Internasjonalt

Venstresidens Donald Trump

Den rendyrkede propagandisten Michael Moore er tilbake på norske kinoer. Resultatet er tidvis fullstendig parodisk. Eirik Løkke på VG Nett.

Eirik Løkke

Publisert: 19. april 2016

Den rendyrkede propagandisten Michael Moore er tilbake på norske kinoer. Resultatet er tidvis fullstendig parodisk.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor filmskaperen Michael Moore nyter ikonstatus hos den europeiske venstresiden. Moore har i en mannsalder propagandert akkurat det de visste: at amerikanere er dumme – og europeere smarte.

I sin nye film Where to invade next (premiere i dag) har Moore nok en gang tatt mål av seg å vise at europeere er betydelig mer begavet enn filmskaperens landsmenn. Gjennom å «invadere» ulike europeiske land for å bringe med seg ideer tilbake til USA, forsøker Moore å bevise at vi i Europa har utviklet en mye mer attraktiv samfunnsmodell.

Det finnes utvilsomt argumenter for at Europa på flere områder har lykkes bedre enn våre amerikanske venner, og USA har utvilsomt mye å lære av Europa (som vice versa). Problemet med Michael Moore er ikke at han mener USA kan lære noe av Europa, men at han mangler jordledning til virkeligheten. Hans tidligere filmer, Bowling for Columbine,Fahrenheit 9/11 og Sicko, inneholder så mange manipulasjoner og løgner, at det simpelthen er vanskelig å stole på det han produserer. Moore er på mange måter venstresidens speilbilde av Donald Trump, som også har et anstrengt forhold til virkeligheten. I så måte er det ikke dokumentarer i konvensjonell forstand Moore lager, men rendyrket propaganda i beste Leni Riefenstahl-stil.

Man kan selvsagt innvende at ingen dokumentarer er helt objektive, og det er i og for seg intet galt med politiske dokumentarer hvor filmskaperen har et erklært politisk ståsted. Men Moore stryker på elementære redelighetskrav, der usannheter florerer. Plassen tillater ikke en inngående gjennomgang av Moores utallige løgner, men la meg nevne noen av de viktigste. Skribenten og aktivisten Dave Kopel har i en ekstremt grundig gjennomgang av Fahrenheit 9/11 avdekket 59 direkte feil og manipulasjoner i filmen.

I dokumentarfilmen Sicko lar Michael Moore seg villig bruke som nyttig idiot for Fidel Castro, gjennom å fremstille det som om cubanere flest har tilgang til topp moderne helsestell. Det er jo selvsagt tøv, ettersom vitnesbyrdene fra det cubanske diktaturet forteller en ganske annen historie enn Moores fantasifremstilling i Sicko.

I Where to invade next går det knapt et minutt før han lirer av seg sin første løgn. I innledningen påstår Moore at USA ikke har vunnet en eneste krig siden andre verdenskrig, og hopper dermed glatt over USAs militære frigjøring av Kuwait i 1990-1991, som var en gedigen suksess, målt etter enhver rimelig definisjon av hva seier i en krig betyr.

Men hva så med hovedargumentet: At Europa er bedre enn USA? For det første er tidspunktet for å hevde dette ikke det beste, gitt hvor store problemer EU har hatt de siste årene med manglende økonomisk vekst og store sosiale problemer, mens USA har greid seg vesentlig bedre etter finanskrisen. Dette enkle faktum skulle i det minst gjort Moore ørlite grann selvkritisk i forhold til sin egen tese.

Fullstendig parodisk blir det når propagandisten starter sin europeiske rundtur med å besøke Italia, for å overbevise kinoseerne om at USA har mye å lære av Italia hva gjelder organiseringen av arbeidslivet og den velkjente italienske produktiviteten. Påstanden er absurd. Ifølge tall fra OECD ligger Italia på bunn når det gjelder produktivitet, og er det eneste OECD-landet som ikke bare har hatt fall i produktivitetsveksten – men som har hatt negativ vekst på 2000-tallet. I tillegg sliter landet med høy arbeidsledighet og sosiale utgifter som er i ferd med å ruinere landet, delvis fordi landet også sliter med en stor uformell sektor (svart arbeid). Med andre ord er det fint lite USA kan og bør lære av Italia.

For all del: Det finnes gode grunner for hvorfor næringslivet burde investere i sine arbeidstagere. Ferie og sosiale goder vil, i tillegg til å være positive i seg selv, også kunne stimulere økt produktivitet. Videre er deler av det amerikanske arbeidslivet, hvor det er en kultur på arbeidsplassen at ingen kan gå før sjefen, uavhengig av hva som faktisk må gjøres, ikke alltid like positivt. Problemet til Michael Moore er at Italia ikke er noe godt eksempel på de overnevnte forhold, uten at det påvirker filmskaperens argumenter.

Det ironiske ved at den europeiske venstresiden har trykket filmskaperen til sitt bryst, er at Michael Moore passer perfekt inn i det europeiske bilde av den typiske amerikaner. Eller som skribenten Christopher Hitchens formulerte det:

«Europeans think Americans are fat, vulgar, greedy, stupid, ambitious and ignorant and so on. And they’ve taken as their own, as their representative American, someone who actually embodies all of those qualities.»

Innlegget var publisert på VG Nett fredag 15. april 2016.

Publisert: 18. oktober 2023