Utenriksdepartementet FN UD — Foto: Utenriksdepartementet/Ragnhild H. Simenstad CC BY-NC-ND 2.0

Står det norske selvbildet for fall?

Utenriksdepartementet må granskes – det samme må hele det norske selvbildet.

Publisert: 13. februar 2026

Vi er nødt til å snakke om Norges engasjement ute i verden.

I avsløringene rundt Jeffrey Epsteins nettverk og kontakter kommer det tydelig frem at en rekke norske diplomater har drevet helt andre ting enn normal diplomatisk aktivitet. De har jobbet for egne interesser. Dette har de gjort samtidig som de skulle jobbet på vegne av norske interesser eller mens de har mottatt norske skattepenger.

Nordmenn virker også å være overrepresentert i kontakten med Epstein.

Spørsmålet er om det er en ren tilfeldighet, om det skyldes norsk blåøyd naivitet eller om det er noe fundamentalt galt på institusjonelt nivå. Vi kan ikke ignorere det siste om vi skal kunne ha tillit til norsk utenrikspolitikk.

Engasjementspolitikken

Norsk utenrikspolitikk har lenge vært farget av det vi kaller engasjementspolitikk, hvor det spesifikke har vært et engasjement for fred og konfliktløsning. Rasjonalet er at vi gjennom uselvisk handling, til det beste for verden, forankret i verdier som fred og menneskerettigheter, har ivaretatt våre egne interesser.

Det er imidlertid ikke helt dekkende.

Rent praktisk har det snarere vært slik at engasjementet, og særlig dialogsporet, har gjort oss relevante. Det har ført oss tettere på land som USA. Og det har gitt Norge prestisje internasjonalt.

Denne prestisjen har riktignok ikke kommet gratis og det er uklart hva vi får ut av den. Norge bruker store ressurser på engasjementet ute i verden. Vi er for eksempel det landet som gir mest penger til FN per innbygger.

Norsk utenrikspolitikk skiller seg også ut, sammenlignet med andre vestlige land, ved at vi i betydelig større grad ønsker å innta en rolle som tilrettelegger for dialog i internasjonale konflikter.

Det er kanskje også dette som kan forklare nordmenns overrepresentasjon i Epstein-filene. Jeffery Epstein var jo ikke interessert i nordmenn som var ansvarlige for bistandsprosjekter i Malawi, han var interessert nordmenn som hadde internasjonale stillinger og nettverk i den globale storpolitikken – de finnes det mange av.

Selve engasjementspolitikken bærer også mer preg av å være et elite-prosjekt internt i UD og hos den politiske eliten, enn bistandsdelen i norsk utenrikspolitikk, som har en bredere forankring i sivilsamfunnet og Stortinget – selv om også denne delen av norsk utenrikspolitikk møter stadig mer kritikk.

Et stort problem er at engasjementet for fred ofte mangler resultater. Det virker ofte som at det viktigste er at vi bevilger penger, ikke at vi oppnår noe.

Hva driver vi med?

En grunnleggende utfordring for norsk utenrikspolitikk ligger nettopp der: i hva og hvor mye den ønsker å oppnå.

Det er her det norske selvbildet kommer inn. Vi ønsker nemlig å være og å gjøre alt.

Vi ser på oss selv som en fredsnasjon. Vi ser på oss selv som en humanitær stormakt. Vi ser på oss selv som et foregangsland på klimafeltet.

Over tid har det blitt slik at vi bare er et land i verden, for å sitere Lars Korvald. Likevel insisterer vi fortsatt på å hevde oss i den aller tyngste vektklassen.

For noen år siden ble det gjort en områdegjennomgang av utenrikstjenesten på oppdrag fra Finansdepartementet og Utenriksdepartementet. I denne gjennomgangen pekes det på en rekke utfordringer, blant annet at «overordnede mål og prioriteringer” er en mangelvare. Gjennomgangen gir et bilde av en ambisiøs stat som ønsker å være til stede overalt, men som mangler en idé om hva som skal komme ut av tilstedeværelsen.

Vi forsøker å være over alt og smører ressursene tynt ut. Nærmest uten mål og mening.

I gjennomgangen ble det også stilt spørsmål ved om Norges rolle, eller vår innbilte rolle, er noe vi egentlig er tjent med: “Nøkkelspørsmålet er om Norge, som et lite land, fortsatt skal ha en så stor og bred utenrikspolitisk ambisjon som landet har i dag.”

Tillit

Saklig og velbegrunnet kritikk mot norsk utenrikspolitikk har ikke vært mangelvare de siste årene. Problemet er at kritikken synes å falle for døve ører.

I tråd med at ressursbruken har økt, har også resultatene uteblitt. Hva kan fredsnasjonen Norge egentlig vise til?

Svaret er alltid at Norge må gjøre mer. Det samme kunne leses i en stortingsmelding om Norges innsats for fred og konfliktløsing, som kom forrige sommer. “Norsk innsats har aldri vært viktigere», sto det der. Norge må, som alltid, gjøre mer — ifølge UD.

Vi burde heller spørre hva Norge i det hele tatt kan gjøre. Og ikke minst hvordan.

At avsløringer om penger på avveie, diplomater som jobber for personlige interesser og varsler har blitt kategorisk avvist kan dessverre leses som sykdomstegn hos den utenrikspolitiske eliten i Norge. En omfattende granskning av UD er helt på sin plass for tilliten og legitimitetens skyld. Vi er ikke tjent med at en så viktig del av det norske statsapparatet har en mørk sky hengende over seg.

Men det er ikke bare UD som bør granskes. Selve forestillingen om Norge som internasjonal gigant må granskes.

Teksten er publisert i VG 11.2.2026.

Publisert: 13. februar 2026