Hva så om Norge ikke kritiserer menneskerettighetsbrudd?
Vesten mister makt, og verdiene våre er ikke like ettertraktet som vi trodde. Da kan verdidiplomati virke mot sin hensikt.
Publisert: 27. juli 2026
I mai var Indias statsminister Narendra Modi på besøk i Norge. Det er viktig at Norge og Europa forsøker å knytte seg tettere på India og landets økonomi. Først og fremst for å være diversifisert i en stadig mer urolig verden. Men også fordi det er avgjørende å ha et godt forhold til India, for å unngå at de i større grad vil vende seg mot Kina og Russland.
I juni var Kinas utenriksminister Wang Yi på besøk til Oslo. Handel var også det viktigste temaet for det besøket. Å ha gode handelsrelasjoner er en kjerneinteresse i utenrikspolitikken for små, åpne økonomier som Norge.
Under Modis besøk fikk regjeringen kritikk for at de ikke tok opp menneskerettighetsbrudd som skjer i India, blant annet av Stein Sundstøl Eriksen ved Nupi. Slik kritikk har vært en gjenganger når norske myndigheter har møtt kinesiske myndighetene.
At norske myndigheter kritiseres for å ikke være så prinsippfaste som de selv hevder, er ikke så merkelig. Det er heller ingenting i veien med å ønske seg en liberal verden. Men er vi faktisk tjent med å belære andre land om verdier?
Tiden vi lever i preges av endringer i verdens maktforhold. Makten i verden har over tid blitt skjøvet fra vest til øst. Vesten får stadig mindre av både hard og myk makt: Vi har mindre innflytelse, og verdiene våre er ikke like ettertraktet som vi engang trodde de var. Dette har klare konsekvenser for hvordan vi kan gå frem i møte med resten av verden.
I boken Clash of Civilizations advarte statsviteren Samuel Huntington Vesten mot å tro at det var fornuftig å forsøke å omvende resten av verden til våre idealer. Han anbefalte heller en mer realistisk og pluralistisk tilnærming: at ulike sivilisasjoner må lære å sameksistere, snarere enn at én, som den vestlige, prøver å dominere de andre.
Å oppfatte våre verdier som universelle rommer tre store problemer: det er grunnleggende feil, det er umoralsk og det er farlig, mente Huntington. I sin ytterste konsekvens mente han at misjonering av vestlige verdier er en form for imperialisme. Og vi ønsker vel ikke å bli oppfattet som imperialister?
En av Huntingtons viktigste poenger er at de aller fleste land ønsker modernisering og fremgang, men at de ikke ønsker å bli som Vesten av den grunn. At dette kan være to forskjellige ting, er det viktig å være klar over.
Det er ikke nødvendig å kjøpe hele resonnementet til Huntington for å være enig i konklusjonen hans. Det er en historisk observasjon at stater ønsker å styre seg selv, på sine egne premisser. Etter slutten på den kalde krigen er det heller ikke slik at stater velger seg én side, eller én blokk, når de ser seg om i verden. De opptrer heller pragmatisk og rir gjerne to hester.
Den bulgarske statsviteren Ivan Krastev kaller dette, basert på globale meningsmålinger, en à la carte-verdensorden. Mellommakter i dag, slik som India, kan velge å samarbeide med Kina, Russland og Vesten slik det passer, basert på hva de trenger fra de ulike statene. I en slik virkelighet er det faktisk slik at misjonering av verdier kan være en svakhet, siden det kan virke fremmedgjøre og sende dem inn i armene til Kina og Russlands antivestlige akse.
Spørsmålet er dermed om vi har en interesse av å forsøke å spre liberale verdier til andre land. Særlig fremstår India som for stort og viktig til at Vesten har råd til å fremmedgjøre det. Norge må gjerne forsøke å få flere land til å lære å elske menneskerettigheter, men det burde ikke komme som noen overraskelse om det virker mot sin hensikt.
For Vesten kan livet være enkelt. Vi må styrke vår harde makt, og vi må akseptere at det er godt nok at et land hverken er fiende som undergraver oss eller en venn som deler våre verdier. Det er godt nok at de er noe midt mellom: noen vi trygt kan handle med, slik India er.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 24.7.2026.





