Velferdsstaten

Venstrepopulismen truer velferd og frihet

Utelukkelsen av at markedsøkonomien kan bidra til noe godt, eller at velferdsordninger kanskje ikke alltid er riktig innrettet, viser hvor radikalt Marsdal tenker, og hvor langt han står fra det norske sosialdemokratiet, skriver Lars Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 30. juni 2018

De fleste politiske tenkere er i dag enige om at velferdsstaten ikke er noen stor trussel mot friheten. Men det har ikke Magnus Marsdal fått med seg.

I boka Frihetens mødre setter Marsdal opp et eldgammelt tablå der kapitalister frykter folkemakt og offentlig sektor. Derfor er boka en ganske irrelevant bok, som gir oss lite nytt utover at den kan gi næring til venstrepopulisme, en populisme som sier at det finnes en elite av kapitalister som kun ønsker velferd og frihet for seg selv.

Marsdals bokprosjekt handler om å finne svar på «hvor den individuelle friheten står sterkest: i den norske velferdsstaten eller i Land of the Free?» Et annet spørsmål han stiller, er hvordan vi kan ta vare på arven fra de som bygde Norge.

Begge spørsmålene er interessante, men svarene blir for enkle. De bygger på tynne analyser av forskjeller og likheter på politisk tenkning i USA og Norge. Marsdal trekker lange historiske linjer tilbake til arbeiderklassens kamp for rettigheter og velferd. Forskjellene på USA og Norge er interessante, men Marsdal gir ikke noen sammenhengende forklaring på hvorfor Norge har klart å utvikle og bevare høy velstand og høy grad av individuell frihet.

Kort fortalt mener Marsdal at tilhengerne av markedsøkonomi kun er bedriftseierne. De forfekter en markedsøkonomisk ideologi med autoritære tendenser fordi den vil sette grenser for demokratiet. De fleste begrensninger på flertallsmaktens rett til inngripen i markedet blir kritisert av Marsdal. Grunnen er at det angivelig handler om de økonomisk overlegnes frihet fra folkestyret.

Frihet har i USA blitt mer og mer synonymt med de rike og mektiges frihet fra folkestyret, ifølge Marsdal. Her hjemme i Europa undergraver EU folkestyret. Og i Norge blir vi utsatt for overstyring gjennom den liberalistiske EØS-avtalen. Hele regla til Marsdal understøttes av stråmenn og vrange gjengivelser av politiske motstandere.

For eksempel hevder Marsdal at Friedrich Hayek «ikke var så opptatt av grunnleggende menneskerettigheter. Han var opptatt av markedet.» Videre fremstilles Hayek som en tenker som var mot omfordeling og offentlige velferdsordninger. Noe som til stadighet har blitt motbevist av dem som har lest Hayek. Hayek argumenterte for velferdsordninger.

Men slikt skygger for fortellingen til Marsdal. En fortelling hvor markedsøkonomien knapt har hjulpet noen ut av fattigdom og dessuten ikke er særlig demokratisk forankret. Politiske ledere som har støttet markedsøkonomien har i Marsdals verden kuttet i velferden til de fattige og gitt skattelette til de rike.

Dette er velkjente venstreradikale fortellinger om Vesten, det liberale demokratiet og markedsøkonomien. Strengt tatt burde det vært oversett som et marginalt fenomen uten empirisk belegg. Problemet (for venstresiden) er at fortellingen har ganske bred appell og sitter dypt i venstreintellektuelles tankemåte. Der er sannheten om at markedsøkonomien har hjulpet millioner ut av fattigdom, nærmest fraværende. Markedsøkonomien bidrar snarere til fremmedgjøring, kommersialisering og brutalisering.

Man må kanskje være både velfødd og intellektuell for å tenke slik. Vanlige arbeidsfolk som har opplevd at de, i motsetning til generasjoner før, har råd til vesentlig billigere og bedre varer, kjenner seg oftest ikke igjen. De har glede av oppfinnelser som vaskemaskiner, mobiltelefoner eller støvsugere – det meste på grunn av markedsøkonomi og handel. De har helt andre ideer om hva som bygde landet, og hvilken arv vi bør ta vare på.

Grunnen til at de ikke kjenner seg igjen er kanskje at målet for norske arbeidstakere og sosialdemokratiet historisk sett har vært å styrke velstanden og sikre arbeidsplasser. Snarere enn å dyrke ideer om at solidaritet handler om å snakke nedsettende om bedriftsledere, mens man dveler over det såkalte dilemmaet «kan vi få oss vaskehjelp?» eller ønsker seg nytt dansk designkjøkken.

For å nå sitt mål har sosialdemokratiet de siste 40 år forlatt planøkonomiske ideer til fordel mer markedsliberale ideer. Det handler ikke om en blind tro på at markedet er perfekt, men en erkjennelse av at Hayek hadde et poeng når han hevdet at markedet ofte allokerer ressurser mest effektivt. Det er i stor grad arbeidernes interesser å styre med markedet, åpne for handel og være villig til omstilling slik at man bevarer konkurransedyktige arbeidsplasser, som gir grunnlag for lønnsvekst. Markedskonkurransen kan likevel være hard, og nettopp derfor bør vi ha ordninger som sikrer inntekt (bl.a. arbeidsledighetstrygd).

Land som har møtt markedskonkurransen med proteksjonisme, eller for rigide arbeidsmarkedsreguleringer drevet frem av radikale fagforeninger, har lykkes i mindre grad enn Norge. Det har vi særlig sett i Sør-Europa. Slike nyanser er helt borte i Marsdals analyse. Alt vondt skyldes markedsliberalismen.

Mangelen på drøftinger av fordeler og ulemper ved så vel markedsøkonomi som velferdsstat er påfallende. I Marsdals verden fungerer nesten aldri markedet og velferdsstaten er tilsynelatende perfekt.

Sykelønnsordningens innretning fører ikke til høyt sykefravær, ifølge Marsdal. Han drøfter ikke avveininger om hvor markedsbaserte løsninger kan være hensiktsmessig, hvor og hvordan det offentlige bør regulere, eller hvordan velferdsordninger bør innrettes for å sikre bærekraft, oppslutning og tillit.

Velferdsstaten gjøres uangripelig ved utdefinere dens kritikere. For dem (Hayek og Friedman og deres rike støttespillere) er «den norske velferdsstaten autoritær, kollektivistisk og ensrettende.»

Martin Kolberg oppsummerte dette presist i et intervju med Klassekampen 28. september 2011: «Vi forsøker å gjøre hva vi kan for å håndtere forskjellsutvikling, men det viser seg vanskelig innenfor et kapitalistisk system. Og Arbeiderpartiet har alltid bekjent seg til det kapitalistiske systemet. Derfor er det lett for Marsdal, som stiller seg på siden av det, å komme med postulater om at vi bør legge oss mer til venstre. Med all tilstrekkelig grad av respekt for Marsdal, så vil jeg legge til at jeg kan ikke tillate meg en slik luksus som han gjør, fordi det er en helt komplett urealistisk politisk tankemodell.»

Marsdal har en del poenger i sin kritikk av det kostbare amerikanske helsevesenet og ulikheten det skaper, men svært få eller ingen i norsk politikk har tatt til orde for å kopiere amerikansk helsevesen. Dermed blir det vanskelig å se hvem Marsdal søker å overbevise.

Der han likevel er inne på noe, som verken sosialdemokratiet eller høyresiden kan ta for lett på – og særlig vi som vil forsvare EØS og EU – er konsekvensene av fri flytt av arbeidskraft. Fri flyt av arbeidskraft gir mange mennesker nye muligheter, men arbeidskraft er i sin natur ikke like mobil som kapital og varer. Mennesker er stedsbudne. «Som grønnsaker som slår rot», sa Zygmunt Bauman.

Det aller meste i premissene til Marsdals analyse er så skeivt at det må gå galt. Det er ganske typisk for en del på den radikale venstresiden. At et flertall i befolkningen faktisk ønsker markedsøkonomi er utenfor deres virkelighetsforståelse – derfor må oppslutning om markedsøkonomi skyldes overstyring og mangel på demokrati.

Det vitner på en måte om et ganske nedlatende syn på velgerne. Men det er kanskje likevel ingen grunn til å la seg irritere. Marsdal er en gavepakke til norsk høyreside, og en god illustrasjon på hva sosialdemokratiet kan slite med i årene som kommer.

Artikkelen er publisert hos Minerva 28.6.18.

Publisert: 24. mai 2023