Raushetens tid?
Skal vi tro LO-lederen, er norsk venstresides kamp mot midlertidige ansettelser, reservasjonsrett og friskoler en naturlig forlengelse av Mandelas kamp mot apartheidregimet i Sør-Afrika, skriver Torstein Ulserød hos NRK Ytring.
Publisert: 6. mai 2014
Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.
Skal vi tro LO-lederen, er norsk venstresides kamp mot midlertidige ansettelser, reservasjonsrett og friskoler en naturlig forlengelse av Mandelas kamp mot apartheidregimet i Sør-Afrika.
1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag, og en LO-leder har en bestemt rolle å spille. Det er forståelig at LO-lederens tale 1. mai er konfronterende og spissformulert. Det er et slags sjangerkrav. Men i et konsensuspreget og samarbeidsorientert samfunn som det norske, der det må sies at de fleste tross alt har det rimelig bra, og i alle fall bedre enn de fleste andre steder i verden, bør kanskje også en LO-leder være litt tilbakeholden med å ta i bruk den aller mest uforsonlige kampretorikken. Dessuten er en smule ydmykhet og raushet overfor politiske meningsmotstandere alltid sympatisk. Men det er åpenbart ikke Gerd Kristiansens stil.
«Frihet i fellesskap» var LOs hovedparole 1. mai i år. Frihetsbegrepet skulle nå «tas tilbake» fra en høyreside som har «kidnappet» det, erklærte Gerd Kristiansen i sin tale på Youngstorget. «Frihetsbegrepet» var en rød tråd i talen. Det var også gjennomgående at det skulle tas og ikke gis.
I et forsøk på å tegne opp noen historiske linjer fra norske fyrstikkarbeideres kamp på 1800-tallet, via Mandelas kamp mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, og fremveksten av velstands- og velferdssamfunnet Norge, ga ikke Kristiansen en eneste innrømmelse til noen. Hun vil ikke ha noe av at høyresiden forsøker å «ta æren for våre seire», som hun sa. Alt som er godt og rettferdig i verden, er visst «kjempet fram» av arbeiderbevegelsen og Nelson Mandela, ifølge LO-lederen.
Kristiansen fortsatte å tegne opp bildet av denne frihetskampen inn i vår egen tid, der norsk venstreside nå kjemper mot friskoler, redusert fedrekvote, midlertidige ansettelser og reservasjonsrett. Mandela har gitt henne håp om at «kamp kan føre til seier».
Det er litt uklart akkurat hva LO-lederen legger i begrepet «frihet». Hun kastet ikke bort tiden mellom utropstegnene på abstrakte definisjoner. Men frihet kan selvfølgelig bety mange ulike ting. Det er ingen tvil om at etableringen av en raus velferdsstat og omfattende rettigheter for arbeidstakere har vært et viktig frihetsprosjekt.
Det har gitt det store flertallet i Norge reell mulighet til å velge hvordan de vil leve sine liv. Sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen har vært viktig for å mye av denne utviklingen, og fortjener anerkjennelse for dette. Men det er samtidig klart at også de borgerlige partiene i Norge har vært med på skape det velferds- og rettighetssamfunnet vi har i dag. Det fremstår som ganske smålig når fagbevegelsen og venstresiden i Norge i så liten grad vil anerkjenne det.
Dessuten handler frihet om noe mer enn oppslutning om «fellesinstitusjonene våre», som LO-lederen vil «kjempe med nebb og klør for». I et fritt samfunn er det sentralt at flertallet også anerkjenner og er opptatt av å sikre et mindretalls rett til å velge noe annet enn flertallet velger, eller å velge noe som flertallet misliker. Derfor er det blant annet vanskelig å se at kamp mot foreldres mulighet til å velge en alternativ skole for sine barn, slik offentlig finansierte friskoler kan sørge for, skulle være et frihetsprosjekt.
Den manglende respekten for menneskers rett til å velge noe annet enn det «fellesskapet» syns er fint, er den store svakheten ved LOs og venstresidens frihetsprosjekt.
Dessuten er det noe med retorikken som brukes når valgfrihetsspørsmål diskuteres. LO-lederens 1. mai-tale er dessverre ganske typisk for venstresidens retorikk for tiden.
Det er helt greit å være uenig om for eksempel friskoler eller reservasjonsrett. Men LO-lederen snakker som om det nærmest er umulig for henne å forestille seg at mennesker med anstendige hensikter kan mene noe annet enn henne. Det går for eksempel an å diskutere pappaperm uten å henvise til Solveig Horne ved å si at «hun visstnok kaller seg «likestillingsminister». Jeg kommer ikke på et eneste eksempel på noen som sitter i en tilsvarende posisjon som Kristiansen på høyresiden som omtaler meningsmotstandere på en slik måte.
I det hele tatt er det påfallende at det synes utenkelig for LO-lederen å anerkjenne at også høyresiden har bidratt med noe positivt av betydning til det norske samfunnet. Mangelen på raushet blir særlig påtrengende når hun velger å snakke om frihet. 1980-tallets høyrebølge omtales som «krefter som sloss i mot frihet for alle».
Kristiansen får seg ikke til å nevne med ett ord at frihetsreformene på 80-tallet, som opphevelse av kringkastingsmonopolet og utvidede åpningstider, førte til noe positivt. Dagens regjering har hun bare forakt til overs for. Den er jo bare opptatt av segway og lakrispiper, som hun sier.
Kristiansen siterte Einar Gerhardsen mot slutten av talen sin: «De som har hatt og har privilegier, må forstå at friheten ikke blir mindre verd for den enkelte, fordi om hele folket blir delaktig i den». Det er på mange måter godt sagt. På samme måte tror jeg heller ikke arbeiderbevegelsens seire blir mindre verd, dersom man anerkjenner at også noen andre har vært delaktig i å utvikle det norske velferdssamfunnet.
Innlegget er publisert hos NRK Ytring 6.5.14.