Kåre Willoch. Den elskverdige reformator.

«Opp gjennom historien kan man stadig se hvor vanskelig folk har for å se sammenhenger i det som gjøres og i det som skjer. Også små ting må ses i en større sammenheng og man må alltid spørre hvilke konsekvenser de kan få på lengre sikt!»

Kristin Clemet

Publisert: 8. desember 2021

Ordene i ingressen tilhører Kåre Willoch og han skrev dem da han var 12 år. I dag døde han, 93 år gammel.

Han var en elskverdig, klok, intelligent og engasjert mann.

Han brakte Høyre til store høyder, blant annet fordi han forsto betydningen av borgerlig samarbeid.

Han var hverken revolusjonær eller reaksjonær, men han var reformvennlig. Han forsto sin tid og reformerte Norge på en måte som har tjent landet vårt svært godt siden.

Samarbeid

Kåre Willoch var medlem av både Lyng- og Borten-regjeringen, og denne erfaringen var viktig da han selv ble leder i Høyre og etter hvert fremsto som den soleklare statsministerkandidaten på borgerlig side. Borten-regjeringen råtnet nærmest på rot på begynnelsen av 1970-tallet. Å gjenoppbygge et tillitsfullt og troverdig borgerlig samarbeid krevde samarbeidsevner, tid og tålmodighet.

Kåre Willoch spilte en avgjørende rolle for å få det til.

Mye av det han forsto om betingelsene for og betydningen av godt samarbeid, har dannet mønster for hvordan Høyre senere har forholdt seg til samarbeid på borgerlig side. Jeg tror at det Jan P. Syse så ofte sa, sitter i ryggmargen hos mange Høyre-folk: Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss.

Tidligere Senterparti-leder Johan J. Jakobsen oppsummerte det slik: Kåre Willoch «hadde forståelse for samarbeidets krav; at alle parter i et samarbeidsforhold må få målbare politiske uttellinger, og at det for alle regjeringspartier finnes visse grenser som ikke kan overskrides». Willoch la alltid vekt på å holde løfter og stå ved inngåtte avtaler med de andre partiene.

Lars Roar Langslet, som var kulturminister i Willochs regjering, mente at Willoch endret lederstil da Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kom inn i regjeringen i 1983. Willoch ble mildere og mer forsonlig i formen. Selv hadde jeg gleden av å være hans politiske rådgiver på slutten av regjeringsperioden, og jeg opplevde ham som en meget elskverdig og omsorgsfull sjef og leder. Men samtidig stilte han svært tydelige krav. Det gjaldt ikke bare enkle krav som at man skulle komme på møter til tiden, men også krav til god adferd og fortrolig kommunikasjon mellom de som samarbeidet. Han likte for eksempel ikke å bli overrumplet av nyheter som hadde med samarbeidet å gjøre, i mediene. Han mente at man måtte kunne koste på seg å orientere hverandre underhånden først.

Willoch-regjeringen gikk av i mai 1986 etter at Willoch hadde stilt kabinettspørsmål i forbindelse med behandlingen av en økonomisk krisepakke. Men regjeringen råtnet ikke på rot, slik Borten-regjeringen gjorde. Regjeringen sto samlet bak sin statsminister, og samholdet internt var intakt, takket være et godt og inkluderende lederskap. Og det er viktig: Også i nederlagets stund må borgerlig samarbeid vedlikeholdes og bygges, dersom man igjen skal kunne gjenvinne makten.

Reform, reform, reform

Kåre Willoch reformerte Norge. Han var ikke ideologisk drevet på samme måte som Thatcher og Reagan var, men han kunne nok ha gjort Thatchers ord til sine egne dersom noen hadde spurt han om hans største seier: Svaret kunne vært «Gro Harlem Brundtland».

Brundtland videreførte, fordypet og gikk på noen områder enda lenger enn Kåre Willoch hadde gjort – i retning av et mer liberalisert, deregulert og åpnere Norge. Alt var ikke vellykket med én gang, men resultatet ble, for å sitere tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem, «et helt nytt økonomisk system». Det har senere tjent Norge svært godt. Den gamle reguleringsøkonomien hadde spilt fallitt.

Reformer er ikke alltid populære i befolkningen, men på 1980-tallet var de det. Alle (unntatt særinteressene, som var veldig mange) var glade for å bli kvitt en antikvarisk lukkelov, NRK-monopolet og et korrupt boligmarked.

Omsorg og respekt

Willoch kunne nok, da han var aktiv politiker, fremstå som retthaversk og rigid for mange, og han kunne også virke (og være) sjenert. Men bak dette ytre var det en person som både var svært vennlig og veldig stolt av både familie og kolleger. Terje Osmundsen og jeg, som begge hadde gleden av å være hans politiske rådgivere mens han var statsminister, fikk til det siste høre hvor utrolig flinke vi var. Han holdt tale til oss begge på vår respektive 60-årsdager, og der fremstilte han oss nærmest som de som egentlig hadde styrt landet da han var statsminister.

Det er nå 35 år siden Kåre Willoch var sjefen min. Likevel har han, på en måte, aldri sluttet å være det. Han var ustoppelig engasjert. Men han var også flink til å gi andre et hint om hva vi burde engasjere oss i. Jeg tror nesten aldri jeg har truffet Kåre uten at han har tipset meg om noe som det er veldig viktig å gjøre noe med. Og det rare er: Jeg syntes jeg måtte gjøre det.

Familie og barn

Familien betød enormt mye for Kåre. Utallige ganger har han takket sin kone og sine barn og barnebarn, ikke bare fordi han var glad i dem, men fordi han syntes at de mente så mye klokt og riktig som han gjerne tok til seg og formidlet videre. Han kunne virke overlegen oss andre, men han var i virkeligheten et lyttende menneske.

Også familiepolitikken var viktig for ham. Han var nesten «manisk» opptatt av at det skulle være mulig for vanskeligstilte kvinner å få barn, og at det skulle være mulig å få mange barn. Argumentene hans hadde en snert av noe sosialøkonomisk over seg, siden fødselstallene, etter hans mening, var for lave, men jeg tror det var noe mer: Han syntes det var urettferdig at barnerike familier stadig sakket akterut i forhold til andre. Til slutt undersøkte vi dette nærmere i Civita, og det viste seg at han hadde rett.

En fast, borgerlig kjerne

Mange, som ikke har vært med i Høyre, mener å vite at Kåre Willoch forandret seg mye med årene.

I en viss forstand er det sant. Han ble nok friere og tryggere i offentlige sammenhenger når han ikke lenger hadde formelle posisjoner og mye ansvar. Han ble mer ledig og humoristisk.

Men den gjengse oppfatningen om at han forandret synspunkt på mye og ble «rødere» og «grønnere», som mange liker å tro, er jeg ikke enig i. Engasjementet hans for miljø- og, etter hvert, klimapolitikk, mot grådighetskultur og for de som har det vanskeligst, har vært der hele tiden. Engasjementet hans for Palestina-saken var heller ikke nytt; det var blant annet samarbeidet med (enkelte i) KrF som gjorde det vanskelig for ham å mene og gjøre nøyaktig det han ønsket.

Willochs kjerne var fast og borgerlig. Han kunne være kontrær, men han var også pragmatisk. Han fulgte med i tiden og lot seg veilede av konservative verdier og prinsipper.

Han sto alene og helt midt i

Kåre Willoch ble aldri knyttet til noen spesielle fraksjoner eller fløyer i sitt eget parti. Det forklarer hvorfor så mange i Høyre så og sluttet opp om til han.

Han hadde dessuten en meget veldrevet organisasjon i ryggen, blant annet takket være Erling Norvik, som var en meget populær partileder, og min far, Fridtjov Clemet, som var generalsekretær og organisasjonens mann.

De var en uslåelig trio.

Men de ble også godt hjulpet av tiden de virket i.

Innlegget er publisert hos Minerva 6.12.2021.

Publisert: 21. november 2023