Kampanjejournalistikk
Det er en gylden regel i journalistikken at det skal være et tydelig skille mellom meningsbærende lederartikler og kommentarer, og det som skal være nøytral journalistikk. Vårt Land lever dessverre ikke alltid opp til denne standarden, skriver Kristin Clemet i Vårt Land.
Publisert: 20. oktober 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Onsdag tok Vårt Land kontakt for å stille meg to spørsmål. Det ene gjaldt «dragkampen om hvordan Norge skal betale for alle flyktningene som kommer», og om «Høyre (burde) la seg true av KrF til å gi slipp på skatteletter, for eksempel».
Jeg svarte at jeg er enig med både Solberg og Støre i at alle partier bør bidra, at alle steiner må snus, og at ingen områder eller «hjertesaker» allerede i utgangspunktet bør være skjermet. Jeg sa også at jeg personlig syns det er litt upassende med mye politisk «krangling» i en så viktig og alvorlig sak, der tusenvis av flyktninger banker på vår dør. Jeg sa derfor at jeg syns det hadde vært fint om alle partier kunne bli enige om finansieringen av den flyktningstrømmen som nå kommer til Norge.
På konkret spørsmål om hvorvidt bistanden burde være skjermet, sa jeg at det etter min mening ikke er noen saklig grunn til bare å skjerme dette området – blant annet fordi vi vet at mye av bistanden dessverre ikke virker eller er skadelig. Men jeg la også til at det ikke er slik at det er like lett å omdisponere alle poster på statsbudsjettet. I noen tilfeller er det umulig – i andre tilfeller svært vanskelig. Men det er dette embetsverket nå arbeider med når «alle steiner snus».
Det andre spørsmålet gjaldt en artikkel av Minerva-skribent Jan Arild Snoen i Aftenposten, der han på generelt grunnlag var sterkt kritisk til KrF og mente at Høyre må bryte samarbeidet med KrF, dersom Høyre skal ha håp om å vinne valget i 2017. Jeg sa til Vårt Land at jeg er uenig i Snoens analyse. På spørsmål forklarte jeg samtidig hvordan det kan ha seg at Snoen, som en uavhengig skribent på høyresiden, kan gi uttrykk for så stor frustrasjon, samtidig som Vårt Land ikke greier å oppdrive noen misfornøyde fylkesledere i Høyre.
Årsaken er at man i Høyre er svært «godt oppdratt» til å samarbeide med andre partier, og derfor strekker seg veldig langt overfor sine samarbeidspartnere, blant annet ved å venne det andre kinnet til når man for eksempel blir utsatt for sterk kritikk av dem man samarbeider med. Men jeg la også til at det selvsagt er grenser også i Høyre. Dersom «fotfolket» i Høyre føler at partiet nærmest utsletter seg selv, og det begynner å gå dårlig for partiet, vil det komme reaksjoner også der.
I Vårt Land 16. oktober blir disse to spørsmålene sauset sammen og mine uttalelser blir fremstilt på en nokså merkelig måte. Jeg bruker ikke båndopptaker når jeg snakker med journalister, men jeg føler meg sikker på at jeg ikke har brukt uttrykket «urimelig KrF-krav», slik Vårt Land skriver. Avisen omgjør mine uttalelser om hva jeg kunne ønske meg fra samtlige partier til en kritikk av KrF – som de så kaller en «kraftsalve» og en «bredside» mot KrF.
I tillegg kobler avisen mine generelle uttalelser om samarbeidspartiet Høyre til den konkrete flyktningsaken – og avisen fortsetter med sin klipp- og lim-taktikk blant annet ved å gjengi at jeg «gruer meg til bare å høre om den prosessen (KrF skal igjennom for å drøfte samarbeidskonstellasjoner frem mot 2017) i to år» – mens avisen behendig unnlater å gjengi at jeg rett etterpå sa at jeg gledet meg til å følge programprosessen i partiene, fordi jeg mener de er mye mer interessante enn «spillet», som pressen ofte er mest opptatt av.
17. oktober har Vårt Land innhentet kommentar fra Kjell Magne Bondevik, som mener jeg er «respektløs» og «nedlatende» – hvoretter det pøses på med nye påstander og misforståelser fullstendig grepet ut av luften. Avisen lar for eksempel Bondevik kritisere meg for at jeg ikke heller setter søkelyset på Frp, eller for at jeg ikke er opptatt av effekten av andre politikkområder enn bistand – men det er jeg jo. Men det var altså ikke dette Vårt Land spurte om.
Det er en gylden regel i journalistikken at det skal være et tydelig skille mellom meningsbærende lederartikler og kommentarer, og det som skal være nøytral journalistikk. Vårt Land lever dessverre ikke alltid opp til denne standarden. Alle politisk interesserte forstår at avisens politiske redaksjon er skeptisk til KrFs samarbeid med Høyre og FrP, og at den ser mer positivt på et sentrum/venstre-samarbeid.
Men dessverre forplanter denne holdningen seg inn i den ordinære journalistikken ved at avisen ofte faller for fristelsen til å konstruere eller forstørre konflikter på sentrum/høyre-siden og forstørre tegn til godt samarbeid på sentrum/venstre-siden. Dermed ender det ofte med det jeg vil kalle kampanjejournalistikk. Intervjuet med meg, og de følgene det har fått, er et godt eksempel.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 20.10.15. Vårt Lands Berit Aalborg svarer her.