«House of Cards» treffer tidsånden
«House of Cards» har åpenbart karikert persongalleriet på en slik måte at det fremstår som lite realistisk, men seriens overordnede beskrivelse av den politiske kulturen har dessverre ubehagelige fellestrekk med dagens amerikanske virkelighet, skriver Eirik Løkke i VG.
Publisert: 15. februar 2014
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita
Den italienske maktfilosofen Niccolo Macchiavelli observerte en gang at moral «hadde intet å gjøre med politikk». I moderne tid er det ingen som personifiserer dette bedre enn karakteren Francis Underwood, som nå er aktuell på Netflix med sesong 2 av «House of Cards».
Serien er en nyinnspilling av BBC-serien fra 1990 med samme navn. Og i likhet med originalen kombinerer nyinnspillingen machiavellisks maktpolitikk med Shakespearsk dramaturgi. Serien har – mye takket være Kevin Spaceys prisbelønnede tolkning – allerede rukket å få ikonstatus. Men er serien en god samtidsdiagnose på amerikansk politikk?
Både ja og nei. Serien adresserer problemet med amerikansk politisk kultur, og de mørkere sidene ved amerikansk politikk er til tider glitrende portrettert i sesong 1. Selv om amerikanske politikere åpenbart forstår maktpolitikk, er de nok ikke fullt så kyniske som «House of Cards» kan gi inntrykk av.
For skal man tro manusforfatteren Beau Willimon (manusforfatter av «Maktens menn»), har idealismen og redeligheten svært dårlige kår i dagens Washington. «House of Cards» presenterer et persongalleri der politisk kannestøperi foregår etter modell fra Bismarck og Metternich, der edle politiske motiver kun er et skalkeskjul for makt og personlige ambisjoner. Dette i motsetning til de klassiske dydene, som forteller oss at politikk først og fremst dreier seg om å tjene allmennheten – ikke seg selv. Francis Underwood er i så måte den perfekte illustratør av politikkens fallitterklæring ved sitt mantra: «Demokrati er overvurdert».
«House of Cards» har i så måte et diametralt motsatt narrativ av det som gjennom 2000-tallet var gullstanderen i amerikansk politikk, nemlig Aaron Sorkins «The West Wing».
En av hovedgrunnene til at hovedpersonen, president Bartlett og hans folk, oppnådde enorm popularitet var at de traff tidsånden særs godt. I tillegg til å gi en god innføring i amerikansk politisk dagsorden, uttrykker West Wing et klart normativt ideal om politikk som deliberativt demokrati, altså det den tyske filosofen Jürgen Harbermas har betegnet som kraften i det bedre argument. Dette kommer til uttrykk i Sorkins persongalleri gjennom idealistiske og altruistiske politikere. Selv om «The West Wing» åpenbart hadde en «liberal bias», av kritikere omdøpt til «Left Wing», ble også republikanerens presidentkandidat (Arnold Vinick) fremstilt som sympatisk. Det er med andre ord betydningen av den amerikanske politiske kulturen som er Sorkins poeng, noe som kanskje kommer enda bedre til uttrykk i Sorkins siste serie: «The Newsroom.»
Årsaken til at «The West Wing» har mistet noe av sin ikoniske posisjon er antageligvis at seriens idealisering av den politiske kulturen ikke lenger virker veldig sannsynlig. Ja, når til og med frelseren Barack Obama viste seg å være en klassisk maktpolitiker, kan det være vanskelig å se hva som skulle være redningen for det deliberative demokrati. All populærkultur (som evner å bli populær vel og merke) har det til felles at de på en eller annen måte treffer tidsånden.
«House of Cards» er intet unntak. Snarere tvert imot – det er svært enkelt å se hvordan serien reflekterer den type mistro amerikanske borgere har til egne politikere og institusjoner. Politikerforakten er enorm i USA, samtidig som Kongressen oversvømmes av særinteresser, store penger og ambisiøse politikere.
USAs politiske system er utformet på en måte som krever politisk samarbeid, og det stiller store krav til den politiske kulturen. Men den økte polariseringen mellom republikanerne og demokratene bidrar til at Kongressen og dermed også president Obama, fremstår som handlingslammet. Legger man til den økte politikerforakten, er det ikke helt urimelig å hevde at det amerikanske systemet nærmer seg en tilstand av dysfunksjonalitet.
«House of Cards» har åpenbart karikert persongalleriet på en slik måte at det fremstår som lite realistisk, men seriens overordnede beskrivelse av den politiske kulturen har dessverre ubehagelige fellestrekk med dagens amerikanske virkelighet.
Innlegget er publisert i VG 15.2.14.
Relatert
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
Når politikere plukker velgerne
Donald Trump tapte i Ungarn
Hvorfor støtter Trump Viktor Orban?
