Penger og politikk: LO går over streken

Måten LO forsøker å diktere Trondheimspolitikken på, illustrerer behovet for en større debatt om partifinansieringen til fulle.

Kristin Clemet

Publisert: 15. september 2023

Det finnes utallige virksomheter i vårt samfunn som er avhengige av å få penger fra andre, samtidig som det er avgjørende at virksomheten er uavhengig. Den skal hverken kunne la seg true eller lokke til å gjøre noe den ellers ikke ville ha gjort, bare for å få eller beholde økonomisk støtte.

Eksemplene på slike virksomheter er mange. Pressen, forskningen og de politiske partiene er bare tre eksempler, men jeg kunne, for den sakens skyld, også nevnt Civita.

Og i motsetning til hva mange tror, er det ingen forskjell på private og offentlige finansieringskilder. Det kan være like farlig – ja, ofte er det farligere – å være avhengig av offentlig støtte enn av private givere. Det har nok mang en forsker fått merke.

De politiske partiene mottar støtte fra både offentlige og private kilder.

Den offentlige støtten er regelstyrt, og som vi vet, kan uheldig utformede regler føre til at partiene lettere kan jukse for å få mer støtte enn de egentlig har krav på. Det er derfor en kunst å utforme gode regler for partier og andre organisasjoner som mottar offentlig støtte.

Den private støtten til partiene er også styrt av visse regler som man kan lese om på Partifinansiering.no. Det dreier seg blant annet om åpenhet om hvem som finansierer og om forbud mot utenlandske og anonyme givere.

Ifølge Partiloven er formålet med loven «å etablere rammer for partienes finansielle forhold som bidrar til å sikre dem et finansielt grunnlag gjennom offentlige tilskudd og ellers bidra til å øke partienes selvfinansieringsevne og uavhengighet, og å sikre offentlighetens rett til innsyn og å motvirke korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet om finansieringen av de politiske partienes virksomhet».

I Adresseavisen kan vi akkurat nå lese om en LO-topp som advarer Senterpartiet i Trondheim mot å bytte side. Advarselen er ledsaget av en trussel om å kutte pengestøtten, hvis ikke partiet gjør som LO sier.

Det er ikke første gang LO truer med å kutte pengestøtten, hvis ikke partiet (og da som regel Arbeiderpartiet) gjør som LO sier. Gerd-Liv Valla kom med åpenlyse trusler. Fellesforbundets tidligere leder, Kjell Bjørndalen, kalte det ren utpressing.

Denne typen trusler (eller alternativt lokking) er ikke ok.

Det sier seg selv at de som støtter et parti økonomisk, også støtter partiet politisk. Det finnes riktignok nyanser, for når noen av «Høyres rike onkler» støtter flere av de borgerlige partiene, er det nok ikke fordi de er like begeistret for alle, men fordi de vil bidra til en viss balanse.

Og det er ikke nødvendigvis slik mediene fremstiller det, at Stein Erik Hagen er glad for at Høyre gjør det bra, fordi han da kanskje kan få redusert formuesskatt. Stein Erik Hagen har engasjert seg for Høyre i mer enn 50 år og altså lenge før han ante at han skulle lykkes med noe som helst.

Tilsvarende er det selvsagt helt greit at LO, gjennom sine organer, vedtar at de vil støtte Arbeiderpartiet og andre rødgrønne partier med millioner av kroner. At en stor andel av medlemmene (over 70 prosent i 2017) ikke stemte på Arbeiderpartiet, er ikke andres problem – det er LO-medlemmenes problem.

Det som ikke er greit, er at det knyttes betingelser til støtten som setter partiets medlemsdemokrati ut av spill.

Stein Erik Hagen er selvsagt hjertelig velkommen til å være medlem i Høyre og gjøre sin stemme gjeldende i partiets organer. Men han kan ikke true eller lokke partiet til å gjøre noe som partiet ellers ikke ville gjort, fordi han gir økonomisk støtte til partiet.

Slik må det være med LO også.

De kan ikke true et parti til å ta bestemte politiske beslutninger for at det skal få eller unngå å miste økonomisk støtte.

Når det gjelder Senterpartiet i Trondheim har allerede LO stilt partiet i forlegenhet. Uansett hva partiet nå gjør, kan det bli beskyldt for å gjøre det på grunn av trusselen fra LO.

Eksemplet fra Trondheim er bare én av flere grunner til at vi nå trenger en større debatt om partifinansieringen.

Det er LO som driver pengegaloppen i politikken.

Giverne til de borgerlige partiene ville helt sikkert gladelig stoppet å gi – eller redusert sine bidrag – hvis LO gjorde det.

Men LO ønsker ikke dette. LO har muskler til hele tiden å sørge for at Arbeiderpartiet og venstresiden har mest ressurser, og den fordelen vil LO åpenbart ikke gi fra seg.

Valgkampen har vist at det trengs et mye sterkere søkelys på den partistøtten LO gir. For i tillegg til at det overføres store pengebidrag til Arbeiderpartiet og andre partier på den rødgrønne siden, bruker LO åpenbart millioner av kroner på en egen valgkamp til støtte for Arbeiderpartiet og venstresiden. Det er en form for skjult partistøtte som jeg ikke kan se at noen andre partier får.

I årets valgkamp har dessuten LO, mer enn jeg kan huske fra tidligere valgkamper, opptrådt som et ekstra politisk parti. Jeg tror særlig Høyre har følt at de har blitt angrepet mer av LO enn av Arbeiderpartiet. LO lovet til og med «hard motstand lokalt om Høyre gjør et brakvalg».

Nå har Høyre gjort et brakvalg, og det skal bli interessant å se om LO respekterer valgresultatet, eller om de vil fortsette å opptre som om de nærmest er unndratt vanlige demokratiske spilleregler.

Det har vært altfor lite søkelys på LOs skjulte partistøtte.

Desto mer får vi høre om «Høyres rike onkler» og om den partistøtten Fremskrittspartiet har fått fra Aksjon for borgerlig valgseier.

Ingen andre partier har ønsket å ta imot støtte fra denne Aksjonen, fordi de ikke vet hvem de egentlige giverne er. Det kan derfor fremstå som en omgåelse av intensjonen med reglene om partifinansiering.

Jeg syns likevel saken er interessant.

Fremskrittspartiet har helt fra de mottok støtte fra Aksjonen første gang, erkjent at støtten kan ligge i en gråsone og bedt om at regelverket klargjøres. De vet hvem giveren er, altså Aksjon for borgerlig valgseier, men de vet ikke hvem som har gitt penger til Aksjonen. Men så vidt jeg har forstått, har partiet så langt fått null respons.

Fremskrittspartiet har også to andre interessante poenger:

Det ene er en henvisning til LO, som lar medlemmene (og i og for seg også skattebetalerne) finansiere partistøtten. Men vet vi hvem medlemmene er? Og vet vi at de ikke er utlendinger? Det er ikke direkte sammenlignbart med listen over givere til Aksjonen, men det illustrerer kanskje at regelverket er uklart.

Det andre poenget er også interessant, fordi det illustrerer Arbeiderpartiets problem. Når Fremskrittspartiet ikke vet hvem de reelle giverne er, kan de heller ikke la seg true, lokke eller påvirke av dem. Måten Fremskrittspartiet får pengene på, sikrer altså partiet større uavhengighet enn Arbeiderpartiet har.

Noe av formålet med reglene om partifinansiering er også å sikre fair play. Det skal ikke være slik at tilgangen på økonomiske ressurser er enormt skjevt fordelt mellom partiene.

NHO kuttet ut sine partibidrag tidlig på 2000-tallet. Det skjedde etter en lang og prinsipiell diskusjon og et ønske om at organisasjonen skulle være uavhengig av alle politiske partier.

Ingen kan nekte LO å fortsette å gi partistøtte.

Men formålet med reglene om partifinansiering – om åpenhet, om å unngå uønskede bindinger og om å sikre noenlunde like konkurransevilkår – må sikres bedre enn i dag.

Måten LO forsøker å diktere Trondheimspolitikken på, illustrerer behovet til fulle.

Heldigvis har Senterpartiet, akkurat i skrivende stund, satt skapet på plass: De lar seg ikke kjøpe for penger.

Innlegget er publisert i Minerva 13.9.2023.

Publisert: 14. september 2023