parlamentet og består av representanter for fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner.

EESC er et korporativt organ, i betydning av at organiserte samfunnsinteresser gis institusjonalisert makt over utviklingen av samfunnet, i denne sammenheng særlig EUs indre marked.

Ikke helt ulikt det norske trepartssamarbeidet.

Når Europaparlamentet i september skal stemme over EESCs budsjett – 150 millioner euro i 2021 – forventes det at budsjettet blir tilbakeholdt. Det kan være begynnelsen på slutten for institusjonalisert europeisk korporatisme.

Bør Stortinget også vurdere å begrense interesseorganisasjonenes institusjonaliserte makt, og hvordan kan de gjøre det?

Tidligere statsminister, Kåre Willoch problematiserte tidlig interesseorganisasjonenes makt over norsk politikk, og han sa:

«Jeg hadde ikke vært lenge i Stortinget før jeg møtte spørsmålet om Stortinget kunne gå imot løsninger eller bevilgninger som allerede var avtalt mellom regjeringen og viktige organisasjoner i arbeids- og næringslivet. Kort sagt: Vi møtte problemet «den korporative stat». Ingen betviler Stortingets formelle rett – og plikt – til å avgjøre lovenes innhold og bestemme hva statens penger skal brukes til. Men er makten reell, eller har organisasjonene makt til å tvinge Stortinget til å gjøre som de vil?»

Dette baserte han nok på statsviteren Stein Rokkans teorier om korporativ pluralisme.

Ifølge Rokkan er det særlig to kanaler for utøvelse av politisk makt: (1) den numeriske, hvor vi kan avgi stemmer i valg og (2) den korporative, hvor vi utøver makt gjennom deltagelse i interesseorganisasjoner.

Det er ingenting galt med maktutøvelse gjennom interesseorganisasjoner – det være fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner, menigheter eller bondelag – men risikoen for skjevfordeling og uheldig maktkonsentrasjon øker drastisk når den korporative kanal institusjonaliseres, hvilket er tilfellet med EESC og det norske trepartssamarbeidet.

Ved en slik institusjonalisering må staten til enhver tid prioritere og velge hvem som skal få gi hvilke råd, og hvem som skal få delta i hvilke forhandlinger eller utvalg.

Det er ille nok at fagforeningene har mye makt sammenlignet med andre typer interesseorganisasjoner, men blant fagforeningene er det også uheldig maktkonsentrasjon, som jeg har vist i et Civita-notat.

I Norge har vi et eklatant eksempel på slik uheldig maktkonsentrasjon i LOs særegne forhold til Arbeiderpartiet.

Slike uheldige maktkonsentrasjoner er i seg selv et argument mot sterk korporatisme og begrunnelse for pluralisme og liberalt demokrati. Rett og slett maktspredning, også mellom interesseorganisasjoner.

I Norge utøver interesseorganisasjonene institusjonalisert makt på to måter. (1) Gjennom direkte forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår med staten som mekler, som heter forhandlingskorporatisme, og (2) gjennom deltakelse i offentlige råd og utvalg hvor premissene for offentlig politikk legges, som heter forvaltningskorporatisme.

Å gå bort fra trepartssamarbeidet eller redusere offentlige råd og utvalg er usannsynlig i Norge.

Det viktigste Stortinget kan gjøre er å påse at verken regjering eller forvaltning legger til rette for uheldig maktkonsentrasjon i den norske korporative kanal.

Det er særlig grunn til å følge med på hvem som sitter i eller leder offentlige råd og utvalg, all den tid regjeringen har en uttalt ambisjon i Hurdalsplattformen om å: «sørge for at partene i arbeidslivet er representert i allerelevante regjeringsutvalg».

Det er regjeringen som oppnevner de fleste offentlige råd og utvalg. Desto større grunn til å følge med på om det er LO som skal ha plass i samtlige.

Spør du meg, har LO nok makt som det er.

Innlegget er publisert i Minerva 1. september 2022.