Hvitvasking av FrP?

Frp er nå et 40 år gammelt parti. Rene maktpolitiske og demokratiske vurderinger tilsier at et parti som er så stort, bør kunne komme i regjering. Men viktigere er det at partiet har forandret seg. Det er et parti med standpunkter og meninger på alle saksfelt – og et parti som for lengst har inntatt «kommandohøydene» og skaffet seg styringserfaring fra kommunene, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.

Kristin Clemet

Publisert: 3. oktober 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Er FrP et populistisk parti?

Svaret avhenger av øynene som ser, og av hva man legger i begrepet «populistisk».

I beste fall er betydningen folkelig, systemkritisk og anti-teknokratisk. Både på venstre- og høyresiden i norsk politikk har det vært politikere som har vært stolte av å bære tittelen «populist».

De som tillegger begrepet en mer negativ betydning, mener gjerne at populister mangler en ideologi, har en inkonsistent politikk og spiller på lettvinte emosjoner. Ofte tror jeg at de som bruker begrepet «populist», egentlig mener «opportunist», altså en som bare gjør det han tror lønner seg for ham selv eller partiet. En slags værhane, med andre ord, uten grunnleggende prinsipper og omtanke for andre enn seg selv.

Både Frp og SV (særlig før partiet kom i regjering) kan sies å ha populistiske trekk – eller politikere som er populister. Også andre partier har trekk av populisme. Det i seg selv behøver ikke å være noe problem. Når det nylig likevel ble mye debatt om Frp som høyrepopulistisk parti, har det sammenheng med at partiet i internasjonal presse ble slått i ideologisk hartkorn med Anders Behring Breivik og med andre såkalte høyrepopulistiske partier, som også må betegnes som høyreradikale.

Breivik er en totalitær fascist og høyreekstrem, som, i likhet med andre høyreekstreme grupperinger, er villig til å ty til vold og drap for å nå sine mål. Høyreradikale partier, derimot, bruker ikke vold, men har oppfatninger som ingen toneangivende organisasjoner i Norge i dag har. Blant disse finner vi bl.a. Front National i Frankrike, Jobbik i Ungarn og Wilders parti i Nederland. Også Sverigedemokratene skiller seg fra Frp, bl.a. ved at partiet har en nazistisk opprinnelse. Disse partiene vil f.eks. forby religiøse bygg eller Koranen, hvilket er helt fremmed for Frp.

Det høyrepopulistiske partiet som ligner mest på Frp, er Dansk Folkeparti (DF). DF er nå Danmarks nest største parti ifølge meningsmålingene, og partiets leder har like høy tillit som statsministeren har. DF vil føre en streng innvandringspolitikk, en streng lov- og ordenpolitikk og en sjenerøs velferdspolitikk, og det er ikke så ulikt Frp. Problemet er bare at mange andre partier vil gjøre det samme. Den innvandringspolitikken Frp har programfestet, og som ligner på DFs innvandringspolitikk, er den samme som den danske regjeringen fører. Og den danske regjeringen består av bl.a. sosialdemokratene og Sosialistisk Folkeparti.

Men det er også forskjeller mellom Frp og DF. I motsetning til DF har f.eks. Frp aldri søkt noe samarbeid, formelt eller uformelt, med de andre høyrepopulistiske eller høyreradikale partiene i Europa. Frp har, tvert om, søkt samarbeid med andre liberale og konservative partier. Men selv om sammenligningen med andre høyrepopulistiske partier i Europa kan virke urimelig, er det selvsagt sant at Frp er det partiet i Norge som vil føre den strengeste innvandringspolitikken – og at det er fra Frprepresentanter vi har fått høre flest fiendtlige utsagn knyttet til innvandring og innvandrere.

Selv har jeg både skrevet og sagt svært mye negativt om dette opp gjennom årene, noe jeg selvsagt vedkjenner meg. Da Frp ble stiftet på 1970-tallet var det Arbeiderpartiet og LO som var opptatt av å stenge grensene, mens Frp var opptatt av å senke skattene og bekjempe byråkrati. Senere, på 1990-tallet, var det Frp som målbar innvandringsmotstanden, og da i en tone og med argumenter som til tider var svært negative. Det førte til flere år med stridigheter og bråk, og etter hvert forsvant mange av de mest innbitte innvandringsmotstanderne ut av partiet.

Det finnes fortsatt noen i partiet som argumenterer på måter det er grunn til å ta avstand fra. Men dette er ikke det gjengse bildet av partiet nå. Med til bildet hører dessuten at Frp ikke lenger står så alene. De andre partiene har nærmet seg Frp i innvandrings- og integreringspolitikken, og det er flere enn Frp som «lufter» en enda strengere politikk i det offentlige rom uten at det er vedtatt politikk i partiet.

Det er bekvemt for andre politikere og kommentatorer å forsøke å demonisere Frp og etterlate inntrykk av at alle andre ønsker en mye mer liberal og hyggelig innvandringspolitikk. Men det er jo ikke riktig. Det finnes innvandringsmotstand både til høyre og venstre i politikken. Dessuten er enigheten mellom partiene ganske stor: Alle partier vil beholde innvandringsstoppen. Alle partier vil føre en streng asylpolitikk. Alle partier vil gjerne korte ned på saksbehandlingstiden for asylsøkere og få asylsøkere som ikke har krav på opphold, raskere ut av landet. Noen partier, både til høyre og venstre, vil behandle asylbarn litt mildere. Noen partier, mest til høyre, vil liberalisere arbeidsinnvandringen fra land utenfor EØS – mens noen, særlig til venstre, helst vil stoppe arbeidsinnvandringen innad i EØS. I tillegg vil Frp ha 24-årsgrense for familiegjenforening, slik man har i Danmark, mens Ap tidligere har foreslått 21 år. Flere partier, både til høyre og venstre, vil vurdere å øke antall kvoteflyktninger, dersom det er nødvendig.

Resultatet av forhandlingene mellom de fire borgerlige partiene er at vi i årene som kommer, vil føre en litt mer liberal politikk overfor asylbarna og arbeidsinnvandrere fra tredjeland – og en litt strengere politikk for dem som vil etablere familie. Alt i alt blir det en mindre streng politikk enn den som føres av den rødgrønne regjeringen i Danmark.

Frp har en fortid, men det har jammen også SV, som nå har sittet i regjering i åtte år. Anders Lange flørtet med apartheidregimet i Sør-Afrika på 1970-tallet. SVs fremste representanter flørtet med Nord

Korea, Romania og DDR helt til slutten av 1980-tallet og vedtok først etter 2010 et prinsipprogram som fullt og helt støtter det liberale demokratiet. (Rødt har ennå ikke gjort det.)

Frp er nå et 40 år gammelt parti. Rene maktpolitiske og demokratiske vurderinger tilsier at et parti som er så stort, bør kunne komme i regjering. Men viktigere er det at partiet har forandret seg. Det er et parti med et liberalistisk grunnsyn, men samtidig med et temmelig sosialdemokratisk syn på velferdsstaten. Det er et parti med standpunkter og meninger på alle saksfelt – og et parti som for lengst har inntatt «kommandohøydene» og skaffet seg styringserfaring fra kommunene.

Om det er «hvitvasking» å konstatere dette, får det heller være det.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 3.10.13.