Hva beveger velgerne?
Den store styrkeprøven for Regjeringen kommer i 2017. Det «normale» vil da være at opposisjonen vinner, men det er ikke gitt. Partier som «eier» mange saker, har stor troverdighet og greier å sette dagsorden, kan vinne – også om de sitter i regjering, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 21. september 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Å tolke valgresultatet rett etter et valg er risikosport. Ingen vet jo egentlig hvorfor velgerne stemte slik de gjorde.
Vinnerne av valget har en tendens til å overvurdere betydningen av ideologiske bevegelser og stemningsskifter blant velgerne. Man sier at det blåser en vind, eller i hvert fall en bris, i rød eller blå retning.
Taperne, derimot, skylder ofte på dårlig kommunikasjon og slitasje. Og de lokale resultatene kan både tolkes som prinsipielt viktige spørsmål eller som tilfeldigheter uten prinsipiell betydning.
Først for et par uker siden fikk vi vite hva som beveget velgerne i 2013-valget. Og kort fortalt var det veldig lite.
Andelen velgere som stemte Høyre eller Fremskrittspartiet var større enn noensinne, men i motsetning til på 1980-tallet, var det ingen ideologisk dreining lenger til høyre.
Velgerne skiftet altså parti og ville kanskje ha «nye ideer og bedre løsninger», men de politiske verdiene var ganske stabile. Og hadde det ikke vært for borgerlig kaos og finanskrise i 2009, ville nok den rødgrønne regjeringen blitt byttet ut allerede da.
Fenomenet «regjeringsslitasje» ser ut til å gjøre seg stadig mer gjeldende i hele Europa.
Velgerne går lei av de etablerte partiene og uttrykker misnøye med måten oppgavene (ikke) blir løst på. Og resultatet er at de stemmer på opposisjonen, søker seg til helt nye partier eller kanskje sitter hjemme.
Valgdeltagelsen i Norge var denne gangen under 60 prosent. Mange vil tolke det som likegyldighet eller protest.
Men professor i statsvitenskap, Raino Malnes, sier at det også kan skyldes at vi allerede har det svært godt, og at det er lite som står på spill.
For noen år siden trodde mange at de minste partiene ville dø ut, og at vi ville få færre partier i Norge. Men det er det motsatte som skjer. I Norge, som ellers i Europa, dukker det stadig opp nye partier, og noen av dem lykkes med å bli valgt.
Både klassiske topartisystemer, som det britiske, og flerpartisystemer som vårt eget, blir mer fragmentert. Mange velgere går til de nye partiene, som ofte er protestpartier, énsakspartier eller nisjepartier som ivaretar spesielle interesser.
I mange land er det nå vanlig med to eller tre styringspartier, samt en rekke småpartier med en mer spesiell profil.
Disse småpartiene har ofte mye makt, fordi de store partiene blir avhengige av dem for å kunne danne styringsdyktige flertall. I Oslo bystyre må både Høyre og Arbeiderpartiet nå samarbeide med tre eller fire forskjellige partier for å kunne styre byen. Dette gjør det stadig mer krevende for dem som skal forhandle om samarbeid og danne levedyktige koalisjoner.
At meget små partier har såkalt «vippemakt» reiser også noen prinsipielle spørsmål.
Hvor rimelig er det at små partier får igjennom saker som det reelt sett ikke er flertall for, hverken blant de folkevalgte eller i folket?
Og er det rimelig at det bare er MDG som skal bestemme om vi får et borgerlig eller rødgrønt byråd i Oslo, og at velgerne ikke får vite noe om dette før de stemmer?
I enkelte land blir slike partier kalt «kroningspartier», fordi de har makt til å «krone» vinneren etter at valget har funnet sted.
MDGs suksess ved dette valget har nok sammenheng med at det er dette partiet som nå fremstår som mest troverdig når det gjelder miljø og klima. Velgerne har mistet litt av tålmodigheten med SV og Venstre og prøver derfor noe nytt. Og her er vi ved kjernen av den utfordringen partiene har i dag, dersom vi skal tro valgundersøkelsen fra 2013: De må beholde eller skaffe seg «eierskap» til bestemte saksfelt som er viktige for velgerne.
Det var dette som gjorde at de borgerlige partiene vant i 2013.
Høyre hadde høyest troverdighet i saker som var viktige for velgerne, blant annet på skole, skatt og samferdsel, og sakene var på den politiske dagsordenen. De rødgrønne, derimot, mistet troverdighet mens de satt i regjering.
Erna Solbergs utfordring frem mot 2017 er å beholde høy troverdighet og «eierskap» til saksfelt som er viktige for velgerne. Men i tillegg til at sakene må være viktige, må det også være noen å være uenig med.
Høyre har for eksempel stor troverdighet i skolepolitikken, men det hjalp ikke alltid Oslo Unge Høyre i skoledebattene. Fritt skolevalg, som inntil for kort tid siden var meget kontroversielt, og der Høyre og Unge Høyre sto veldig alene, blir nå tilsynelatende omfavnet av alle – også AUF.
Foran valget i 2017 kan vi anta at blant annet omstilling, skatt, velferdsstatens fremtid, klima og migrasjon blir viktige temaer. Det burde gi gode muligheter for flere partier. Men skal partiene lykkes med å beholde eller oppnå troverdighet i slike saker, må de også tenke på kommunikasjon.
La meg bare nevne ett eksempel:
Arbeiderpartiet har, etter min mening, lenge ført en effektiv kamp mot «skattekutt», som de mener fører til «kutt» i offentlig velferd. Borgerlige partier har ikke vært like flinke til å forklare at dette ikke er sant. De siste 10 årene har norske politikere hatt drøyt 100 milliarder nye kroner å bruke – utover vanlige skatteinntekter fra borgere og bedrifter. 14 av dem er brukt til å redusere skatten, mens 86 milliarder kroner er brukt til å øke offentlige utgifter. Det er altså ingenting som «kuttes» når man reduserer skatten i Norge – man bruker bare en liten del av et stort, ekstra handlingsrom.
Utviklingen viser at velgerne er blitt mer villige til å skifte parti, at de gjerne prøver noe nytt, og at flere venter lenger med å bestemme seg for hva de skal stemme.
Dermed blir selve valgkampen viktigere for partiene, som gjerne vil overbevise velgerne om at de skal stemme på akkurat dem.
Selv uten en større velgerundersøkelse tror jeg vi kan være sikre på at mange nå stemte på lokale saker og kandidater. Valget var kanskje også en liten «midtveisevaluering» av Høyre/Frp-regjeringen.
Men den store styrkeprøven for Regjeringen kommer i 2017. Det «normale» vil da være at opposisjonen vinner, men det er ikke gitt. Partier som «eier» mange saker, har stor troverdighet og greier å sette dagsorden, kan vinne – også om de sitter i regjering.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 20.9.15.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
