Siv Jensens bragd
Det er vanskelig å forestille seg noe land i Europa nå uten innvandringskritiske og grønne partier. Men hva slags partier dette er, varierer veldig. Noen av dem er mer seriøse, moderate og liberale enn andre. Kristin Clemet blogger.
Publisert: 13. mai 2019
5. juni er det valg i Danmark.
Hele tre innvandringskritiske partier stiller til valg.
Dansk Folkeparti har fått selskap av to andre partier som kan komme over sperregrensen, nemlig Nye Borgerlige og Stram kurs.
Til sammen er det nå 13 partier som stiller til valg i Danmark, hvilket skaper en til dels kaotisk valgkamp og risiko for at det blir problemer med å danne en styringsdyktig regjering etter valget.
Danske velgere prioriterer ikke innvandring like høyt som de gjorde før. Gjennomsnittet av målingene viser per i dag at Dansk Folkeparti, Nye Borgerlige og Stram kurs til sammen får 17 prosent av stemmene og 28 mandater, mens Dansk Folkeparti ved siste valg alene fikk 21,1 prosent av stemmene og 37 mandater. Men dette må også forstås i lys av at også de andre partiene nå garanterer at det vil bli ført en stram innvandringspolitikk. Socialdemokratiet vil videreføre den innvandrings- og integreringspolitikken som den borgerlige regjeringen og Dansk Folkeparti har ført.
Men selv om innvandringssaken betyr mindre for velgerne, og selv om velgerne får omtrent den samme innvandringspolitikken enten det blir en fortsatt borgerlig regjering eller en sosialdemokratisk regjering, er innvandringspolitikken blitt svært sentral i starten av den danske valgkampen. Årsaken er den fragmenteringen av partibildet som nå skjer, og at flere partier har innvandringspolitikken som eneste og viktigste sak. Det skyldes også at forslagene som fremmes og retorikken som brukes, blir stadig mer ekstrem og rabiat. Lederen for Stram kurs har en retorikk og politikk som betegnes som rasistisk og nazistisk – og han har åpenbart lært mye av Trump. Han snakker usant, gir sine meningsmotstandere økenavn og beskylder mediene for å lyve.
Resultatet av det som nå skjer i Danmark, er økt populisme og polarisering, et hardere samfunnsklima og potensielt større problemer med å skape levedyktige flertall og stabil styring. Og som jeg skrev i Aftenposten for en uke siden: Tilliten til politikerne kollapser.
Jeg syns det er grunn til å tenke over dette når vi ser på situasjonen i Norge.
Også vi har et parti som profilerer seg som innvandringskritisk, og som har politikere som fører en populistisk retorikk som kan virke splittende, og som ofte kommer med radikale forslag. Fremskrittspartiet vil dessuten, nærmest per definisjon, tiltrekke seg de velgerne som har de mest ekstreme meningene på innvandringsfeltet. Slik er det med alle ytterpartier og ensakspartier: Rødt (og SV før Rødt ble et parti av av betydning) tiltrekker seg de mest rabiate kommunistene, og MDG tiltrekker seg lett de mest ekstreme og kanskje autoritære stemmene på klimafeltet.
Men samtidig som Frp tiltrekker seg de som deler oppfatningene til Nye Borgerlige og Stram kurs, er partiet en bred koalisjon. Jeg tror nesten ikke noe annet parti ideologisk sett spenner så bredt som Fremskrittspartiet gjør nå. De rommer enkelte nasjonalkonservative (som Christian Tybring-Gjedde), enkelte høyrepopulister (som Per Willy Amundsen), enkelte kristen-konservative (som Sylvi Listhaug i hvert fall delvis er) og mange liberale (som Jon Georg Dale og Ketil Solvik-Olsen). De merkelappene, som her er nevnt, er sikkert ikke dekkende for alt disse politikerne står for, og det er ikke sikkert de er enig selv – men jeg tror de gir en indikasjon på den ideologiske bredden i partiet.
Det er, såvidt jeg kan bedømme, ikke tegn til partisplittelse i Frp – og det er heller ingen seriøse tegn til at det dukker opp nye innvandringskritiske partier til høyre for Frp. Nå kan det sies at det også er litt vanskeligere enn i Danmark, siden vi har en høyere sperregrense, men i Norge har det knapt nok vært gjort forsøk på å etablere et seriøst innvandringskritisk alternativ til Frp.
At det er slik, må i stor grad være Siv Jensens fortjeneste. Hun greier, nesten på mirakuløst vis, å holde dette partiet samlet, og hun står svært sterkt i partiet.
Det er et problem for dem som ser Fremskrittspartiet utenfra, at det ikke er så lett å forstå hva slags parti dette egentlig er. Den liberale fløyen, som blant annet står sterkt i FpU, er mer disiplinert og lavmælt enn den mer høyrepopulistiske fløyen. Det er også naturlig at mediene dekker den populistiske fløyen mer enn den fløyen som er mer “mainstream”. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er de mest ytterliggående som alltid får eller har flertall i partiet. Det viste også landsmøtet.
Spørsmålet mange har reist, er hva som skjer den dagen Siv Jensen går av som partileder.
Jeg tror det blir lenge til, blant annet fordi hun selvsagt ser at valg av ny leder også kan bli et viktig retningsvalg for partiet. Men før eller siden må det jo skje.
Mitt inntrykk er at de liberale forstår at det må være plass også til de mer nasjonalkonservative og høyrepopulistiske i partiet – men at de ikke uten videre kan være med på at partiet ledes i den retningen. Jeg tror med andre ord at det er svært tvilsomt om for eksempel Sylvi Listhaug kan være en like samlende lederskikkelse som Siv Jensen er.
Det er vanskelig å forestille seg noe land i Europa nå uten innvandringskritiske og grønne partier. Men hva slags partier dette er, varierer veldig. Noen av dem er mer seriøse, moderate og liberale enn andre.
Det er lett og riktig å reagere på en del av de utspillene og uttalelsene som av og til kommer fra Frp. Mine kolleger og jeg har gjort det ofte.
Når man følger valgkampen i Danmark, er det samtidig lett og riktig å huske at Fremskrittspartiet skiller seg positivt ut. Det er et av de mest moderat og liberale innvandringskritiske partiene i Europa.
Det er bra for Fremskrittspartiet, fordi det gjør det mulig for partiet å få innflytelse.
Og det er bra for Norge.
Artikkelen er publisert på Clemets blogg 12.5.19.
Relatert
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
En innvandringspolitikk for det kommende århundre
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
