Samarbeid med Norges heteste kommunist
I dekningen av Rødts forhandlinger med byrådspartiene i Oslo fremstilles det typisk som om vi her har å gjøre med et parti som bare kjemper enda litt hardere for mer penger til velferd enn de andre venstreside-partiene, skriver Torstein Ulserød i Aftenposten.
Publisert: 23. oktober 2015
Av Torstein Ulserød, jurist i Civita.
Oslo får i disse dager et nytt byråd (eller byregjering som det skal hete). Det nye byrådet, bestående av Ap, SV og MDG, trenger støtte fra Rødt for å ha flertall i bystyret, og det er blitt fremforhandlet en samarbeidsavtale mellom byrådet og Rødt.
Det er ikke noe nytt at hverken sentrum-venstre-partier eller sentrum-høyre-partier samarbeider med fløypartier for å oppnå makt. Og på venstresiden vil man sikkert si at samarbeidet med Rødt kan ses som en parallell til høyresidens samarbeid med Frp. Men her er samarbeid med SV en bedre sammenligning. Når nå Ap, SV og MDG inngår et forpliktende samarbeid med Rødt for å sikre rødgrønt flertall i Oslo, går man ikke bare enda et hakk til venstre, man krysser også en prinsipiell grense.
Rødt er et ytterliggående parti på en fundamentalt annerledes måte enn Frp og SV er, eller noen gang har vært. Denne forskjellen handler ikke om hvordan man vil karakterisere standpunktene til disse partiene i enkeltsaker, som for eksempel innvandring eller drift av barnehager og sykehjem. Det dreier seg om en mye viktigere og langt på vei objektiv forskjell mellom Frp og SV på den ene siden og Rødt på den andre: Frp og SV er, og har alltid vært, partier som ønsker å operere innenfor rammene av det liberale demokratiet. Rødt er ikke det.
Partiets leder, Bjørnar Moxnes, er «Norges heiteste kommunist», ifølge NRK-programmet Dama til. Dette kan man godt velge å se som harmløst fjas. Men det er selvsagt umulig å tenke seg at NRK laget et hyggeprogram med liksom-dating av «Norges heiteste høyreradikale», noe som saklig sett ville vært sammenlignbart. Skal man ta Rødt alvorlig, er det ingen tvil om at dette stadig er et parti som går inn for å avvikle en samfunnsmodell basert på rettsstatsprinsipper og maktspredning.
Som det heter i partiprogrammet, ønsker Rødt «en revolusjon der det store flertallet, overtar samfunnsmakta og styringa», og at arbeiderklassen vil «ha makta over alle viktige samfunnsområder». For Rødts samarbeidspartnere kan det være verdt å merke seg at de ikke anses å være blant arbeiderklassens «allierte», for lederne i «Arbeiderpartiet og SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå». I dekningen av Rødts forhandlinger med byrådspartiene i Oslo fremstilles det typisk som om vi her har å gjøre med et parti som bare kjemper enda litt hardere for mer penger til velferd enn de andre venstreside-partiene.
Kontrasten må sies å være stor til dekningen av samarbeidsplanene på borgerlig side i årene før regjeringsskiftet i 2013. Premisset for mye av dekningen var den gang om det var uansvarlig, og nærmest uanstendig, å samarbeide med et parti som Frp. Det ville kunne gjøre partiet «stuerent» og være med på å «hvitvaske» det. For norske journalister kan det se ut til at utsiktene til at et liberalistisk/høyrepopulistisk parti får innflytelse, er mer skremmende enn tanken på at et autoritært venstreparti får en hånd på rattet i styringen av landets hovedstad.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 22.10.15.
Relatert
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
Unge kvinner og menn stemmer forskjellig. Bør vi bekymre oss?
