Å holde ut med KrF
KrF representer på sitt beste en liberal motvekt til sosialdemokrati fra venstre og høyre. Den motmakten skal vi som samfunn være glade for. KrF må bare huske at folk må betale for moroa selv, dersom staten skal bli mindre, skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 13. mai 2021
Kritikken mot KrF etter landsmøtet avslører at norske kommentatorer har problemer med at Norge holder seg med et snev av partipolitisk motkultur.
De siste sysselsettingsutvalgene til Steinar Holden klarer ikke å bli enige om nevneverdige kutt, men kontantstøtten er de mot. Også Brochmannutvalgene pekte på kontantstøtten som uheldig for integreringen. Men enigheten gjelder ikke bare i offentlige utvalg. Norsk skravleklasse kan ikke alltid enes om så mye på tvers av venstre-høyreaksen, men hvis temperaturen blir for høy, under diskusjonen på en fest, er det bare å nevne kontantstøtten. Den er alle sosialliberale og anstendige mennesker mot. Grunnen er en krysning av intellektuell latskap og lettvint forakt for Kristelig Folkeparti.
I dag er kontantstøtte noe du kan få når barnet er mellom ett og to år og ikke går i barnehage. Barnet kan ikke gå fulltid i barnehage, men støtten kan differensieres. For å få rett til kontantstøtte må man ha vært medlem i folketrygden i minst fem år. Det siste er ment å hindre at kontantstøtten svekker integreringen. Mange lurer kanskje på hvorfor kontantstøtten bevares, når så mange er mot den?
Bakgrunnen er at alternativet også koster penger. Alternativet svekker småbarnsfamilier valgfrihet, legger beslag på ressurser og kan øke offentlige utgifter. Likevel er det stort sett bare KrF som får kjeft for kontantstøtten. Det er urimelig.
Fjernes kontantstøtten, vil det sannsynligvis komme et stort press på å øke kapasiteten i barnehagene. Flere partier ønsker flere opptak i året. Det krever økt bemanning og større offentlige utgifter. Et år i barnehage varierer noe i pris for det offentlige, men en plass er dyrest for de små barna, fordi bemanningen må være større.
Særlig partier til venstre misliker den valgfriheten som ligger i å gi folk kontanter. Derfor vil de gi barnefamilier «ventestøtte» istedenfor kontantstøtte – en støtte familier får mens de venter på at moder stat tar over og gir barnet plass der det hører hjemme i sosialdemokratiet: i offentlig barnehage. Denne ideologisk-retoriske forskjellen skal vi selvsagt ikke kimse av, men i praksis er ventestøtte og kontantstøtte mye av det samme.
Samfunnsøkonomisk må vi likevel bli minnet om at kontantstøtten kan motvirke foreldrenes arbeidsdeltakelse, fordi de går hjemme. Men noen foreldre kommer seg i arbeid likevel. De bruker kontantstøtten på annen barnepass, flybillett til svigerfar som passer barnet mens mor går på jobb, eller noe annet. Slik vil også en såkalt ventestøtte fungere.
I SVs program står det at partiet vil «innføre ein ventestønad. SV vil avskaffe kontantstønaden og bruke pengane til ein ventestønad for foreldre til barn som ikkje har fått barnehageplass.» Arbeiderpartiet vil: «Fjerne kontantstøtten og erstatte den med en ventestøtte for de som ikke har fått barnehageplass.» Det sosialliberale partiet Venstre er på samme linja. Barnet må helst i barnehage fra det er ett år, men det er ikke så enkelt å få til fordi det krever store ressurser. Derfor må Venstrestatens barnefamilier også få ventestøtte.
KrF får mye kritikk for økte offentlige utgifter til ulike kontantstøtteordninger til familier. Mye av kritikken er på sin plass, men ønsket om å øke offentlige utgifter er ikke noe som preger KrF spesielt. Hvorfor forslag, som er mer liberale og i større grad ivaretar familiers valgfrihet, skal få så mye mer kritikk enn ideer som handler om at det offentlige – ikke familiene – skal passe barna våre, er uforståelig.
Partier, særlig til venstre, ønsker billigere eller gratis barnehage og SFO – helst i offentlig regi alt sammen. I partiprogrammene finner vi forslag til offentlige tjenesteordninger rundt barn som utvilsomt vil øke offentlige utgifter i høy grad. Familien, sivilsamfunnet eller private alternativer rundt barna skyves bort.
KrF er en motvekt til denne utviklingen, men det merkes ikke av et kommentatorkorps, som ikke klarer å se forbi K-en i KrF. Vanligvis skyr særlig venstreintellektuelle en reduksjon av velferdsytelser for å styrke arbeidslinja. Det er kald, nyliberal politikk. Men akkurat kontantstøtten må vekk – den er fra KrF. At den såkalte ventestøtten ikke drøftes, er et typisk eksempel. Jonas Gahr Støre forsøkte å si noe om dette i 2014, da han åpnet for å verne kontantstøtten. Han fikk mye motstand. Men Støre hadde mye rett. Det er ikke særlig praktisk forskjell på kontant- og ventestøtte.
KrFs forsvar av kontantstøtten og valgfriheten provoserer, altså. Den låser angivelig kvinner til hjemmet, barnet og kjøkkenbenken. Men hvorfor kan ikke familier få litt selvbestemmelse og valgfrihet frem til barnet er to år? Må virkelig alle gå i takt i likhetens og arbeidslinjas navn? Kan det tenkes at en mor som venter til barnet er to år med å gå ut i jobb igjen, har valgt det helt selv, selv om hun gikk på søndagskole?
KrFs liberalisme kan likevel få problemer som de ikke helt ser. Som nevnt er problemet med velferdsordninger i form av kontantordninger at de kan virke negativt for integreringen, og de kan fremme ulikhet. KrFs velferdspolitikk er på mange måter bedre tilpasset et protestantisk Norge med høy tillit, arbeidslinje og pliktfølelse. KrF er ikke akkurat kjent for en restriktiv linje i innvandringspolitikken, og de utfordrer samtidig arbeidslinjen. Det kan svekke velferdsstatens bærekraft. Men KrFs alternativer svekker ikke nødvendigvis friheten og velferdssamfunnet. Dette er en sentral kristendemokratisk tanke som en av KrFs samlende og ideologiske tenkere, Erik Lunde, er opptatt av. Han vektlegger valgfrihet, samt det sivile og familiære ansvaret vi har for hverandre. Lunde understreker at velferdsstaten er til for mennesket, ikke omvendt.
Slik bygger vi et varmere samfunn, for å si det på KrF-språket. KrF representer på sitt beste en liberal motvekt til sosialdemokrati fra venstre og høyre. Den motmakten skal vi som samfunn være glade for. KrF må bare huske at folk må betale for moroa selv, dersom staten skal bli mindre.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 11.5.2021.
Hør også podcast med Kjell Ingolf Ropstad:
Relatert
Seiersdagen og løgnens imperium
Kunsten å temme rovdyr
Storbritannia etter Starmer
Når politikere plukker velgerne
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
