Makten korrumperer – politiske innsikter fra Game of Thrones

Til tross for at GoT byr på en rekke innsikter fra den politiske filosofien, er serien klart konservativ i sin politiske formidling.

Eirik Løkke

Publisert: 19. juni 2019

Da HBO sendte siste episode av Game of Thrones (GoT) 19.mai, fullbyrdet de også historiens største tv-serie: Aldri tidligere har en serie knyttet verden sammen på en slik måte. GoT-universet skapte et globalt fellesskap uten kulturelt sidestykke. Riktignok ble den avsluttende sesongen møtt med massiv kritikk – uten at det endret dens globale gjennomslag.

En viktig årsak til suksessen skyldes ren estetikk. Visuelt er serien et mesterverk, inkludert koreografien, historiefortellingen og skuespillerprestasjonene. Men seriens viktigste komponent – det som gjør serien til noe mer enn ren underholdning – er dens evne til å formidle politisk filosofi par excellence. Særlig spørsmålet om makt og maktens korrumperende kraft er grundig behandlet.

Game of Thrones gir ikke noe endelig svar på de grunnleggende utfordringene innenfor den politiske filosofien, men serien leverer en mesterlig drøftelse og nyttige liberalkonservative innsikter om samfunnet og menneskenaturen.

Leviathan

I sitt klassiske verk fra 1651, Leviathan, diskuterer Thomas Hobbes det moralske grunnlaget for staten – altså hvordan et samfunn best kan organiseres. Som del av drøftelsen introduserer Hobbes begrepet naturtilstanden – en beskrivelse av et samfunn uten en suveren (hersker), som preges av «alles kamp mot alle».

For å unngå at samfunnet utvikler seg slik, foreslår Hobbes en samfunnskontrakt mellom menneskene hvor de organiserer seg i et politisk fellesskap (staten), hvoretter en eneveldig hersker får i oppgave å beskytte innbyggernes liv.

Hobbes moralske argument for den eneveldige hersker hviler i stor grad på dens evne til makt, dens evne til å beskytte menneskene mot anarkiet. Hobbes sin argumentasjon kan vanskelig ses uavhengig av sin samtid og erfaringene fra borgerkrigen i England.

Kampen om jerntronen i Westeros (the seven kingdoms), som er utgangspunktet for GoT-universet, er på mange måter en illustrasjon av Hobbes sin naturtilstand – der ulike adelige familier kjemper om tronen (og uavhengighet fra tronen) i en «alles kamp mot alle». Det er således ikke vanskelig å se at serieskaperne er inspirert av britisk middelalderhistorie.

Serieskaperne henter videre inspirasjon fra en annen velkjent filosof, Niccolo Machiavelli. At manusforfatterne har lest den italienske renessansefilosofen kommer tydelig til uttrykk gjennom de ulike karakterens interaksjoner: allianser og skriftende allianser, informasjon og desinformasjon. Diplomati og krigføring skjer om hverandre. I GoT-universet er det særlig Tyrion Lannister og Varys som er eksponenter for det politiske spillet og maktrealismen som preget skriveriene til Machiavelli.

Imidlertid evner GoT på en forbilledlig måte å portrettere aktørenes strukturelle begrensninger. Det er neppe tilfeldig at introduksjonen inneholder et tannhjul – som fungerer som en allegori på samfunnssystemet i GoT. En av seriens hovedkarakterer, Jon Snow, minner oss konstant på hvor vanskelig det er å «gjøre det beste ut av situasjonen» – både når han skal samle støtte til kampen mot zombiehæren, anført av The Night King, og når han skal forsvare beslutningen om å fratre som konge i nord.

I tillegg til den underliggende politiske filosofien, er det i realiteten sosiologiske perspektiver som driver handlingen fremover. I så måte er GoT ofte sosialrealisme på sitt beste, da serien viser aktørens begrensede handlingsalternativer i møte med strukturelle utfordringer.

Machiavelli

Skjønt GoT presenterer også en kritikk av machivelliansk maktpolitikk – noe seriens radikale protagonist, Daenerys Targaryen (Dany), representerer. Man kan innvende at det er en altfor enkel lesning av Machiavelli, da han i verket Fyrsten først og fremst forsøkte å analysere politikk og makt slik den er, ikke slik noen mener den burde være. Av den grunn forbindes Machiavelli ofte med realisme – som står i motsetning til idealisme. Men kan Dany lykkes med sine idealistiske/utopiske målsetninger uten en dose realisme eller, i denne sammenheng, kynisme?

Spenningsforholdet illustreres på utmerket måte av Dany selv. I sin streben etter revolusjonen utmanøvrerer hun ulike tyranner på utspekulerte måter – ikke helt ulikt hva man forbinder med maktrealismen til den italienske forfatteren. Danys idealisme er i så måte ikke fritt for en dose kynisme.

Tvert imot.

I sitt begjær etter å virkeliggjøre sin radikale utopi om et Westeros uten tyranner, ender hun selv opp med å brenne tusenvis av uskyldige, inkludert kvinner og barn. Så er spørsmålet om denne typen «målet helliger midlene»-politikk først og fremst er uttrykk for en grenseløs idealisme – eller om den er ekstremt kynisk?

Klisjeen om at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner er utvilsomt beskrivende for prosjektet til Dany. Hennes brennende ønske om en god og rettferdig verden gjør at hun er villig til å bruke ekstreme virkemidler. Slik illustrerer hun maktparadokset på en destillert måte: Hvordan kombinere behovet for makt med innsikten om at makt korrumperer?

La meg dvele litt ved forståelsen av makt. Begrepet er svært sentralt i nær sagt alle humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner. Dette fordi begrepet er essensielt for å forstå menneskelig samhandling. I GoT kommer maktperspektivet frem i en rekke forskjellige former: politisk, sosiologisk og psykologisk. En tradisjonell definisjon av makt er evnen til å tvinge noen til å gjøre hva de ellers ikke ville gjort. Det er en beskrivelse av maktens funksjon som ofte kommer til uttrykk i serien. Man simpelthen følger de ordre man får, ettersom konsekvensene av ikke å adlyde er verre.

Men når kan man være sikker på at man har muligheten til å tvinge andre til å gjøre som man vil? Enhver evne til å utøve makt, hviler i siste instans på fysiske tvangsmidler. Som regel er dette indirekte. Presidentens makt kommer sjeldent i kraft av dens egen fysiske styrke, men følger av rollen som «Commander in chief» og den uuttalte forståelsen av at det følges ordre. I liberale demokratier kaller vi dette legitim bruk av makt, og premisset er sjeldent utfordret. Men i en hobbesiansk naturtilstand forholder det seg annerledes. Hvor trygg kan man være på at man har makten til å bestemme?

To scener fra GoT illustrerer dilemmaet. I en samtale mellom den dyktige manipulatoren Baelish (Littlefinger) og dronning Cersei (Danys antagonist), antyder førstnevnte litt truende at «kunnskap er makt». Cersei svarer med å beordre vaktene til å kutte strupen til Baelish. Akkurat når Baelish tror hans siste øyeblikk er kommet, beordrer Cersei vaktene om å trekke seg tilbake, hvoretter hun triumferende fastslår det innlysende: «Power is Power».

I en av seriens siste scener insisterer Cersei på at hennes eget Frankesteinmonster (The Mountain) blir hos sin dronning. Det vil ikke The Mountain, og gjør opprør for å fullføre den episke duellen med sin bror: The Hound. Med det illustrerer han hvordan maktgrunnlaget til Cersei eroderer. Scenene viser GoT på sitt beste gjennom sin portrettering av makt, og hvordan en hobbesiansk verden (naturtilstanden) gir et kontinuerlig behov for å bevise makt. For som Cersei Lannister selv uttaler: If you gonna play the game of thrones you either win or you die.

Dany har, i kraft av overlegen luftstyrke (drager) og godt trente soldater, alt hun behøver for å erobre King’s Landing (hovedstaden i Westeros) og dermed innføre sin radikale utopi om en verden fri fra tyranner. Så for å stille spørsmålet som millioner av fans også har stilt – hvorfor i all verden ender hun opp med å brenne millionbyen omtrent til bakken?

Jo, fordi hun er en radikal idealist utstyrt med en hellig overbevisning om sin egen moralske overlegenhet. Kombiner dette med en makt til å gjennomføre utopien, og konsekvensene kan fort bli katastrofale. Hva gjør vel noen tusen døde fra eller til, på vei mot paradiset?

Utviklingen av Dany i GoT er den klassiske fortellingen om hvordan makt korrumperer – og således betydningen av å balansere makt. GoT bør ikke leses som et forsvar for Hobbes sin løsning, men bør heller forstås som et forsvar av liberaleren Lord Actons klassiske tese om at «makt korrumperer».

Konservativt

Dette perspektivet deler også Karl Kristian Bekeng i sitt essay i Klassekampen (Dronningen og Revolusjonen, 25.mai), hvor han diskuterer hvorvidt GoT er en konservativ serie. Edmund Burkes kritikk av den franske revolusjon er en åpenbar parallell. Burkes kritikk var ikke et forsvar for «det gamle regime», men en advarsel mot konsekvensene av revolusjonære ideer og utopiske visjoner. Tallene på døde etter den franske revolusjon er usikre, men vi snakker om titusenvis av drepte under Robespierres terrorregime.

Det er mulig at GoTs popularitet har sammenheng med vår tids politiske situasjon – ikke fordi den er direkte sammenlignbar, men fordi tidsånden er preget av en usikkerhet. Presset mot institusjonene og den liberale orden føles reell. GoT formidler ikke uten videre et varmt forsvar for demokratiet – tvert imot blir Samwell Tarly latterliggjort når han mot slutten av serien foreslår allmenn stemmerett.

Betyr det at GoT fremviser en konservativ kritikk av demokratiet?

Veldig mange på venstresiden vil tolke det slik, noe som reflekteres i den radikale kritikken av Burke og konservative. Kritikken er ikke uten innhold. Konservative har, delvis med støtte i Burke, advart mot (for) raske endringer – også demokratiske endringer. Ikke fordi man er mot demokratiet, men fordi raske omveltninger kan gjøre mer skade enn nytte.

Det er ikke sikkert at allmenn stemmerett og «frie» valg er det viktigste man kan innføre i stater som både har kastet tyranniske regimer, men hvor samfunnet fortsatt preges av tribalistiske motsetninger. Dette er ikke et argument mot at de arabiske landene burde innføre demokratiske rettigheter, det er heller et spørsmål om hvordan man gjør det. Risikoen for å etablere illiberale «demokratier» basert på stammekultur er stor i samfunn uten sterke demokratiske tradisjoner. Og, for igjen å bruke Hobbes, å styrte tyranner behøver ikke bety demokrati – det kan medføre anarki (naturtilstanden).

Relevant i denne sammenheng er også Karl Poppers skille mellom utopisk og gradvis sosial ingeniørkunst. Som Popper påpeker i The open society and its enemies:

The piecemeal engineer will, accordingly, adopt the method of searching for, and fighting against, the greatest and most urgent evils of society, rather than searching for, and fighting for, its greatest ultimate good.

Til tross for at GoT gjennom sine ulike karakterer byr på en rekke innsikter fra den politiske filosofien, er serien klart konservativ i sin politiske formidling. Det er utopisten (Danerys Targeryn) som utgjør den største faren, ikke realisten (Jon Snow).

Makt må begrenses og balanseres. Institusjoner må bygges og utvikles over tid, og endringer må skje gradvis. Eller for å sitere EU-pioneren Jean Monnet:

«Intet er mulig uten mennesker. Intet er varig uten institusjoner.»

Artikkelen er publisert i Minerva 17.6.19.

Publisert: 23. februar 2023