Sosialdemokratiets krise
Kristin Clemet i Dagsavisen: Fire mulige årsaker til venstresidens tap av velgere.
Publisert: 11. mars 2016
«Velgerflukt fra arbeiderpartiene», sto det på en av Aftenpostens forsider i forrige uke. I en reportasje viste avisen hvordan de store europeiske venstrepartiene har mistet en tredjedel av velgerne siden 1980-tallet.
Dagen etter bragte avisen et intervju med nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, som mente at det norske Arbeiderpartiet hadde lyktes bedre enn søsterpartiene i Europa. Det er en oppfatning som mange deler.
Men samtidig viste Aftenposten at også det norske Arbeiderpartiet gradvis har mistet oppslutning – fra 40–50 prosent på 1950- og 60-tallet, til 35–40 prosent på 1970- og 80-tallet til ca. 30 prosent i dag. En foreløpig bunn ble nådd i stortingsvalget i 2001, da Arbeiderpartiet bare oppnådde ca. 24 prosent av stemmene.
Aftenpostens forside var illustrert med bilder av de sosialdemokratiske lederne i Sverige, Danmark, England og Frankrike. Også disse partiene gjør det dårligere enn før, men ikke mye dårligere enn Arbeiderpartiet i Norge. Tre av dem oppnådde ca. 30 prosent ved siste valg, mens det danske partiet gjorde det dårligst med ca. 26 prosent.
Den lange linjen er likevel at den moderate venstresiden i Europa har mistet oppslutning. For tiden er det 14 regjeringer i Europa som står til høyre, ni som står til venstre og syv regjeringer som består av koalisjoner mellom høyre og venstre. Det er også det norske Høyres søsterpartier som dominerer Europaparlamentet.
Det kan virke litt merkelig å snakke om «krise» for partier som oppnår cirka 30 prosent av stemmene. Likevel kan det være interessant å se på årsakene til at de sosialdemokratiske partiene i Europa ikke lykkes like godt som de gjorde før.
En årsak kan være at sosialdemokratenes historiske oppgave er fullført. Arbeiderklassen er blitt middelklasse, og dermed har en viktig kampsak mindre appell.
En annen årsak kan være at det knapt er mulig å se forskjell på høyre- og venstresiden når det gjelder viljen til å gjøre velferdsstaten stadig mer sjenerøs. Mange av de høyrepopulistiske partiene i Europa lover ofte mest av alle.
En tredje årsak er de sprikende holdningene i sosialdemokratiet mellom eliten og mange av partiets velgere. Partileliten er ofte liberal og positiv til markedsøkonomi, handel, internasjonalt samarbeid, private tjenestetilbud og effektivisering av offentlig sektor. Men sosialdemokratiske partier som går til høyre, kan bli straffet. Samtidig er det ikke så lett å gå til venstre, hvis man ikke tror at løsningene ligger der. Resultatet kan lett bli litt utydelig, mens politikken preges av administrasjon.
Innvandringen setter dette på spissen. Selvforståelsen i sosialdemokratiet er jo at man står på de svakeste side, som lenge ble forstått som å stå på arbeiderklassens side. Men når den hjemlige arbeiderklassen, som er blitt en global overklasse, føler seg truet av den nye potensielle underklassen, nemlig innvandrere, vet ikke sosialdemokratene hvem de skal være solidariske med. Å åpne grenser og hjerter for flere innvandrere kan være populært i partieliten, men ikke nødvendigvis blant partiets velgere. Mange har allerede forlatt de sosialdemokratiske partiene til fordel for mer innvandringskritiske partier.
Det likhetsorienterte sosialdemokratiets møte med den sterkt økende pluralismen er heller ikke enkel.
En fjerde årsak kan være at sosialdemokratiet er blitt konservativt i den dårlige betydningen av ordet. I gamle dager ble mange av arbeiderpartiene forbundet med modernitet og fremtidstro. I våre dager er det like gjerne det moderne sentrum/høyre som gir assosiasjoner til å ville «forandre for å bevare», mens sosialdemokratiet bare vil bevare.
Men om sosialdemokratiet har utfordringer i møtet med den nye tid, er det heller ingen «motorvei» for sentrum/høyre-partiene i Europa. Mange partier på høyresiden har de siste tiårene gjort sitt beste for å overbevise velgerne om at de er (minst) like gode som venstresiden til å bevilge mer penger til offentlig velferd. Dette har, særlig i Norge, ført til en voldsom ekspansjon i offentlig sektor, mens den politiske interessen for næringsliv og verdiskaping har sunket til et lavmål. Og dermed kan de høyreorienterte partiene ha sørget for ris til egen bak. Ansatte i offentlig sektor stemmer nemlig i større grad på venstresiden enn på høyresiden. Hvem som da vil bli ansett som best egnet til å begrense den offentlige utgiftsveksten når det nå blir nødvendig, er ikke lett å si.
De store styringspartiene i Europa har også noen felles problemer. I motsetning til hva mange trodde for noen år tilbake, blir det ikke færre, men flere partier. Partisystemer, som virket helt uforanderlige for 50 år siden, er nå i sterk endring. Vi har fått mange nye høyre- og venstrepopulistiske og grønne partier, og velgerne stemmer i mange land mer ytterliggående enn før. Dette skaper utfordringer for styringspartiene, som nå i større grad må styre sammen med andre. Det kan lede til gode kompromisser, men det kan også føre til «hestehandler» der flere mindretallsposisjoner vinner frem og til en uforsvarlig utgiftsvekst.
De politiske partiene spiller en viktig rolle i demokratiet. Det ville være merkelig om antall partier og størrelsen på partiene var frosset fast en gang for alle. Nye utfordringer knyttet til migrasjon, globalisering og klima lar seg ikke enkelt plassere inn på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen, og derfor oppstår det både nye partier og nye partikonstellasjoner, som utfordrer de gamle partiene.
Men er det noe politiske partier er vant til, er det konkurranse.
Innlegget var publisert i Dagsavisen torsdag 10. mars 2016.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Østerrike og EU
Splittede, tysktalende områder i Europa ble formet som Østerrike og Tyskland i perioden fra begynnelsen av 1800- til slutten av 1900-tallet. De to tyske stater ble samlet med makt i 1938, men forent i fred ved EU fra 1995. Østerrike hadde parlamentsvalg i september 2024, hvor det høyreradikale østerrikske frihetsparti ble største parti.
Virkelig, Osvold?
EU startet med Schuman-erklæringen, 1950
Schuman-erklæringen er EU-samarbeidets utgangpunkt. Teksten er fortsatt aktuell og leseverdig.