Fagforbundet på venstreradikal autopilot
Bård Larsen skriver hos Minerva: Etter at Olav Thon rykket inn en helsides annonse i VG og Aftenposten til støtte for Fremskrittspartiet har ikke reaksjonene latt vente på seg. Harmdirrende indignasjon fra ytre venstre har florert på sosiale medier og i pressen. Hvordan våget han?
Publisert: 4. september 2013
Av Bård Larsen, prosjektleder i Civita.
Etter at Olav Thon rykket inn en helsides annonse i VG og Aftenposten til støtte for Fremskrittspartiet har ikke reaksjonene latt vente på seg. Harmdirrende indignasjon fra ytre venstre har florert på sosiale medier og i pressen. Hvordan våget han?
Fagforbundet toppet det hele ved å gå til boikott av Thon-gruppen, ved å avbestille en konferanse ved en av gruppens hoteller i Oslo. Dette kostet hotellene 560 000, og det kostet Fagforbundets mange lavtlønnede medlemmer 56 000 kroner i avbestillingsgebyr. Dyr symbolikk på medlemmenes bekostning, altså.
Hadde Fagforbundet reagert på arbeidsforhold og tariff, kunne man argumentert for å ivareta medlemmers interesser (skjønt hvor bra det er for ansatte i Thon å miste levegrunnlaget på grunn av egen interesseorganisasjon, er et annet spørsmål). Det var ikke tilfelle i denne saken. Her hadde konserndirektøren gått hen og begått det helligbrøde å støtte feil parti. Ikke annet.
En liten øvelse i John Rawls’ moralfilosofiske lakmustest (uvitenhetens slør), hvor vi forsøker å sette oss inn i den ”andres posisjon”, ville kanskje sett slik ut:
Det hender jeg blir sur over at folk kan si og mene mye dumt. Ikke minst at folk stemmer på partier jeg ikke liker noe særlig. Derfor er utspillet til Fagforbundet så inspirerende: Heretter vil jeg vil ikke gjøre forretninger eller på annen måte bidra til erklærte sosialisters næringsvirksomhet utover det helt nødvendige. Alle bedrifter og organisasjoner med hjertet på rett sted bør boikotte sosialisters virksomheter. Hvis det går rette veien, skal jeg jaggu få med meg foresatte til å kreve å ikke ha noe med sosialistiske lærere å gjøre på skolen til tenåringen heller. Vi lever da i et fritt land med valgmuligheter?
Dette er neppe like forlokkende blant Fagforbundets sympatisører. Men man kan ikke få både i pose og sekk i moraletiske spørsmål. Man må, som Kant hevdet, handle slik at dine handlinger kan gjelde som en allmenn regel. Enten synes du det er fint at mektige organisasjoner boikotter næringer på bakgrunn av partipreferanser, eller så gjør du det ikke.
Enkelte hevder at Fagforbundet bare benytter seg av sin forbrukermakt. Men det gjør de ikke. De bedriver sensur og er illiberale. La oss bruke Ryanair som eksempel. Det er gode grunner for å bruke sin forbrukermakt mot Ryanair. Fagbevegelsen peker på elendige arbeidsforhold. Miljøbevegelsen reagerer på altfor billige flybilletter som bidrar til klimautslipp. Her ville det være greit at hverken Fagforbundet eller Miljøpartiet ville kjøpe tjenestereiser fra selskapet. Men skulle kritikken være begrunnet i at eieren, Michael O’Leary, stemmer på de konservative, ville det vel neppe fremstå som like musikalsk?
Å peke på konkrete feil eller mangler i henhold til organisasjonens interesser er i alle fall begrunnet i noe. Du trenger ikke gå dybdeanalytisk til verks: At NHO boikottet en bedrift fordi direktøren er sosialdemokrat, ville være et dårlig bidrag til samfunnsklimaet. Og skulle jeg tro: Dårlig mottatt av venstresiden.
Rakettforsker trenger man heller ikke være for å forstå Fagforbundets beveggrunner. FrP og Olav Thon er kjipe (direktører og kapitalister er kjipe), og det bør være et eget etisk regelverk mot sånne typer og partier. Det er ikke særlig raust eller klartenkt. Antagelig er det i et marxistisk klasseperspektiv en objektiv sannhet at individer som utrykker støtte til høyresiden undergraver arbeiderklassens interesser. Den omvendte problemstillingen er ikke eksisterende: FrP (og Høyre) er objektivt sett fiender av arbeiderklassen, SV eller Ap er det ikke. Slik er den historiske materialismens forutsetninger. Skjønt er det ikke slik at mange i fagbevegelsen stemmer borgerlig?
De fattige, arbeiderne, de undertrykte, har ikke alltid stått på kommunistenes side, ofte tvert imot. Arbeidere har i høy grad snudd ryggen til kommunister og venstresosialister, forloren av falsk bevissthet. Resultatet har vært små venstreradikale eliter som har snakket på vegne av sosiale klasser de selv ikke tilhører, og som til dels forakter dem. Dagens arbeidere, helt sikkert også mange som rydder og vasker på hoteller rundt om i landet, vil heller ha flatskjerm og kapitalisme enn sosialisme. Dessuten stemmer mange FrP. Hvilket svik, inn i folden av det Marx kalte filleproletariatet: de potensielt reaksjonære.
Grunnleggeren av kvantitativ økonomisk historie i England, John Clapham, konstruerte tidsserier som viste at levestandarden økte jevnt og trutt fra 1820-tallet. På slutten av 1800-tallet påsto fabiansosialistene, heriblant ekteparet Webb, at levestandarden for arbeiderne hadde blitt forverret som følge av industrialisering og kapitalisme og gjentok dermed argumentene til Marx og andre. Men dette var kun basert på anekdoter og vitnesbyrd foran parlamentet fra mennesker som sterkt mislikte kapitalisme. De makroøkonomiske tallene, som kom senere, viste det motsatte. Dermed har konsensus blant økonomiske historikere helt siden 30-tallet vært at industrialiseringen og kapitalismen gavnet arbeiderne. Uten industrialisering, kapitalisme og direktører hadde dermed levestandarden falt betraktelig. Kan hende er det ikke slik at Olav Thon er den samfunnsfienden Fagforbundet og andre på venstresiden forsøker å male på veggen?
Reaksjonene mot Thon og FrP føyer seg pent inn i rekken hvor de eneste som kan veksle inn gevinster et FrP selv. Folk reagerer intuitivt. Heldigvis er det bare det radikale Fagforbundet som ville finne på noe slikt, når de ikke er opptatt av å sende solidaritetsbrigader til Cuba (hvor det for øvrig ikke finnes organisasjonsfrihet overhodet). Slike tanker skiller i dag museumsvoktere fra mer liberale sosialister. LO sentralt har som kjent tatt avstand fra aksjonen.
Det er ikke helt feil når Thon selv hevder at reaksjonene mot ham er et demokratisk problem (selv om sutring aldri er veldig overbevisende). Som enkeltindivider kan vi selvsagt sanksjonere mot de vi er uenige med. Store mektige organisasjoner og næringslivet har en helt annen type samfunnsansvar. Det går en grense for hva de kan sanksjonere mot uten at de står i fare for å påføre samfunnet skade. Her har Fagforbundet tråkket i salaten, men det spørs om de ikke handlet på venstreradikal autopilot.
Innlegget er publisert hos Minerva 3.9.13.