Utenrikspolitikk

Upresist om høyrepopulisme

Det er forståelig og gjenkjennelig sosialdemokratisk politikk, men jeg er grunnleggende skeptisk til den type styringsiver på mikronivå over landegrensene, skriver Eirik Løkke.

Eirik Løkke

Publisert: 17. august 2017

Da den tidligere britiske statsministeren Harold Macmillan ble spurt om hva utenriks- og sikkerhetspolitikk besto av, skal han ha svart: «Events, my dear boy. Events.»

I boken Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps tidsalder har forfatterne, Stina Torjesen og Kim N. Gabrielli, sett utover spesifikke hendelser og invitert til debatt om de mer langsiktige linjene i utenrikspolitikken med sosialdemokratiske briller.

Skjønt: Bokens tittel kunne likegodt vært Utenrikspolitikk i Trumps tidsalder, da det generelt er vanskelig å være veldig uenig i noe av det som skrives.

Politikken som fremmes i boken, er i det alt vesentligste også noe dagens regjering vil si seg enig i, selv om det naturligvis er nyanser i politiske posisjoner og hvilke områder man ønsker å vektlegge. Men det overordnede bildet som presenteres er gjenkjennelig, og en videreføring av hva vi kjenner som en liberal verdensorden, som har vært en stor fordel for Norge og samtidig lagt til rette for at millioner av mennesker har kunnet arbeide seg ut av (ekstrem) fattigdom.

Noen vil dermed kanskje oppfatte boken som – i mangel på bedre ord – kjedelig. Men det skal vi kanskje være glad for. Behovet for en forutsigbar og kjedelig utenrikspolitikk har blitt tydeligere enn på lenge. Med Donald Trump har amerikansk politikk (og dermed global politikk) definitivt blitt mindre kjedelig – Det hvite hus har blitt forvandlet til et kontinuerlig realityshow med uante konsekvenser for krig og fred.

Det er således mye godt å si om tilnærmingen til Torjesen og Gabrielli, men la meg i det følgende presentere noen kritiske innvendinger til prosjektet.

Av naturlige grunner er forfatterne opptatt av vår tids zeitgeist: Økonomisk ulikhet. Thomas Piketty traff tidsånden da han i 2013 gav ut Kapitalen i det 21. århundre, noe som også gjenspeiles i prosjektet til Gabrielli og Torjesen.

Noe annet ville vært rart.

Forfatterne fortjener honnør for å påpeke at ulikheten mellom land har sunket, selv om den interne fordelingen i de fleste land har blitt mer skjevfordelt. Normalt er det kun det siste poenget som trekkes frem av sosialdemokrater.

Det er viktig, fordi den nedgangen i global ulikhet som vi har kunnet observere, neppe hadde funnet sted uten økningen i handel mellom land. Jeg tror det er vanskelig å overdrive den betydning handel har for velstandsutviklingen i verden, og det er av avgjørende betydning at sosialdemokratisk ortodoksi på handelsområdet forblir frihandelsvennlig. Det er langt fra en selvfølge. Det er ikke bare Trump som har vekket proteksjonistiske holdninger – både konservative og (demokratiske) sosialister av ymse slag synes å inkorporere frihandelsmotstand i sin politikk. Det er som kjent lettere å organisere særinteresser enn allmenninteressen.

Selv om forfatterne gjennomgående er bedre enn mange andre på å unngå stråmannsargumentasjon og lettvintheter, så er de ikke helt fri.

La meg ta ett eksempel: På side 21 hevder forfatterne at: «Høyresiden har ofte hevdet at ulikhet er et nødvendig onde og at så lenge vi sørger for like muligheter innen helse og utdanning så vil inntektsulikheten gå over av seg selv. Dette er feilaktig bilde av en trickle down-økonomi, som har vist seg ikke å virke.»

Her gjør forfatterne det veldig enkelt for seg selv. For det første – vil ikke sosialdemokrater også mene at noe ulikhet ofte er positivt – og rettferdig? At incentiver for å lykkes er nødvendig, enten man kaller det «nødvendig onde» eller noe annet?

I det hele tatt så savner jeg noen refleksjoner over forfatterens meninger om hva som er akseptabel ulikhet. De hadde ikke trengt en avhandling om John Rawls – men i en lengre debattbok så kunne man gjerne delt noen flere refleksjoner om hva man selv mener.

For det andre gjentar forfatterne stråmannen «trickle-down økonomi», som en slags beskrivelse av hvilken «økonomisk teori» høyresiden tror på – noe som har blitt imøtegått ved en rekke anledninger (se blant annet her og her). Det spørsmålet som «trickle down» i realiteten ofte dreier seg om, er hvor skadelig høye marginalskatter er, altså hvor høye skatter (og hvilke typer skatter) man kan innføre uten at det blir veldig skadelig for økonomien. Det er en interessant debatt som fortjener en bedre gjennomgang enn hva forfatterne legger opp til i boken.

Som nevnt er det forståelig at forfatterne ønsker å adressere utfordringene knyttet til ulikhet. Det gjør de ikke først og fremst gjennom frihandelsmotstand, men gjennom en tilnærming de kaller en bedre organisert kapitalisme, hvor norsk utenrikspolitikk i større grad bør konsentrere seg om vekst og omfordeling også internt i andre land. Dette skal oppnås gjennom å støtte initiativ som promoterer den norske modellen, menneskerettigheter og anstendig arbeid, for å nevne noen stikkord.

Det er forståelig og gjenkjennelig sosialdemokratisk politikk, men jeg er grunnleggende skeptisk til den type styringsiver på mikronivå over landegrensene.

En bedre organisert kapitalisme kan gi mye mening som tilnærming på makronivå, i den forstand at man bygger på internasjonale normer og regler (folkerett) som regulerer forholdet mellom land i spørsmål om handel, krig og fred etc. Behovet for overnasjonale institusjoner som har mulighet til å avgjøre disputter mellom land – og som har tilstrekkelig legitimitet – synes godt begrunnet.

Imidlertid er det noe annet enn å bruke bistand og utvikling til «mikromanagement» av andre lands interne politikk, slik jeg oppfatter at forfatterne tar til orde for.

Det er åpenbart slik at normative betraktninger også har sin plass i utviklingspolitikken, i den forstand at den til enhver tid sittende regjering (og storting) har bestemte politiske målsetninger de ønsker å oppnå – drevet ut fra politiske overbevisninger om hva som er aktverdige formål. Eksempelvis vil de fleste nordmenn mene at verdier som demokrati, likestilling, rettsstat, frihet og menneskerettigheter er verdier som er verdt å forfølge internasjonalt.

Dersom man også vil forbeholde seg retten til å mene mye om graden av økonomisk fordeling, åpner man for strategier på et detaljeringsnivå som verken er ønskelig eller mulig, på samme måte som man burde være forsiktig med å mene så mye om hvilken type skatter Nigeria, Kenya eller Sør-Afrika burde innføre eller fjerne.

Det betyr ikke at jeg avviser ideen om at politikk er viktig, eller at styring er umulig. Tvert imot. Like fullt er det grunn til å advare mot overdreven tro på styring; eller for å bruke et klassisk borgerlig slagord: «Less is more.» Mindre politikk er i mange tilfeller bedre politikk.

Bokens kanskje svakeste punkt er virkelighetsbeskrivelsen omkring høyrepopulisme.

La meg sitere fra boken (side 13): «Vi mener høyrepopulisme, med dens tomme politiske løsninger og splittende retorikk, er en viktig indirekte konsekvens av ulikhet. I tillegg kan høyrepopulismen skape nye problemer. Er det én ting som ikke hjelper mot ulikhet og arbeidsledighet, så er det stengte grenser – noe høyrepopulistene ivrer for.»

Siste setning slår meg som veldig spesiell, særlig siden mye av debatten om ulikhet i Vesten nettopp har blitt koblet til innvandring. I Norge er det for eksempel få som bestrider at mye av den økende ulikheten vi har observert de siste årene skyldes innvandring, eller at økende arbeidsledighet, særlig blant ufaglærte, påvirkes av innvandring. I så måte er det nokså dristig å slå fast kategorisk at stengte grenser ikke hjelper mot ulikhet og arbeidsledighet. Kanskje det er en «tradeoff» mellom økende ulikhet og innvandring i de landene som mottar innvandring – i hvert fall på kort sikt. Det skyldes jo det enkle faktum at personer som innvandrer ikke kan forventes å ha samme velstandsnivå som befolkningen for øvrig.

På den annen side så skal vi ikke glemme at migrasjon bidrar til å minske den globale ulikheten mellom mennesker, selv om den samtidig øker ulikheten internt i landene.

Jeg stusser generelt på hvor lite oppmerksomhet innvandring/migrasjon vies av forfatterne, særlig når de diskuterer høyrepopulisme. Vi har nå ganske mange indikasjoner som tyder på at valget av Trump, Brexit og høyrepopulisme først og fremst drives av demografiske endringer og migrasjon – ikke ulikhet (selv om sistnevnte ikke er irrelevant). Journalist Zack Beauchamp, på det venstreliberale nettstedet Vox, oppsummerer tema og forskningen på en særs god måte.

Av den grunn hadde det vært veldig interessant å lese mer om hvordan sosialdemokratene best kan møte den globale utfordringen som migrasjon innebærer.

En annen ting jeg savner er refleksjoner omkring de dilemmaene som norsk utenrikspolitikk kontinuerlig står overfor, hvor motsetningen idealisme vs. realpolitikk er mest åpenbar. Eksempelvis: Hvordan skal Norge forholde seg til Kina? Skal vi holde en lav profil i menneskerettighetsspørsmål i bytte mot et godt forhold og markedsadgang? Likeledes med Saudi-Arabia og Iran.

I det hele tatt savnet jeg en grunnleggende diskusjon ikke bare om hvordan vi mener at andre land burde styres, men også om hvordan norsk utenrikspolitikk skal forholde seg til andre stater – især autoritære og andre stater som ikke deler våre verdier.

Kan hende kommer det en oppfølger eller ny versjon? Forfatterne understreker at boken bør anses som en betaversjon – det er altså fullt mulig å gjøre forbedringer etter hvert. Og tross mine innvendinger så vil alle som er opptatt av utenrikspolitikk, uavhengig av politisk farge, ha stor nytte av å lese Torjesen og Gabriellis bok om sosialdemokratisk utenrikspolitikk anno 2017.

Innlegget er publisert hos Minerva 14.8.17.

Publisert: 17. august 2023