Storkoalisjon noe annet
Det finnes selvsagt sentrum-venstre-regjeringer, men det tilhører sjeldenhetene at «sentrum» da er et kristendemokratisk parti, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 1. mars 2018
Tor Aurebekk har rett i at flere land enn Tyskland har tradisjon for å (måtte) danne regjeringer som er storkoalisjoner (VL, 23.02).
En storkoalisjon er en regjering som består av det største borgerlige eller ikke-sosialistiske partiet, det vil si som regel et konservativteller kristendemokratisk parti, og det største partiet på venstresiden, dvs. som regel det sosialdemokratiske partiet. I tillegg kan også mindre partier være med.
I Norge ville en slik storkoalisjon altså minstbestått av Arbeiderpartiet og Høyre.
Om dette er gode regjeringer eller ikke, kan diskuteres. Ofte oppstår de fordi det ikke er bedre alternativer, fordi det må dannes flertallsregjeringer eller fordi landet er i en krise. Ofte får disse regjeringene også et nokså teknokratisk preg.
Det var uansett ikke dette som var mitt poeng, da jeg på Facebook (gjengitt i Vårt Land 20.02) skrev en kommentar til et innlegg Marte Gerhardsen hadde i VG 18.02. Der advarte hun de sosialdemokratiske partiene i Europa mot å følge i de danske sosialdemokratenes fotspor og stramme inn innvandringspolitikken, fordi deres naturlige samarbeidspartnere ikke bare er partiene på venstresiden, men «etter hvert også partier i sentrum som bygger på den kristne kulturarven».
Men Gerhardsen tenkte nok neppe her på muligheten for å danne storkoalisjoner. Det hun ønsker seg, er sentrum-venstre-regjeringer. I Norge ville en slik regjering bestå av Arbeiderpartiet og eventuelt andre partier på venstresiden og Kristelig Folkeparti.
Dette er imidlertid en regjeringskonstellasjon som er lite aktuell i de fleste europeiske land. Det finnes selvsagt sentrum-venstre-regjeringer, men det tilhører sjeldenhetene at «sentrum» da er et kristendemokratisk parti. I Danmark er det for øvrig det sentrumspartiet som sosialdemokratene eventuelt skal samarbeide med, de Radikale, som er søsterpartiet til det norske Venstre.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 27.2.18.
Relatert
Norge må innse at verden er endret
Norges alenegang er ikke en styrke
Tyskland står foran et valg i misnøyens tegn
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
