Peter Handke: Nobelprisvinner med ugrei bagasje

Da Handke mottok Ibsenprisen hevdet juryen at prisen må forstås ut fra at kunsten er uavhengig av samfunn og politikk. Det er nok heller tvilsomt. Det er bare (enkelte) kunstnere som virkelig tror at kunsten er autonom – og påstanden målbæres helst når den møter kritikk for å omfavne kritikkverdige forhold. Ellers er kunsten gjerne betraktet som en politisk nødvendighet, som den intellektuelle utposten mot den fordummende allmenningen.

Det er selvsagt ikke mulig å skille litteraten Handke fra den politisk korrumperte Handke. Ibsen-juryen var særlig opptatt av at Handkes litterære univers var globalt, allmennmenneskelig og politisk. Handke hadde en formidabel «oppdagelses-evne» mente juryen, og fremhevet hans evne «til å avlytte samfunnet».

Det lød hult at dette skulle være et genialt trekk ved Handke. Selvsagt kan man lese bøker og lukke øynene for hvem som faktisk har skrevet dem. Man kan tro på boken alene altså, noe vi gjør hele tiden. Ingen kan ta fra oss leseropplevelsen med slagord. Men bør vi av den grunn alltid hedre forfatteren med priser, for eksempel mens ofrene for serbernes folkemorderiske handlinger sitter undrende tilbake?

Kanskje ligger nøkkelen i det juryen omtalte som «teatral realitet», at det ikke spiller noen rolle hvordan kunstneren orienterer seg i verden, for verden er uansett iscenesatt, slik graffitiene en gang erklærte ved Sorbonne at sannheten ikke lenger eksisterer? Handke har selv uttalt at serbiske krigsforbrytelser er et altfor litterært anliggende til å skulle dømmes ved en domstol. Kort fortalt: Kan klokskap vurderes som et entydig litterært fenomen? Og er det i så fall prisverdig – uansett?

Med tanke på at Handke ba det folk som mistet enhver beskyttelse om å stikke sine erfaringer i baken, og deretter møtte opp i begravelsen til arkitekten bak folkemordet: Aristoteles snakket om noe så traurig som praktisk fornuft, altså hvordan man veksler inn kunnskap til handling. For å parafrasere selveste Ibsen: Hvem er Handke, om ikke Handke hel, og ikke Handke stykkevis og delt?

La oss spole filmen tilbake til 2014: I debatten gikk Handkes forsvarere fra nagende tvil til absolutt overbevisning om at Handke var hel ved. Frontene ble overraskende polarisert. Man skulle kunne ta det for gitt at alle forsto at å tale i begravelsen til en mann som hadde fingrene dypt nede i et folkemord er å gå langt over anstendighetens terskel. Men jo skarpere kritikken ble mot Handke, jo mer overbevist ble forsvaret om Handkes ”uskyld.”