Konservatisme i Norden
Moderate og liberale bør ta eierskap til konservatismen, og ikke overlate den til de på ytterste høyre fløy.
Publisert: 13. februar 2020
Et vesentlig kjennetegn ved store deler av konservativ tenkning i nordiske land er at det er en liberal konservatisme. Dette skyldes blant annet innflytelsen fra den konservative tenkeren Edmund Burke. En konservatisme som ikke er for reaksjonær, men som understreker menneskers ukrenkelighet og likeverd, kan sies å være mer liberal. Likevel er det betydelige forskjeller på liberalisme og konservatisme – også i Norge, Sverige og Danmark.
En annen filosof som har preget særlig norsk konservativ tankegang er Marcus Jacob Monrad (1816-1897), som var filosof og teolog og professor ved Universitetet i Oslo. Monrad var inspirert av den tyske filosofen Hegel (1770-1831), som stod i en slags opposisjon til Kant (1723-1804) sin mer liberale og kosmopolitiske filosofi. Monrad preget forberedende ved universitetsutdanningen i flere år og er kjent for å bringe inn Hegels tanker om sedelighet inn i norsk åndsliv. Monrad inspirerte senere en annen viktig skikkelse i norsk konservatisme – Lars Roar Langslet (1936-2016). Langslet var sentral i Minervakretsen og kulturminister for Høyre fra 1981-1986. Monrads innflytelse på Langslet har blitt tolket som en slags konservativ opposisjon til mer markedsliberal tankegang. Det skal ikke underslås at konservative kan være kritiske til for omfattende bruk av markedsliberalistiske styringsprinsipper, men samtidig har konservative færre illusjoner om at politisk innblanding i markedet vil fungere bare fordi hensiktene er gode. Liberaliseringen av boligmarkedet, eller opphevelsen av kringkastingsmonopolet under det konservative styret på 1980-tallet, er eksempler på at norsk konservatisme står nærmere liberalismen, og fjernere fra sosialdemokratisk og sentralistisk styringsoptimisme.
Hva som da skiller nordisk konservatisme fra mer klassisk liberalisme kan være vanskelig å få øye på. Ved å vende tilbake til Hegel og Kant, og førstnevntes kritikk av kosmopolitismen i Kants evige fred, finner vi en mer nasjonal orientert Hegel. Opplysningstidens idealer og anerkjennelsen av menneskers likhet var av avgjørende betydning, ifølge Hegel. Men Hegel og andre mer konservative går lenger for å konkretisere disse ideene. Mennesker trenger også tilhørighet, og felles normer og kultur for å realisere sin ukrenkelige frihet. Demokratiske nasjonalstater har vist seg å være den forfatning som best ivaretar dette. De nordiske landene har gjennom økonomisk utvikling, effektiv politikk og frie markeder, høyt utdanningsnivå og en særegen (nasjonal) kultur og godt samarbeidsklima, utviklet seg til ganske komplekse samfunn. Komplekse samfunn, som konservative vil si at det er vanskelig å kjenne fullt ut og forstå dybden av.
Konservative vil slik sett – i hegeliansk ånd – motsette seg en liberalisme som ikke vedkjenner kulturen eller nasjonens betydning for de nordiske samfunnene relativt store suksess. Vi har noe å ta vare på – for sterke og raske omveltninger eller liberaliseringer kan skade det samfunnet vi over tid har bygget opp. Dette gir seg blant annet utslag i at konservative er mer påpasselige med å understreke at integrering – ikke bare på arbeidsmarkedet, men også kulturelt sett – er en vanskelig prosess i nordiske land. Ikke en umulig prosess – konservative er fortsatt åpne og liberale, men en konservativ er praktisk orientert. Og i praksis har mengde og type innvandring noe å si for hvor godt integreringen går.
Særlig svensk borgerlig tankegang har frem til nylig vært preget av en kosmopolitisk orientert liberalisme, imens det mer konservative har blitt fanget opp av det mer nasjonalistisk orienterte og kontroversielle partiet, Sverigedemokratene. I Danmark har det største borgerlige partiet – Venstre – i større grad ivaretatt konservative holdninger. Dette ser vi også i norsk politikk. Anti-konservativ politikk, eller svært liberal innvandringspolitikk, er i begrenset grad populært i befolkningen.
Et annet kjennetegn på konservatisme i Norge, som Cathrine Holst har påpekt, er at vi har en konservativ politisk kultur. De fleste partier anerkjenner at reformer og politiske endringer bør utredes grundig, at vi bør gå forsiktig frem og at vedtak bør søke brede flertall for å skape legitimitet. Den siste tiden har vi derimot sett politiske tendenser til at offentlige utvalg avvises før saker er diskutert ordentlig. Det kan sees på som brudd på norsk politisk konservativ metode.
Det er umulig å skrive noe helhetlig om nordisk konservatisme på så liten plass, men som sagt er den moderat og liberal. Få vil likevel rett ut kalle seg konservative. I en globalisert verden, med stadig raskere endringer, er det derimot ikke usannsynlig at mer konservative verdier vil få vind i seilene. Det ser vi allerede. Konservatisme er kanskje den tankegangen som best ut forstår – eller nettopp ikke tror den forstår – verdiene som ligger i de nordiske samfunn. Moderate og liberale bør ta eierskap til konservatismen, og ikke overlate den til de på ytterste høyre fløy.
Innlegget er publisert i Reform, utgitt av Høyres Studenterforening i Bergen.
Relatert
Månelandinger er dårlig egnet til å løse «ville problemer»
Syltynt Lenin-forsvar
Moene og Smith
Knausgård burde takket nei til Leninprisen
Hva kan vi lære av Adam Smith?