Selvpisking i trumpismens tid
Er Trump et symptom på de liberales feil? Eller kan det også være at de virkelig slemme sidene ved Trump, som hans åpenbare forakt for svakhet, appellerer til flertallet av velgerne?
Publisert: 15. januar 2025
Det er krisestemning i de vestlige demokratiene. Høyreradikale partier er i kraftig medvind.
Ikke uventet preges den politiske debatten av etterpåklokskap og sjelegransking.
Mange analyser peker i retning av at Vestens nedgang er selvpåført, at demokratiene og liberale eliter selv er skyld i den høyreradikale bølgen, og da særlig president Trumps andre periode.
Selvsagt har Vesten gjort mange feil som vi kjenner på ettervirkningene av, men hvor sanne er den radikale høyresidens fremstilling av disse feilene?
Sagt på en annen måte: Er Vesten blitt et så ulidelig sted å være at ethvert alternativ fremstår som bedre hos så mange velgere?
Er det feilene til liberalere som har åpnet døren for trumpismen, eller er det demagogiske fortellinger som har tatt over?
Dessverre blir man noen ganger sittende med en følelse av at en del rett og slett rir på bølgen, for å fremme sin egen agenda, for eksempel at den identitetspolitikken og såkalte «wokeismen» de er veldig opptatt av, har ført oss inn i jammerdalen.
Det kan man saktens hevde, også med en viss rett.
Men samtidig er det noe defensivt, til og med fatalistisk, over en slik tilnærming, som om man skal føye seg etter, og kopiere, ytre høyre for å kunne overleve.
I denne teksten vil jeg ta meg den frihet å sette opp en arketyp for denne måten å tenke på, med påfølgende kritiske merknader.
a) Meningsbærer (heretter M) liker ikke «woke» og de fleste andre ting forbundet med identitetspolitikk, overdreven feminisme, transaktivisme og liberal innvandringspolitikk. M kan typisk være kulturelt høyrevridd og økonomisk sosialist.
b) Ifølge M. er ytre høyre lite annet enn helt naturlige reaksjoner på a).
c) Polariseringen og ytre høyres fremgang er «wokeismen» og liberales skyld, mener M. Det er de som er førstebevegeren (ironisk nok blir dette en slags variant av postkoloniale venstredogmer, der Vesten er skyld i all elendighet).
Mens de liberale og venstresiden er drivere, er ytre høyre lite annet enn respons. Sagt på en annen måte: I Ms verden har ikke fascismen egentlig virksom kraft. Folk som flokker om fascismen er de egentlig ofrene i fortellingen. Omvendt rasisme er et større problem enn rasisme.
d) Den autoritære hammeren. M mener at de liberale og venstresiden fremprovoserer ytre-høyre-krefter. Logikken er som følger: «Hvis dere fortsetter «sånn», så får dere hammeren i hodet. Vi liker ikke hammeren, men kommer gjør den likevel. Det er ingenting jeg eller andre kan gjøre med det.»
En slik posisjon bryter indirekte med det liberale demokratiets grunnregel: pluralisme (meningsmangfold og toleranse).
e) For M er den drastiske økningen av postfaktuelthøyreradikalt kaosrytteri, som for eksempel Musks rablende europeiske felttog med ville, løgnaktige fremstillinger av noen ganger reelle vanskeligheter knyttet til innvandring, inkludert stadig omfavnelse av genuint høyreekstreme krefter og ledere, først og fremst retoriske virkemidler for å vise at M har rett. Det er altså ikke Musk som er problemet.
f) M gjør få eller ingen forsøk på å problematisere ytre høyres demagogi rundt disse tingene. M spør sjelden eller aldri om ytre høyres fremstillinger er sanne. Det er ikke viktig, all den tid fascisme og ytre høyre ikke er grunnårsaker.
Hvis vi leser historikere som Timothy Snyder, Robert Kagan og Robert Paxton, så mener alle tre, på sine måter, at trumpismen må forstås som demagogi, til og med som en fascistisk bevegelse.
Det betyr, hvis vi skal følge Snyder og Kagan, at når den ene part i en politisk konkurranse er demagogisk og løgnaktig, så er det er andre mekanismer, andre former for kollektiv adferd, i spill, enn det som er normalt i et demokrati.
Demagogen appellerer til følelser og sinne gjennom fortellinger som langt på vei er løgner eller grove fortegnelser.
Folk lar seg blende av sterkemannsbudskap og populistiske fryktfortellinger, av det filosofen Karl Jaspers omtalte som «forgiftningen av massene».
Jaspers gode venn Hannah Arendt merket seg at det er lett å jobbe med folks sinne og piske opp stemningen. Hun var opptatt av hvordan allianser dannes mellom mobb og demagog, og at demagogene er flinke til å oppdage og benytte seg av sinne som allerede er der.
Dette sinnet bearbeides gjennom fortellinger som underveis antar form av monstrøse overdrivelser.
Her pirkes det altså borti noe som nesten er helligbrøde, nemlig at folket kan ta «feil». Etter Trumps valgseier kryr det av kommentarer som forteller oss at trumpismen må ha noe for seg fordi så mange stemte på ham.
Men det er en tankefeil.
Eller en såkalt «fallacy by appeal», eller «argumentum ad populum», er en logisk feilslutning som oppstår når et argument baseres på at noe er sant eller riktig fordi mange mennesker tror det. I gamle dager trodde nesten alle at epileptikere var besatt av djevelen.
Kan det være slik at det de virkelig slemme og gemene sidene ved Trump, hans åpenbare forakt for svakhet, appellerer til fryktelig mange amerikanske velgere?
At de kjenner på en slags befrielse fra politisk korrekthet og at Trump gir dem tillatelse til å kaste masken av hykleri, masken som fikk dem til å late som de brydde seg om «de andre»: svarte mennesker, homofile, alle som ikke lever innenfor tradisjonelle familieverdier.
Hannah Arendt mente at forakt var fascismens fremste katalysator.
Noen vil innvende at siden så mange, på tross av alt dette, likevel stemmer på Trump, så må de ha forståelige grunner for å gjøre det. Det vet bare ikke bedre. Kan så mange mennesker være kjipe, og i tillegg ført bak lyset?
Paradokset mellom ondskap og uvitenhet kan saktens filosoferes om.
«Tilskriv aldri noe som ondskap når det er tilstrekkelig å forklare det med dumskap», skrev sci-fi-forfatteren Robert A. Heinlein i boken «Logic of Empire», mens Platon mente at selv om mennesker ikke er onde av natur, så blir de onde på grunn av uvitenhet.
Å hevde at amerikanske velgere har dårlige motiver for sine valg, eller er kunnskapsløse, påkaller en del forargelse blant kommentatorer. Men når vi har med en demagogisk bevegelse å gjøre, er det ikke alltid at velgernes oppfatninger samstemmer med det vi med rimelighet kan kalle sannheter.
Det kan altså være en vesensforskjell mellom hva et fenomen rimeligvis er, og hvilke fortellinger som blir skapt om dette fenomenet.
Det er i denne overgangen vi også bør lete, hvis vi skal forstå Trumps valgseire (men også den demagogiske høyresidens appell mange andre steder).
Teksten er publisert i VG 13.1.2025.
Relatert
Statskupp i USA?
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Når politikere plukker velgerne
