Noen artister når toppen tidlig. Gjerne med deres første album og så er det all downhill from there. Andre artister leverer geniale album som perler på en snor, og så leverer de gjerne litt til på sine eldre dager. Bruce Springsteen er en slik artist. Hans største kommersielle suksess kom med hans syvende album: Born in the U.S.A. Albumet fyller 40 år den 4. juni. 

Med dette albumet gikk Springsteen fra å være en stjerne til å bli et ikon. Albumet sluttet sirkelen på det som var en parademarsj av fantastiske album.Det var langt fra noen selvfølge. 

Det var først etter Springsteens to første album at han fant frem til sin egen stemme og lydbilde. Born to Run var et konsentrert mesterverk, Darkness On the Edge of Town var et bevis på at han var suveren, The River var en triumf. Nebraska, derimot, albumet før Born in the U.S.A., står igjen som Springsteens modigste album. Hva tenkte han på? Et nedstrippet album med tekster som skildrer seriemordere og annen håpløshet. Han kunne begått harakiri mot sin egen karriere. Med dette albumet søkte han bort fra musikkindustriens karusell og inn i sin egen sjel, for så å komme ut på den andre siden med større styrke.

Den ungdommelige energien var borte i Nebraska, men tekstene var forholdsvis like det de pleide å være. Men de var mer dystre og reflekterer i stor grad depresjonen han gikk gjennom på den tiden. De manglet det håpet og den kampviljen som tidligere preget ordene til Springsteen.

En artist som skildrer livet

Som historieforteller er Springsteen en artist vi vet hvor vi har. Tekstene hans er forutsigbare: Han forteller historier fra USA og skildrer arbeiderklassen. Vi har ham. Eller?

Hvis man virkelig lytter, er det mer ved Bruce enn det man skulle tro, selv i hans mest typiske arbeidersanger. Og ved å lytte kan man bli kjent med en nokså konservativ mann, som frykter store umyndiggjørende samfunnsendringer. Men kanskje mest av alt er han en forteller som skildrer meningen med livet. 

Det dreier seg om steder der mennesker lever livene sine. Det dreier seg om det å være et menneske. Og det er ikke bare en amerikansk opplevelse, den er universell.

Braksuksessen Born in the U.S.A. er albumet der Springsteen virkelig tar på seg alle disse maskene. Han forsøker å fortelle den amerikanske historien, både dens gleder og dens skyggesider. 

Han tok også på seg et par utslitte jeans, en hvit t-skjorte og hadde en rød caps i baklommen. Sin fars klær, fabrikkarbeiderens klær, som han sier selv. Kombinert med et amerikansk flagg i bakgrunnen ble dette en av tidenes album-covere. Ikonisk.

Springsteen spilte inn noe mellom 50 og 100 låter i årene før albumet. Resultatet ble 12 sanger, 7 topp 10-singler og over 35 millioner solgte eksemplarer av albumet. Den påfølgende turneen var enorm. En sliteseier av en triumf.

Albumet blir stående som et bevis på bredden i det rent musikalske han, og hans legendariske E Street Band, kunne skape sammen. Men det viser også hvor dypt han kunne grave for å skildre den amerikanske opplevelsen gjennom tekstene sine. 

Tittelsporet er en av musikkhistoriens største paradokser. Om du lytter til teksten hører du stemmen til en fortapt person, en person som har gitt mye for landet sitt uten å få noe som helst igjen, på ingen måte en patriot. En klassisk Springsteen-karakter: fortapt, med et ønske om å dra steder. 

I’m ten years burnin’ down the road

Nowhere to run, ain’t got nowhere to go, slik avslutter Springsteen låten. Det er mørkt. 

Likevel er sangen blitt et amerikansk kamprop, man slår seg på brystet og brøler «Born in the U.S.A.». Det er symptomatisk for hele albumet: Dype selvransakende tekster (på høyde med Bob Dylan), men med utrolig fengende musikk. Det er med andre ord ikke så rart at låten, og flere andre på albumet, i ettertid har blitt strippet ned akustisk for å gi mer rom til teksten. 

Den amerikanske drømmen 

I filmen Air, som handler om hvordan Nike vant kappløpet om Michael Jordan i 1984, gir Jason Batemans karakter en god beskrivelse av sangen: «Jeg satte meg i bilen i går, klar for å sette på den nye Springsteen-låten, hver dag får den meg i godt humør, den gir meg energi. Men i dag lyttet jeg faktisk til teksten, den handler jo om en Vietnam-veteran som ikke klarer å finne en jobb eller leve et meningsfullt liv etter endt tjeneste. Den er jo nitrist». 

Og med sangen fanger Bruce den amerikanske drømmen: Stor, prangende og full av knuste drømmer.

Pangåpningen på albumet etterfølges av et knippe partylåter: Cover Me, Darlington County og Working on the Highway. De to første markerer et slags comeback for Bruce, tilbake til gitardrevet rock. Sleng også på b-side-låten I’m Going Down. En symptomatisk låt, for hva har de fleste personene til felles? De er på vei down. En broket forsamling av tapte drømmer og utgåtte sko. Men albumets paradoksale styrke er at all denne angsten begraves i fengende musikk. Du må virkelig lytte for å ta innover deg hva som foregår mellom gitarriffene. 

Disse avløses av Downbound Train. En av flere låter som ble skrevet til Nebraska, og det merkes. Den er lavmælt, den ligger tett opptil country-sjangeren og er en slags amerikansk 80-talls versjon av Goethes Den unge Werthers lidelser. Sangen kan være en av Springsteens aller beste tekster, og i kombinasjon med det Keith Richards-inspirerte åpningsriffet og Roy Bittans 80-talls keyboard, som ga Bruce et helt nytt musikalsk uttrykk, er det en perle av en låt.

Det tunge og det håpefulle 

No Surrender står igjen som en av Springsteens mektigste låter. Trommeintroen, lyse gitarriff og en tekst om vennskap som setter seg dypt i hjerteroten. 

Trofast venn og gitarist i E Street Band, Steven van Zandt, elsket låten, Bruce hatet den. Prosessen for å gjøre ferdig albumet gjorde at van Zandt ga seg. Bruce skrev for pessimistiske låter til albumet, van Zandt ønsket å dyrke rockens energiske, drømmende og ungdommelige sjel. Slik som på Born to Run. Håpefullheten i sangen var, ifølge van Zandt, selve grunnen til at de lagde sanger, som sangen proklamerer: «You say you’re tired and you just want to close your eyes, and follow your dreams down». Bruce ga egentlig ikke rom til låten på albumet, det var dråpen for van Zandt, som tok sin hatt og gikk. Det gikk nesten 20 år før han var tilbake.

Dancing in the Dark derimot, var omvendt. En trist, selvsøkende, sårbar og ærlig låt. Van Zandt hatet den, Bruce ville ha den på albumet.

I check my look in the mirror

Wanna change my clothes, my hair, my face

Man, I ain’t gettin’ nowhere

I’m just livin’ in a dump like this

Sangen er alt annet enn håpefull. Den skildrer en midtlivskrise. Og nettopp det gjør sangen viktig, for i bunn og grunn er livet et slit. Men man gir ikke opp av den grunn:

You can’t start a fire

Worryin’ about your little world fallin’ apart

This gun’s for hire

Even if we’re just dancin’ in the dark

Her møtes Bruce og van Zandt hverandre, her møtes Dancing in the Dark og No Surrenderhverandre. Hvis man ikke gir opp, og er sann mot seg selv, vil det alltid være noe som er verdt å kjempe for. I ånden til No Surrender, hva er bedre enn å kjempe for hverandre: «We swore blood brothers against the wind, Now I’m ready to grow young again».

Bobby Jean er vi fortsatt usikre på hva er, det er en kjærlighetssang, men er den en avskjed til van Zandt? Eller er det en gutt som synger om en jente?

Teksten er melankolsk. Den kan varme et kaldt hjerte samtidig som den gir deg klump i magen. Musikken her er også fengende, typisk Springsteen: Walk tall or don’t walk at all. Saksofonsoloen til Clarence Clemons er som de alltid er, mektig. Hans lyd runger ut i evigheten. 

Det siste verset gir oss nok svaret, den er til van Zandt: «Now there ain’t nobody, nowhere, nohow, Gonna ever understand me the way you did.» En vakrere kjærlighetserklæring til en god venn finnes ikke. 

Hjemstedet 

Finalen i My Hometown er en viktig tekst, den markerer endringen hos Springsteen. «Baby we were born to run», «It’s a death trap», «It’s a town full of loosers, and I’m pulling out of here to win». Sånn beskriver Springsteen hjemsteder i tidligere album. I 1984 møter vi en eldre person, en nostalgisk person, en mann som forbanner samfunnsomveltningene som dreper nærsamfunnet sitt. Bruce er og blir en «somewhere», stedbundet og glad i det nære. Mannen bor tross alt 10 minutter unna barndomshjemmet sitt. 

Han elsker idéen om et sted. Et sted der mennesker lever livene sine, der de jobber og danser. De nyter små gleder, de spiller baseball og de opplever sorg. De gifter seg, de skiller seg og de gjør sitt beste for å holde demonene som forsøker å ødelegge dem selv og samfunnet borte. 

Dette er menneskene til Springsteen. Ekte mennesker, med ekte opplevelser. 

Låten er en sirkel, den starter med en far og sønn, og ender med at sønnen er blitt en far. Hjemstedet er endret, men det er fortsatt deres hjemsted:

I’m thirty-five, we got a boy of our own now

Last night I sat him up behind the wheel

And said, «Son, take a good look around

This is your hometown»

Hits som Glory Days og I’m on Fire løfter albumet ytterligere. Begge tar i bruk 80-talls synth som vi også kan høre på Dancing in the Dark. Bruce frykter ikke musikalske forandringer. På samme måte som han forbanner, men til slutt godtar at samfunnet rundt ham endrer seg, og til en viss grad dør ut. Han vet at det vil fødes noe nytt om det bygger på det bestående. 

I Springsteen on Broadway, det intime enmannsshowet Bruce brukte et helt år på å holde på med, snakker han om et gammelt tre. Et stort tre som alltid hadde stått i gaten han bodde i som barn. En dag da han kom tilbake, som en gammel mann, var treet borte. Tapet var stort, det var som om en del av han selv var borte. Treet hadde stått der lenger enn han selv hadde eksistert, og han regnet med at det ville stå der lenge etter han var borte, det føltes evig, udødelig. Midt i gaten stod treet, og røttene knyttet samfunnet sammen. 

Etter en stund kunne han se at treet fortsatt fantes, røttene var der, rommet over var tomt, men han kunne se det for seg. Sjelen til treet var der fortsatt. Treet kunne ikke viskes ut eller fjernes, det hadde stått der så lenge, det hadde en historie og hadde vært vitne til liv som ble levd. Det samme sier han, mellom linjene, i My Hometown. Stedene vi kommer fra sitter i som et fotavtrykk i sjelen vår. 

Den udødelige rocken

Albumet er udødelig. Det står igjen som et tidsvitne på Springsteens liv, det består av tekster som vil forbli relevante og det er en musikk du kan sette på for å kose deg.

Vi som er dødelige, og som føler oss dødelige, skjønner fint lite av Rock ‘n’ roll. Selve konseptet er udødelig, det skjønner vi, men også menneskene virker å være udødelige. The Rolling Stones er i disse dager på turné i USA, Mick er 80 år og Keith 81. De leverer et bedre sceneshow enn noen norsk artist i 20-årene er i stand til. 

Springsteen har påbegynt årets Europaturné. I Irland spilte han i tre timer, over 30 låter. Mannen er 74 år gammel. Det skal ikke være mulig. 

Selv sier Bruce at det er sjelen som holder ham gående. Tapene han har opplevd, som saksofonist Clarence Clemons, har gjort at han verdsetter hvert sekund han har til rådighet. Familien han har fått gjør ham takknemlig. Og det han har gjenvunnet, sitt gode humør, sin ungdommelighet og sitt vennskap til Steven van Zandt, gjør ham lykkelig. It ain’t no sin to be glad you’re alive!

Historien om Born in the U.S.A. er også historien om livets gang. 40 år etter er det verdt å stoppe opp ved dette, ofre en tanke og danse til. Uansett hvor mørkt livet kan se ut. Det er musikkens kraft.

Teksten er publisert i Minerva 3.6.2024.