Konservative Støre
Er Jonas Gahr Støre konservativ? Kanskje. Og i hvert fall når han er på sitt beste, skriver Paul Joakim Sandøy hos Minerva.
Publisert: 11. september 2015
Av Paul Joakim Sandøy, rådgiver i Civita.
Er Jonas Gahr Støre konservativ? Kanskje. Og i hvert fall når han er på sitt beste.
Mange har spurt seg hvor Arbeiderpartiets leder egentlig står politisk. Før han kom til makten i Arbeiderpartiet, fryktet mange en enda blåere variant enn forgjengeren. Over ett år senere – etter oljeuttalelser og kommunereformundring – fremhever mange at han står lenger til venstre enn man trodde.
Men hva om Støre først og fremst er konservativ?
Det handler ikke om at han har innrømmet å stemme Høyre en gang for lenge siden. Sporadiske partivalg behøver å si noe vesentlig om ideologisk tilknytning.
Det handler heller ikke om at han har åpnet for å bevare kontantstøtten. Personlig kjenner jeg like mange liberalister som konservative som vil beholde kontantstøtten, og det finnes også gode konservative argumenter for å fjerne den.
Det handler heller ikke om terminologien ”konservativ” slik Trine Skei Grande bruker den: I negativ forstand (her hos Minerva er konservativ fortsatt en hedersbetegnelse).
Når jeg spør om Støre kan defineres som konservativ, handler det om hvordan han ser på samfunnet generelt, og på politikken spesielt. Det reflekteres ikke bare gjennom enkeltutspill eller politiske forslag, men gjennom resonnementer og avveininger. Hos Støre er det mange av disse.
Derfor blir ikke dette en endelig analyse eller kanon. Jeg har ikke lest eller hørt alt Støre har skrevet og sagt, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det. Men la oss ta noen eksempler som peker i retning av en moderat, forsiktig (i politisk forstand) og konservativt tenkende politiker, som tilfeldigvis befinner seg som leder av Norges sosialdemokratiske parti.
Tåkefyrste eller fyrlykt?
Jonas Gahr Støre får mye kritikk for å være tåkefyrste. Dels skyldes det måten han snakker på, dels skyldes det politisk tvetydighet.
Når det kommer til sistnevnte, ble jeg oppriktig provosert som velger (noe jeg ikke har for vane å bli) da han snudde frem og tilbake i spørsmålet om tvang under kommunereformdebatten. Forhåpentligvis kommer dette til å minke i tiden fremover, og særlig etter at Arbeiderpartiet har utviklet et nytt program som avklarer standpunkt i en del saker.
Når det gjelder førstnevnte – talemåten – mener enkelte at han er veldig intellektuell, mens andre hevder han bare er svevende. Jeg sliter med å uforbeholdent forklare alt med at «han er for smart for oss». Jeg har hørt han i sammenhenger hvor han har vært dyktigere til å høres klok ut, enn til å være klok. Som eksempel falt han igjennom under en frihetsdebatt mot Torbjørn Røe Isaksen som Agenda arrangerte for et års tid siden. En illustrerende Størisme fra debatten (riktignok fritt etter hukommelsen): “Vi må ha frihet til og frihet fra, der ligger nøkkelen.”
For å parafrasere Jay-Z: “’Cause you don’t understand him, it don’t mean that he bright.”
Samtidig har jeg aldri vært helt komfortabel med denne tåkefyrstemerkelappen. Grunnen er at politikerne stadig blir likere og mer kommunikasjonspolerte. Støre er et unntak. Dersom tåkefyrstebegrepet blir en måte å sikre enda større homogenitet blant landets folkevalgte, er det negativt.
I en politikerkrets som blir stadig mer striglet, der de tyngre analysene må vike for de lettvinte poengene og hvor slagordene sitter løst, vekter og veier Støre argumenter, selv om han også snubler.
I en politisk verden uten Inge Lønning, men med Heikki Holmås – viser Jonas Gahr Støre en slags vei i det moderne politiske mørket? Er det slik tenkende politikere kan utøve sitt yrke, og samtidig tilfredsstille et lett misforstått krav til popularitet?
Synet på nasjonalstaten
Støres analyser kan nemlig også være veldig gode. Ta for eksempel dette, hentet fra fredagens Dagsnytt Atten om Syria:
«For det er et vepsebol. Det er et uttrykk for et Midtøsten som egentlig aldri har funnet sin stabilitet og sin normalitet. Mange trekker jo linjene 100 år tilbake i tid: Til første verdenskrig og en region som ble stablet på beina etter skillelinjer som ikke har vært bærekraftige, [med] veldig autoritære regimer, og når det begynner å bryte sammen, så velter det overende.
Og det understreker én ting i vår verden: At stater som kollapser er den største trusselen mot sikkerhet til folk.»
Sitatet er klokt, det er en viktig innsikt og det er – faktisk – konservativt.
Målet med konservatismen er ikke å oppnå himmel på jord, men å begrense potensielle skadevirkninger ved menneskenaturen, slik at vi oppnår en viss stabilitet. En vesentlig mer beskjeden politisk innfallsvinkel (mer om politisk beskjedenhet senere) enn de andre dominerende verdensideologiene. De viktigste tøyleredskapene er institusjoner med legitimitet. Nasjonalstaten er den kanskje fremste blant disse. Støre fortsetter:
”Fordi du trenger stater for holde en viss grad av orden. Helst bør de være demokratier.”
Konservative vil nikke gjenkjennende også her. Ja, demokrati er bra, men det er ikke nødvendigvis det viktigste. Vel så viktig er noen byggesteiner som sivilisasjonen kan hvile på, og som hindrer at samfunnet glir ut i anarki. På sett og vis er demokratiet en (særdeles viktig) luksusvare.
Fellesskap og tilhørighet
Quiz: Hvem sa dette til Minerva i 2009?
”Dette synet handler ikke bare om politikk, men om en dypt forankret tro på at vi blir til i møte med andre. Alene er vi ikke mye; jeg er først når jeg lever og virker med andre.”
Du gjettet riktig. Jonas Gahr Støre. Vi er vant med at sosialdemokrater snakker om fellesskap, men ikke på denne måten. Dette minner heller om en konservativ kritikk av liberalismens individbaserte samfunnssyn.
Det som gjerne skiller konservatives og sosialdemokraters fellesskapsforståelse kan litt enkelt skilles mellom fellesskapet eller fellesskapene. Sosialdemokraten snakker om fellesskapet og mener staten. En konservativ vil se staten som ett av flere fellesskap, og gjerne være bekymret for det ene stores utbredelse på bekostning av de mange små.
Støre ser derimot ut til å være vel så opptatt av de mange fellesskapene, som av staten. I boken I bevegelse fra 2014 skriver han for eksempel: ”Vi trenger sterke fellesskap for å møte og mestre de utfordringene som vårt samfunn står foran i årene som kommer.”
Om integrering sier han:
”Vi kan ikke vente at stat og kommune sitter med nøkkelen gjennom politiske vedtak – stat og kommune blir lett ensbetydende med denne «noen», noen som kommer og løser et problem, rydder opp. Men «vi» er sterkere enn «noen», dette er vårt ansvar, som folk, enkeltmennesker, lokalsamfunn – alt vi deltar i etter jobb og skole – i hele sivilsamfunnets store mangfold.”
Jada, Støre kan også lire av seg en frase som ”fellesskap fremfor skattelette”, men de ovennevnte innsiktene bryter med et mer instrumentelt forhold til sivilsamfunnet som har vært gjengangeren i sosialdemokratiet.
Civitas Mathilde Fasting har vist hvordan Arbeiderpartiet både før og etter andre verdenskrig så på frivillige organisasjoner som et maktmiddel: et instrument i klassekampen. Støre ser sivilsamfunnet og de må fellesskapene som et mål i seg selv.
I kjølvannet av 22. juli, skrev Støre denne kronikken: ”Det vi så i tiden etter 22. juli var uttrykk for en moderne tilhørighet, forankret i sivilsamfunnets mangfold, ikke organisert av noen statsmakt.” Det kan ikke være tvil om at Støre ser på dette som noe positivt.
Fabian Stang sa det ganske likt under rosetoget: ”Det er så deilig at det ikke er i kommunal regi, men er skapt av medmennesker.”
Politisk beskjedenhet
I forordet til antalogien Konservatisme beskriver Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse politikken som en ”sløv tollekniv”: Et redskap det er grunn til å ha forsiktige forventninger til, og som like gjerne kan skjære feil og påføre samfunnet alvorlige og utilsiktede komplikasjoner.
En lignende politisk beskjedenhet finner vi også igjen i noen av Støres resonnementer:
”Hvis vi så ser litt videre, er vi urolige for våre barn, utrygghet, rus, ensomhet, tanketomt TV og nettkultur. På disse områdene er det ikke de tradisjonelle virkemidlene, den politiske verktøykassen, som har mest å by oss. Det er vanskelig å løse slike utfordringer på regjeringens budsjettkonferanse. Løsningene ligger der i sivilsamfunnet.”
Sagt på en annen måte: Det er ikke politikerne, men alle oss andre, som har ansvar for å løse noen av de utfordringene vi er mest opptatt av.
Dette går igjen i Støres resonnementer. Han er skeptisk til ytterligere lovgivning for å beskytte sivile og politiske rettigheter. Han er opptatt av at kulturen står sentralt, og at denne ikke kan endres av politikken over natten. Samtidig bruker han mye tid på å analysere kulturen, og at denne er dynamisk – i stadig utvikling. Dette siste er kanskje ikke et stort konservativt poeng i seg selv, men kulturelle analyser er nødvendig for en politiker som vil ta utgangspunkt i samfunnet slik det er for å lande på de riktige standpunktene.
Ikke bare konservativ
Det finnes altså en rekke momenter som gjør det fristende å putte merkelappen ”konservativ” (i vid forstand) på Arbeiderpartiets leder.
Finnes det motargumenter? Ja, men ikke alle er like gode.
Enkelte vil trekke frem Støres engasjement mot økende forskjeller som alt annet enn konservativt. Redaktøren i det konservative tidsskriftet Minerva, Nils August Andresen, vil være uenig. Se blant annet lederen ”Høyresiden må tenke mer på ulikhet” i Minerva nr. 4 2014.
Andre vil kanskje si at den politiske beskjedenheten forsvant da helseminister Støre snakket om folkehelse (veien til den moderne totalitarismen er som kjent brolagt med folkehelsetiltak), men han kom seg faktisk gjennom en omfattende stortingsmelding om folkehelse uten å foreslå stort annet enn bedre offentlig/privat-samarbeid.
Hva med den vaklende holdningen i ytringsfrihetsdebatten? Tja. Selv om mange kloke konservative hoder så på det som avgjørende å forsvare ytringsfriheten i møte med islamistisk terror, kan det samme sies om liberalere og også enkelte sosialister. Snarere ligger det en konfliktdempende harmonisøken i Støres tilnærming som finner gjenklang hos enkelte konservative.
Hastevedtaket om 10 000 syriske flyktninger kan derimot hevdes å ikke fremstå som særlig konservativt, men først og fremst med tanke på fremgangsmåten heller enn substansen i vedtaket.
Norske verdier
Innen forskningen har man et fenomen som heter confirmation bias – når vi leter etter noe, pleier vi som regel å finne det. Denne gjennomgangen er lagt opp slik at confirmation bias nærmest er umulig å unngå. For å korrigere for dette, presenteres derfor noen alternative teorier som forklarer det ovenstående:
For det første kan det være at Jonas Gahr Støre rett og slett sier veldig mye forskjellig, og at det da er sannsynlig at noe av det høres konservativt ut. Kanskje kan man finne tilsvarende radikale resonnementer.
For det andre er mye av konservatismen felleseuropeisk tankegods. Støre, en dannet kosmopolitt med utdannelse fra Paris, er selv rask til å påpeke at han befinner seg i en europeisk idétradisjon. Dessuten: Mange norske verdier er også konservative verdier. Måtehold, nøkternhet og forsiktighet er noen av disse. Støre er den første lederen i Arbeiderpartiet som ikke er flasket opp i arbeiderbevegelsen, og har kanskje en litt annerledes sammensatt ryggmarg med tilhørende refleks.
For det tredje er konservatismen iboende pragmatisk. Det samme har det moderne Arbeiderpartiet blitt, med Støre som det kanskje fremste eksempelet. Kanskje er det vi ser først og fremst en politiker som liker å se saken fra begge sider, tar utgangspunkt i samfunnet slik han ser det, for deretter å konkludere – eller ikke.
Likevel kommer vi ikke utenom en Arbeiderpartileder med et bredere fellesskapsperspektiv, og en større respekt for det som befinner seg mellom markedet og staten, enn sine forgjengere. Hvor det fører oss, er for tidlig å si.
Forhåpentligvis vil vi se mer av den Støre som er gjengitt her, og mindre av den Støre som er gjengitt i avisenes humorspalter, i tiden fremover. For at det skal skje må Støre begynne å dyrke substansen over formen, og vi som publikum må godta at tenkende politikere kan være en dyd – selv i 2015.
Innlegget er publisert hos Minerva 11.9.15.
Relatert
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
