Hvorfor debattere Rødt?
Rødt har programfestet revolusjon, avvæpning av borgerskapet og kontroll over militærmakten. Dette har vi den siste tiden problematisert. Mange har spurt hvorfor vi gidder å ta debatten, all den tid Rødt er et marginalt parti. Den mest opplagte grunnen er selvsagt at partiprogrammet til et lovlig parti, som også mottar støtte fra fellesskapet, må tas alvorlig, skriver Kristin Clemet og Bård Larsen i VG.
Publisert: 20. september 2012
Av Kristin Clemet og Bård Larsen
Partiet Rødt har, med kommunismen som mål, programfestet revolusjon, avvæpning av borgerskapet og kontroll over militærmakten. Dette har vi i Civita den siste tiden problematisert. Mange har spurt hvorfor vi gidder å ta debatten, all den tid Rødt er et marginalt parti. Den mest opplagte grunnen er selvsagt at partiprogrammet til et lovlig parti, som også mottar støtte fra fellesskapet, må tas alvorlig.
Men det er mer. Rødt er interessant, ikke bare fordi enkelte stemmer på partiet, men like mye fordi en større gruppe synes å mene at Rødt er et godt korrektiv i en ellers kjedelig politisk fauna. Det er en viss sympati for Rødt også utenfor partiets velgermasse, noe som føyer seg inn i en vedvarende idealistisk konstruert minnekultur.
Historikeren Anne Applebaum skildrer i boken Gulag en opplevelse i Praha under den kalde krigen. Amerikanske og vesteuropeiske turister kjøpte Lenin- og Bresjnev-effekter og spradet rundt med dem i bygatene: «Alle ville ha blitt kvalme ved tanken på å gå med et hakekors. Men ingen hadde innvendinger mot å bære hammer og sigd på en t-skjorte eller en lue.»
Det er bare å slå fast at et høyreparti med et revolusjonært program for å overta militærmaken og sentrale samfunnsinstitusjoner i Norge ville blitt erklært for spedalsk i det øyeblikk de ytret et ord. Men Rødt seiler videre. De oppfattes om unge idealister, mens partiprogrammet i realiteten er et gjenskinn fra det gamle AKP-nomenklaturet.
Etter Maos død i 1976 skrev Kjell Bækkelund i sin VG-spalte Tramp i klaveret: «Nå da han er død, er det ikke bare den store politiske leder som minnes. Vi bør også huske dikteren Mao Tse-Tung. Han skrev så vakkert om både sol, måne og regn.» Hedersmannen Bækkelund var langt fra kommunist, så hva skyldes denne merkelige fremstillingen av Mao? Bækkelund var ikke alene om det. I Dagbladet kunne vi lese om Mao ”som førte sitt land ut av isolasjon, splittelse, nød og utenlandsk dominans fram til en nokså homogen nasjon der alle fikk nok å spise.” Dette var altså nekrologen til arkitekten bak Det store spranget, da 45 millioner mennesker ble myrdet og sultet i hjel. Det er ikke sikkert at så mye har forandret seg siden 1976 i så måte. Torbjørn Færøvik skrev i gårsdagens VG at ”Mao har sluppet billig unna, ikke bare i Kina, men også i Vesten”. Han er i disse dager aktuell med boken Maos rike – en lidelseshistorie.
Selv om de fleste i dag tar avstand fra kommunismen som politisk system, lever mange i den forestilling at kommunismen var en god idé som gikk galt. Årsaken til denne feilslutningen kan forstås i lys av Platons idealisme: forestillingen om at en idé kan være god i seg selv, uten å bli målt opp mot konsekvensene. Ideen om Det Gode var fornuftens seier over den skitne virkeligheten. Dette i motsetning til Aristoteles’ innsikt om praktisk visdom.
Skuespilleren Ane Dahl Torp dro en slik romantiserende forestilling ganske langt da hun uttalte seg om AKPerne hun var med på å skildre i filmen Gymnaslærer Pedersen: ”Jeg kjente en egen kjærlighetssorg da jeg lagde filmen: De brant for noe større enn seg selv … Det. Å. Ville. Gjøre. Verden. Til. Et. Bedre. Sted. For alle, ikke bare seg selv!”
Den kommunistiske utopien, gjerne i utvannet form, har alltid hatt appell i middelklassen. Men kunstnere, forfattere og intellektuelle – gjerne av det mest gjenstridige og maktkritiske slaget – burde frykte kommunismens totale konformitetspress. Å gjøre revolusjon ville være som å sende seg selv – borgerskapet – til skafottet. Et slikt paradoks har ikke vært i nærheten av å bli utfordret av faktiske hendelser i Norge. Man har kunnet fortsette sin daglige dont, vel vitende om at utopien vil forbli en sinnelagsetisk innretning og at ens middelklasseposisjon aldri vil bli truet av den. Hvorfor ikke det beste av begge verdener: Demokrati omtrent som i dag og kommunisme som er urørt av historiens skitne realiteter? En bevissthet om alvorsgraden i en omkalfatring av den liberale rettstaten er helt fraværende.
En slik Ole Brumm-tilnærming er ikke uten moralske og historiske problemstillinger. For leflingen med kommunismen er ikke bare en avstandslek med sjablonger. Regimene og ofrene eksisterte i virkeligheten. Ingen har heller klart å sannsynliggjøre at nye forsøk vil lykkes på noen bedre måte. Den halvkvedede sympatien relativiserer historien og drypper ned i det allmenne kulturelle, kunnskapsbaserte og kommersielle habitatet. Ett eksempel er den ustanselige reproduksjonen av Che Guevara, et annet er kunstneren Morten Traaviks ukritiske sjonglering med nordkoreansk kitsj-kommunisme.
Så kan man selvsagt hevde at symboler, i likhet med språket, ikke utelukkende er selvrefererende. Det er symbolet Mao vi i de fleste tilfeller finner på en Andy Warhol-skjorte, ikke drapsmannen. Et Mao-trykk kan altså både være et kommersielt visuelt blikkfang, et kontekstløst symbol for kamp mot urett og fattigdom, og en massemorder. Men flørt med ideer og symboler som har ødelagt hele sivilisasjoner bør utfordres. Vi er nødt til å forholde oss konkret til ønsket om å revolusjonere verden: Vi må telle lik. Konkrete handlinger og resultater er viktigere enn intensjoner — samme hvor gode de måtte være.
Rødt er ingen trussel for demokratiet, men hvis Rødt mener alvor med sitt partiprogram, må velgerne få vite om det. Hvis ikke, er det på tide å endre programmet. For i en tid hvor Europa preges av finanskrise og sosial uro er det viktig å være på vakt mot autoritære ideer. Slik situasjonen ser ut nå, kommer den største trusselen fra ytre høyre, men pendelen kan snu. Erfaringen fra mellomkrigstiden har vist hvordan venstre- og høyreekstremismen kan påføre det liberale samfunnet ubotelig skadeverk. De nærer nesten på identisk kollektivt raseri i desperate tider. Og utfallet vet vi jo, helt uavhengig av sinnelag og intensjon.
Kronikken stod på trykk i VG torsdag 20. september 2012
Relatert
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
Unge kvinner og menn stemmer forskjellig. Bør vi bekymre oss?
