Høyrepopulistene kommer, og EU gruer seg
Skandaler, indre splid og politisk bagasje vil gjøre det vanskelig å samarbeide med ytre høyre i Europaparlamentet. Men denne gruppen vil trolig bli enda mektigere etter neste ukes EU-valg.
Publisert: 29. mai 2024
Av Skjalg Stokke Hougen, Civita og Alexander Z. Ibsen, Minerva.
Det store spørsmålet foran europaparlamentsvalget om knappe to uker er hvor sterkt partiene på ytre høyre side av politikken vil gjøre det. Det har lenge vært forespeilet at styrkeforholdet vil forskyve seg til fordel for de ulike partiene som inngår i partigruppene ID (Identitet og demokrati-gruppen, der blant annet Marine Le Pens parti inngår) og ECR (Europeiske konservative og reformister, der blant annet Giorgia Melonis parti er med), i tillegg til enkelte partier på høyresiden uten overnasjonal partitilknytning. I januar i år publiserte tankesmien European Council on Foreign Relations (ECFR) en rapport med den talende tittelen «A sharp right turn».
Basert på kjøring av en statistisk modell ble det i rapporten vist til at «anti-europeiske populister» kan vinne valgene i ni medlemsland, nemlig Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Frankrike, Ungarn, Italia, Nederland, Polen og Slovakia, i tillegg til å komme inn som nummer tre i ytterligere ni land.
De to gruppene ECR og ID (som samler ytre høyre-partiene) kan for første gang bli større til sammen enn andre, tradisjonelle partigrupper. Politicos siste prognose tilsier 68 seter til ID-gruppen og 71 til ECR, fra totalt 720 seter i parlamentet. I tillegg kommer plassene til AfD og Fidesz.
Det er langt igjen til noen absolutt majoritet, men om disse grupperingene samler rundt en fjerdedel av parlamentsmedlemmene, vil det være vanskelig å omgå høyrepopulistene i avstemninger uten å måtte ty til tverrpolitiske storkoalisjoner ved hver eneste avstemning.
Har det noe å si?
Med krig både i Ukraina og Midtøsten, bondeopprør mot det grønne skiftet og utsikter for Donald Trumps retur, er det mye opprivende politikk i vente. Det gjelder også på betente områder – slik som klima og innvandring – som er EU-prosjektet høyrepopulistiske akilleshæl. Det er med andre ord nødvendig å forberede seg på hva økt innflytelse til de mer ytterliggående partiene på høyresiden kan innebære.
Samarbeidsspørsmålet
Som det blir godt redegjort for i Weekendavisens siste podcast-episode, er den europeiske høyresiden noe mer samlet i dag enn for en stund siden. Det er for eksempel så å si ingen partier av betydning som aktivt går imot EU-medlemskap. Det gjorde selv Le Pen for en tid tilbake. I tillegg er det færre partier som aktivt støtter Putin, med unntak av Viktor Orbans Fidesz.
Til italiensk presse sa Marine Le Pen sist helg at det var på tide å samle seg (altså ID og ECR), med henvisning til Giorgia Melonis Fratelli d’Italia: «Dette er øyeblikket for å stå sammen. Om vi får det til, blir vi den nest største gruppen i Europaparlamentet. Jeg synes ikke vi skal la en slik mulighet glippe».
Partiene møtes i hovedsak i sin motstand mot politikk under det grønne skiftet og motstand mot innvandring. Som tidligere skrevet om i Minerva, har Geert Wilders omsider kommet frem til en regjeringsavtale som kan vise hvordan et slikt ytre høyre-kompromiss kan se ut. Det er en modell som Giorgia Meloni har lykkes med i Italia, og Sverigedemokraterna har lykkes med i sitt samarbeid med den borgerlige regjeringen i den såkalte Tidöavtalen.
Om vi ser på Wilders regjeringsavtale, består den hovedsakelig av en kraftig omlegging av nederlandsk politikk på områder som klima og migrasjon. Avtalen slår også fast følgende: «Politisk og militært samarbeid med NATO er avgjørende for vår internasjonale sikkerhet. Nederland er fortsatt en konstruktiv partner i EU (…) Nederland skal fortsette å støtte Ukraina politisk, militært, økonomisk og moralsk mot den russiske aggresjonen. Nederland skal fortsette å bidra til å øke NATOs kapasitet.»
Før Wilders har både Meloni og svenske SD vist at ytterliggående eller populistiske partier på høyresiden ikke automatisk støtter Putin. Hvordan samarbeidet i Nederland utvikler seg burde følges nøye. I Sverige har samarbeidet mellom den moderate høyresiden og Sverigedemokraterna vært langt fra knirkefritt, selv om det har gått langt bedre enn hva eksperter og andre fryktet.
Skandaler
Det grunnleggende valget den etablerte høyresiden må ta, er hvorvidt den skal samarbeide med populistene eller ikke. Skal EPP i EU gjøre som Moderaterna i Sverige, eller er det fortsatt isolasjon som skal gjelde etter valget?
Ursula von der Leyen har åpnet døren på gløtt for et samarbeid med den ene partigruppen, nemlig ECR, som betraktes som den mer moderate av de to. Førstekandidat for danske Liberal Alliance, Henrik Dahl, som for tiden er det nest største partiet i Danmark, har gjort det samme. «Hvis vi er enige, så er vi enige. Hvis det kommer noe vi er enige om, så kan de få være med å skrive under på papiret», sier Dahl.
Noen skandaler har imidlertid rammet enkelte av partiene den siste tiden, og gjør terskelen litt høyere. Det er i første omgang snakk om interne skandaler, men de har til felles at de skader omdømmet utad, fordi de angår høyresidens svake punkter, nemlig at de representerer en understrøm av rasistisk grums og anti-systemiske konspirasjonsteorier.
Marine Le Pen har vurderer trekke seg fra partisamarbeidet med Alternativ für Deutschland på grunn av tilløp til nazi-apologetikk fra medlemmer av sistnevnte. De ni medlemmene fra AfD i ID-gruppen i Europaparlamentet er inntil videre ekskludert. «Dette er nøyaktig hvorfor vi aldri vil vinne», sa den populistiske, nederlandske sosiale medier-personligheten Eva Vlaardingerbroek, i en instagrampost der hun tok Maximillian Krah i forsvar for å ha sagt at ikke alle SS-soldater nødvendigvis var «kriminelle».
I Sverige har ECR-partiet Sverigedemokraterna vært gjennom en st or runde med kritikk etter påstander om at de driver en «trollfabrikk» og sprer desinformasjon. Det hele hadde opphav i TV-programmet Kalla Fakta, som gikk undercover i Sverigedemokraternas sosiale medier-avdeling. SD slår imidlertid knallhardt tilbake og viser til at mediene gjør som mediene har pleid: Brunstempling og omtrentlig omgang med beskyldninger.
Denne typen skandaler har alltid rammet partier på ytre høyre. Skandalene er tidvis medvirkende til å forhindre tilnærming fra mer etablerte partier. Det har derimot typisk vært et mer åpent spørsmål hvor mye de skader oppslutningen blant kjernevelgerne. Reaksjonene fra mediene kan like gjerne bli tatt til inntekt for at det pågår svertekampanjer og heksejakt fra «the establishment».
Ikke hele pakka
I et lengre perspektiv er bildet det samme i hele Europa. Høyrepopulistiske partier har sakte, men sikkert vunnet terreng. Det gjelder i de fleste land, og i EU. Den svake høyrebølgen vi ser i Vesten bidrar til veksten i slike partier.
Samtidig har disse partiene på en del områder fått et mindre radikalt preg. Det gjelder på spørsmål som utmeldelse fra EU og andre former for internasjonalt samarbeid, og det gjelder i svermeri for Putin.
Slik det ser ut i dag, vil populismen styrke seg i hjertet av EU etter det kommende Europaparlamentsvalget. Men både enkelte skandaler, intern splid og svake utsikter for et reelt valgskred, gjør at det etablerte EU fremdeles trolig vil kunne velge å holde en viss avstand også fremover. Dette er ikke i seg selv en varig løsning på problemet. Et intelligent establishment vil kooptere standpunktene fra ytre høyre der det er mulig, uten å kjøpe «hele pakka». Den balansegangen blir stadig vanskeligere.
Teksten er publisert i Minerva 27.5.2024.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Arild Asnes, 2026
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.