Millitære, forsvaret, støvler, uniform — istockphoto.com

Ideer

Vi trenger en kulturell og åndelig opprustning

Når man sammenligner dagens nordmenn med tidligere tiders generasjoner, er kontrasten ekstrem. Det er på tide å ta oss sammen.

Eirik Løkke

Publisert: 11. april 2024

Da Jim Egan i kompaniskap med Gale Cleven landet i East Anglia i 1943, var oppdraget klart: Å frigjøre Europa fra fascismen gjennom å stoppe (les: bombe) Hitler-Tysklands industrielle kapasitet, samt etablere luftherredømme i Europa for å forberede en alliert invasjon.

Egan og Cleven var del av det 100th bomb group (8th Airforce) som i disse dager portretteres på Apple TV gjennom serien «Masters of the Air». Avdelingen fikk tilnavnet «The bloody hundredth», ettersom 3/4 av dem som tjenestegjorde i avdelingen, døde.

Serien fremstiller også 332th fighter group, kjent som Tuskegee Airmen, en avdeling bestående av svarte amerikanere, som blant annet skulle beskytte 100th bomb group mot angrep fra Luftwaffe. Det er særlig én scene i serien (episode 8) jeg synes er inspirerende, og det er da oberst Benjamin Davis beskriver et oppdrag i detalj, hvorpå en av pilotene ymter frempå at det kan bli vanskelig å dekke så mye distanse med begrenset drivstoff. Etter ytterligere nervøs summing i gruppen, skjærer Davis gjennom:

Davis: Are we Tuskegee men or what?
Pilotene: Sir, yes sir!
Davis: Will we get this job done?
Pilotene: Sir, yes sir!
Davis: Then let’s take care of it!

Én ting er at pilotene er klar over at mange ikke kommer til å overleve oppdraget, men like fullt uttrykker en beundringsverdig lojalitet. Men denne type vilje har også verdi langt utover den ekstreme situasjonen de befant seg i. Det er en holdning til livet som står i kontrast til dagens generasjon. I hvert fall slik den kommer til uttrykk i den offentlige debatten. Mens mantraet til Tuskegee airmen var at «Dette klarer jeg», domineres debatten i dag av historier om hvor vondt og vanskelig alt er.

Å beskrive tidsånden som dekadent vil være en overdrivelse, men jeg tror definitivt vi trenger en kulturell og åndelig opprustning. Og vi har mye å lære av tidligere generasjoner.

Melankoli

Det er alltid en fare for melankoli. For over 2.500 år siden klaget Sokrates over ungdommen nå til dags, og eldre generasjoner har en lei tendens til å klage over unge, uten at det nødvendigvis er grunnlag for det.

Man skal passe seg for å moralisere for mye, men en liten pekefinger er det i dag all grunn til. For når man sammenligner dagens generasjoner med tidligere tiders, er kontrasten ekstrem. Enten dette gjelder klaging på hvor krevende det er å ha barn, hvor vanskelig det er å være singel, for ikke å glemme hvor vanskelig det er å være student, eller hvor tøffe forholdene er for pensjonister. Offentligheten har blitt en kontinuerlig «offer-kamp», hvor det å fremstille seg selv som offer gir politisk kapital. Det finnes knapt en borger som ikke kan plasseres innenfor kategorien «svake grupper».

Denne «svakhetens moral» dyrkes av politikere som konkurrerer om å tilby løsninger i form av større statlig ansvar og mer bruk av skattebetalernes penger. Men dette fenomenet handler om noe mer enn størrelsen på offentlig sektor. Det dreier seg om mentalitet. Arbeiderbevegelsens gamle slagord «gjør din plikt – krev din rett» har blitt transformert til et «det jeg krever, er min rett».

Denne livsholdningen er slett ikke eksklusiv for unge. Rettigheter og krav er del av tiden vi lever i, og reflekteres av alle grupper, men tidsånden er særlig skadelig for den yngre generasjon som sosialiseres inn i en rettighetskultur. For dersom vi skal tro tilbakemeldingene fra skoleverket – og det er det god grunn til – så er elevene veldig klare over sine rettigheter. Det kan fort gi dem en grunnholdning om at verden skylder dem noe, og det er ikke en god inngang til voksenlivet.

Alt var ikke bedre før

Det er ingen grunn til å tro at alt var bedre før. Jeg har som grunnholdning at det meste er bedre i dag. Vi lever lengre, jobber mindre, har mer fritid, bedre helse, mer velferd, større tilgang på informasjon, samt større muligheter for selvrealisering enn noen generasjon før oss.

Samtidig er mange unge pliktoppfyllende, arbeider hardt og bidrar til å gjøre samfunnet bedre. Like fullt er sytingen i samfunnet nærmest omvendt proporsjonal med den faktiske velstanden.

Åpenbart har hver enkelt av oss ansvar for hvilken holdning og mentalitet vi møter verden med. Men «no man is an island». Vi formes og påvirkes av samfunnet rundt oss. Og samfunnet, forstått som fellesskapet – eller de mange fellesskapene – er for lite opptatt av AAA-dyder: Ansvar, autoritet og arbeidsetikk. Dette er dyder som gjør både borgerne og fellesskapet mer resilient (evnen til å håndtere krevende situasjoner). For å kultivere de ovennevnte dydene må samfunnet begynne å stille krav fra tidlig alder. Krav til oppførsel. Krav til orden. Krav til innsats.

Av alle negative bidrag som woke-bevegelsen har bidratt med, er det å motsette seg en kultur som vektlegger krav blant det verste. Det er nettopp denne mentaliteten som gjør at unge krever «trigger warnings» og «safe spaces» hvis de blir utsatt for ideer de ikke liker. Og som gjør at ansatte i avisen New York Times føler at de er utrygge når avisen publiserer kvalitetsjournalistikk. Denne formen for aktivisme underminerer det liberale samfunn, og den trenger vi mindre av.

Det vi trenger, er flere som yter og færre som syter.

Noen vil kanskje oppfatte mer autoritet og større krav som reaksjonært. For innebærer ikke det liberale samfunn retten til å gjøre som man vil?

Frihet fra autoritet og krav?

Nei, en slik tilnærming er en pervertering av både frihetsbegrepet og det liberale samfunn. For at borgerne skal kunne utnytte friheten og virkeliggjøre et liberalt samfunn, trenger vi (et flertall) borgere som er utstyrt med et minimum av ferdigheter og lojalitet til samfunnets grunnleggende verdier.

Det innebærer ikke at alle skal tvinges til å leve på samme måte. Det liberale demokratiets kjerneelement, nemlig retten til å velge et liv som er annerledes, kan enklere virkeliggjøres dersom vi kultiverer AAA-dyder, fremfor «en happy go-lucky-liberalisme». Altså et samfunn som nedprioriterer krav og ansvar.

Konservativ motreaksjon

På den positive siden kan vi nå observere en konservativ motreaksjon. Eller kall det gjerne en liberalkonservativ motreaksjon. Fenomenet Jordan Peterson kan på mange måter ses på som en eksponent for denne reaksjonen. Suksessen til Liberal Alliance og partileder Alex Vanopslagh i Danmark likeså.

Jeg tror suksessen til Unge Høyre og FPU i skolevalget også er et uttrykk for en motreaksjon. Og det kan se ut som sosialdemokratiet kommer etter. Stavanger AP har foreslått et pliktår for unge. Intensjonen er god. Flere krav er en god ting, men selve forslaget er dårlig, fordi det er en dårlig måte å løse behovet for mer arbeidskraft og bedre utnyttelse av knappe ressurser på.

Det vi trenger, er en mentalitetsendring fra tidlig alder gjennom å stille krav. Det vil gjøre unge mennesker mer robust til å håndtere et liv som kan være vanskelig. Det vil komme godt med, ettersom vi lever i en tid da autoritære verdier og antidemokratiske krefter er på fremmarsj. Det er en utfordring for alle som deler demokratiske og liberale verdier, men utfordringen kan bli ekstra stor for unge.

For 85 år siden sto Jim Egan, Gale Cleven og millioner av likesinnede overfor et fascistisk Tyskland, som på eksistensielt vis truet den vestlige sivilisasjon. Og for 85 år siden utviste en hel generasjon en vilje til å redde Europa fra mørket. Det var nettopp derfor de fikk tilnavnet «The Great Generation».

Som J.R.R. Tolkien minner oss på i «Ringenes herre», er det en oppgave ingen av dem egentlig ville ha, akkurat som Frodos sterke ønske om aldri å ha kommet i kontakt med Ringen. Tolkien svarer gjennom Gandalf med å oppsummere holdningen som definerte en generasjon: «So do all who live to see such times, but that is not for them to decide. All we have to decide is what to do with the time that is given to us.»

Innlegget er publisert i Subjekt 9.4.2024.

Publisert: 11. april 2024