Nå kan Venstre se oppover

Det er, forståelig nok, det nye stortingsflertallet som får mest oppmerksomhet nå. Men bak diskusjoner om det nye flertallet, diskusjoner om hvem som skal samarbeide, og ytre venstres definitive gjennombrudd i nyere tid, skjuler det seg et lite stykke nyere politisk historie i det borgerlige sentrum.

Gard Løken Frøvoll

Publisert: 16. september 2021

Det er, forståelig nok, det nye stortingsflertallet som får mest oppmerksomhet i dag. Men bak diskusjoner om det nye flertallet, diskusjoner om hvem som skal samarbeide, og ytre venstres definitive gjennombrudd i nyere tid, skjuler det seg et lite stykke nyere politisk historie i det borgerlige sentrum. Venstre, Norges eldste parti, som så mange ganger har blitt spådd å forsvinne, klarer sperregrensen for tredje stortingsvalg på rad. Forrige gang partiet gjorde det, var i valgene 1961, 1965 og 1969. Venstre er faktisk inne i sin beste og jevneste periode siden partisplittelsen i 1972.

Allerede i 2017 brøt Venstre en forbannelse, ved å klare sperregrensen to valg på rad. Den gang var det helt avgjørende for borgerlig side at de kom over sperregrensen, og det var sannsynligvis en god del Høyre-sympatisører som stemte taktisk på Venstre for å sikre Solberg-regjeringen fire nye år. Diskusjonene (eller beskyldningene) om taktiske stemmer og omfanget av dem, bidro til å skape usikkerhet både internt og eksternt rundt hvor mange som egentlig foretrakk Venstre ved forrige stortingsvalg. Selv om 2017 ble et vellykket valg for Venstre, kom det med en liten bismak.

Resultatet på 4,5 % er en liten oppgang fra forrige valg, og de motbeviser dermed «naturloven» om at de små partiene i regjering må falle, den såkalte SV-fella. Det viser at Venstre står godt på egne ben, for denne gangen er sannsynligvis svært få av stemmene taktiske. Det har lenge vært klart at borgerlig side hadde svært små sjanser til gjenvalg, og Venstre over sperregrensen var langt fra tilstrekkelig til å sikre fire nye år. Erna Solberg advarte sågar Høyre-velgere mot å stemme taktisk på Venstre, ettersom Høyre selv sleit, og ikke hadde noen stemmer å avse. Tatt i betraktning regjeringsslitasjen man kunne forvente etter åtte år i posisjon, og snaue fire av dem i regjering, fremstår Venstres resultat enda bedre. At partiet gikk i regjering med FrP, som det var delte meninger om internt, og i hvert fall eksternt, virker heller ikke å ha skadet oppslutningen.

Valgresultatet bør bety at Venstre nå ser opp og frem, med mål om tosifret oppslutning i 2025. Sperregrensespøkelset bør legges bort for denne gang. Det meste ligger til rette. Det er stor intern oppslutning, og også entusiasme, for den nye partiledelsen. Heldigvis for Venstre kom hele ledertrioen inn på Stortinget, i tillegg til blant annet tidligere nestleder og klimaminister Ola Elvestuen, og «superordfører» i Stad, Alfred Bjørlo. Politisk er partiet mer samlet enn på lenge. I EU-saken, som var grunnen til partisplittelsen i 1972, og de senere landsmøtene vært gjenstand for skarp votering, er det nå et klart flertall for ja-siden. Dette flertallet vil neppe snu, dersom det i det hele tatt skulle komme seriøse forsøk på omkamp. Til det er nyrekrutteringen for EU-vennlig, blant annet ved at de fleste i Unge Venstre er sterke EU-tilhengere.

I stedet for interne stridigheter rundt ledelsen, politikken, eller veivalg, har Venstre nå en god mulighet til å vokse i opposisjon til den nye regjeringen av Ap og Sp, med eller uten SV. Det vi kan forvente at kommer ut fra et slikt rødgrønt samarbeid, vil sannsynligvis stå i sterk kontrast til det grønne, liberale, markedsvennlige og fremtidsskuende Venstre på sitt beste har å by på.

I de siste fem stortingsvalgene før splittelsen fikk Venstre rundt 10 prosent av stemmene. Det bør være mulig å gjenta i 2025.

Innlegget var publisert i Nettavisen 15. september 2021.