En menneskelig superhelt
På mange måter representerer Batman en konservativ kjerne. Han vil opprettholde ro og orden, mens skurkene han kjemper mot i Nolans filmer vil omvelte samfunnsordenen, skriver rådgiver Ove Vanebo.
Publisert: 27. juli 2012
Ove Vanebo, rådgiver Civita
Hva er det som gjør Batman så unik? De to første filmene i Christopher Nolans filmtriologi om Batman, Batman Begins og The Dark Knight, har vært publikumssuksesser. Den avsluttende filmen, The Dark Knight Rises, ventes å skape nye rekorder. Antagelig finnes det noe ved superhelten som har en spesiell appell hos oss. I motsetning til nær sagt alle andre store superhelter har ikke Batman overnaturlige krefter. Hans gode fysikk og sterke mentale evner ligger innenfor det menneskelige. Det samme er virkemidlene, som aktivt å bruke frykt. Han er dødelig og risikerer livet i situasjoner der han havner i håndgement med kriminelle. Av den grunn er det fristende å påstå at Batman er modigere enn heltene som er overlegne mer gjengse lovbrytere.
Batmans alter ego, Bruce Wayne, er et vanlig menneske – samtidig er han langt fra ordinær. I et essay fra 1970 hevder litteraturprofessor Roger B. Rollin at vi kan identifisere oss med og beundre Batman mer enn andre helter, fordi også Bruce Wayne gjenspeiler noe man selv ønsker seg, som å være kjekk, rik og veltrent. Han tilbyr et komplett bilde av en hverdagsfantasi. Batman har også et moralsk fundament som savner sidestykke. I hjembyen Gotham, der politi og dommere bestikkes, er han helten som ikke kan kjøpes eller selges. Der andre leter etter «what’s in it for me», har Batman en selvutslettende lojalitet overfor egne verdier. Når Harvey Dent – tidligere statsadvokat i byen – skifter side og dør under et basketak med Batman, insisterer Batman på at han selv vil holdes offentlig ansvarlig for dødsfallet slik at Dent fremdeles kan være et symbol for håp. Istedenfor å stille spørsmålet om hva man skal gjøre, er det sentrale i Batmans etikk: Hva slags menneske ønsker du å være? Han nekter å drepe selv hardbarkede fiender, fordi det vil gjøre ham like moralsk bedervet som dem. En slik dydsetikk handler om å dyrke visse karaktertrekk, en integritet, som får en til å gjøre det gode. Disse idealene garanterer ikke nytelse eller lykkelige forhold, men for Batman er det kallet han har fått etter drapene på sine foreldre som er drivkraften i livet. I en av tegneseriene røper han dette: «It is not a life I would wish on anyone».
Selv om Batman er opptatt av å gjøre det rette, er ikke dette synonymt med å følge lover slavisk. Det finnes nemlig prinsipper som eksisterer i tillegg til og står over juridiske regler. Selvfølgelig kunne det være ønskelig at politi, domstoler og fengsler tok seg av de kriminelle, men som Batman sier til sin venninne Rachel Dawes som insisterer på en slik løsning: «Your system is broken!» Når lovens håndhevere er gjennomkorrupte, må man selv ta loven i egne hender. Batmans verste mareritt er anarkiet. Her er han på linje med Machiavelli. Lovene skal sikre borgernes frihet. Men som et gammelt munnhell sier: «Nødvendigheten kjenner ingen lov». For at loven skal kunne virke må man kvitte seg med samfunnselementene som umuliggjør en normal rettsorden. Fyrsten er den i Machiavellis verden som skal skape orden i kaoset. Batman fyller denne funksjonen i Gotham.
På mange måter representerer Batman en konservativ kjerne. Han vil opprettholde ro og orden, mens skurkene han kjemper mot i Nolans filmer vil omvelte samfunnsordenen: Ra’s al Ghul og skyggeligaen vil knuse Gotham og ta livet av innbyggerne. Jokeren ønsker å snu alt på hodet og utviske forskjellene mellom rett og galt. I den siste filmen fremmer den brutale Bane sine mål med terror. Det skapes en dualisme mellom den stabile Batman og de palasstormende motstanderne. Som en av hans fiender spør: «What happens when an unstoppable force hits an immovable object?» Batmans kunne med sin velstand forlatt Gotham for godt, og levd et liv i sus og dus. I stedet velger han en selvpåført ensomhet, underlagt et løfte han ikke kan oppfylle – og likevel ikke leve uten. Storheten ligger i å oppsøke en umulig tilværelse som gjør ham til både helt og oppvigler. Det heroiske ligger i det tragiske. Slikt blir det stor filmkunst av.
Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv, onsdag 25.juli
Relatert
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Budapest som Europas mørke speil
Brev 2: Om borgerlighet
Kristne verdier – felles eiendom eller gammel vane?
Nei, det halter ikke
