Polens tilbakekomst III
Kontrasten mellom Tysklands og Polens forsvar viser at sistnevnte er på vei til å bli den viktigste militære makten i Sentral-Europa.
Publisert: 16. april 2023
I to tidligere artikler i Minerva har jeg skrevet om hvordan Polen har seilt opp til å bli en ny europeisk stormakt – noe som i særlig grad har kommet frem etter den russiske invasjonen av Ukraina.
Riktignok startet Tyskland bra. Noen dager etter den russiske invasjonen holdt den tyske kansleren, Olaf Scholz, en tale i Forbundsdagen som ga grunn til stor optimisme hos oss i Vesten om at tyskerne endelig hadde våknet opp fra sin geopolitiske dvale i etterkant av murens fall.
I talen sa Scholz at den russiske invasjonen varslet en «ny æra» i verdenshistorien (Zeitenwende), og som ville få konsekvenser for Tysklands og landets alliertes sikkerhet. Derfor lovet kansleren å øke det tyske forsvarsbudsjettet til to prosent av BNP, fra samme år, samt en umiddelbar avsetning til et spesialfond på 100 milliarder euro til det tyske forsvaret.
Store ord, lite handling
Scholz’ tale fikk stor applaus i Forbundsdagen og i andre vestlige hovedsteder. Men etter talen har Tyskland i liten grad levd opp til forventningene som ble skapt.
Sensommeren 2022 hadde Tyskland kun avsatt 8,5 milliarder euro av spesialfondet for nye investeringer i det tyske forsvaret, mens det tyske forsvarsbudsjettet, på rundt 50 milliarder euro, manglet hele 20 milliarder euro for å nå to prosent av BNP.
I løpet av høsten 2022 og vinteren 2023 kom det frem urovekkende rapporter om det tyske forsvarets status. For eksempel hadde den 10. tyske panserdivisjonen, som er del av NATOs hurtige reaksjonsstyrke i Baltikum, gjennomført en militærøvelse, der alle de 18 nyeste tyskproduserte Puma infanteri-fartøyene brøt sammen.
Ifølge The Economist var kun 150 av de 350 Puma infanteri-kjøretøyene i full operasjonell standard, mens de tyske ammunisjonslagrene – som etter NATOs anbefalinger skal kunne vare i en måned – ville vært tomme innen få dager, mens for noen våpensystemer ville lagrene vært tomme innen timer.
I en lengre artikkel i januar i år avslørte Der Spiegel at tilstanden til det tyske forsvaret var enda verre enn antatt. Avisen hadde fått tilgang til en hemmelig tilstandsrapport fra generalinspektøren i det tyske forsvaret. Der kom det frem at de tyske NATO-troppene stasjonert i Baltikum benytter et 40 år gammelt analogt kommunikasjonssystem. Dette systemet vil ikke bare være utsatt for spionasje og hacking, det vil heller ikke kunne kommunisere med tsjekkiske, nederlandske og norske stasjonerte tropper, som de tyske troppene er ment å lede.
Der Speigel avslørte også at det tyske forsvaret ville være avhengig av sivile transportmidler i en krisesituasjon og ha store underskudd av missiler til luft- og antiluftforsvar. I tillegg ville ikke marinen ha nok medisinsk utstyr, inkludert bandasjer, og av hærens 300 Leopard 2-stridsvogner er kun 130 operasjonelle.
Problemene i det tyske forsvaret har riktignok pågått i lang tid. Altså vil det ta lang tid å forbedre situasjonen. Men man kommer ikke utenom at det også har stått på viljen.
Tidligere i vinter måtte det et stort diplomatisk press til før Tyskland, til slutt, aksepterte at allierte fikk tillatelse til å sende tyskproduserte (og egne) stridsvogner til Ukraina, mens den tyske regjeringen har nedtonet Scholz’ «Zeitenwende-tale».
Det tyske forsvarsbudsjettet er 300 millioner euro mindre i 2023 enn i 2022, mens to-prosent-målet er forskjøvet til 2025.
Europas kommende militære stormakt
Som nevnt står den tyske reaksjonen i svært skarp kontrast til den polske.
Det polske forsvarsbudsjettet utgjorde allerede 2,4 prosent av BNP i 2022, noe som var det tredje høyeste i NATO, etter USA og Hellas. I 2023 skal det polske forsvarsbudsjettet opp til fire prosent av BNP, ifølge den polske statsministeren.
Polakkene har også gått til innkjøp av massive mengder forsvarsmateriell av alle typer.
I 2022 bestilte den polske regjeringen 250 amerikanskproduserte Abrams-stridsvogner som skal leveres i 2024. I år kjøpte Polen 116 Abrams fra USA som skal leveres allerede i år.
Dette kommer på toppen av gigant-ordrer som ble annonsert i fjor. Da bestilte Polen hele 1000 K2-stridsvogner, 648 selvgående artillerisystemer og 48 FA-50 jagerfly fra Sør-Korea.
Innen 2035 skal den polske hæren også vokse fra dagens 128 000 profesjonelle soldater til mellom 250 000 og 300 000 soldater, pluss 50 000 heimevernssoldater.
Til sammenligning består den tyske hæren av rundt 180 000 soldater, mens Frankrike – som er EUs største landmakt – har en hær på rundt 200 000 soldater.
Flere peker nå på Polen som Europas kommende nye militære stormakt, noe som også i økende grad gir diplomatisk makt.
Den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskyj, har gjennomført syv utenlandsreiser siden invasjonen startet, hvorav tre av dem gikk til Polen. Zelenskyj har besøkt både Storbritannia og Frankrike, men har hittil ikke besøkt Tyskland.
I et essay her i Minerva argumenterte jeg for at «anglofile Norge trenger en Frankrike-strategi».
I essayet undrer jeg meg over at Norge anser Tyskland som den viktigste partneren i Europa, mens vi ikke har en like tydelig strategi for å tilnærme oss EUs eneste gjenværende militære stormakt (og atommakt), Frankrike.
Sikkerhetspolitisk tilnærming
Siden da har Norge ytterligere lent seg på Tyskland.
Da Norge endte opp med å gå til innkjøp av 54 tyske Leopard 2A7 stridsvogner, fremfor de sørkoreanske K2 Black Panter-stridsvognene, uttalte statsminister, Jonas Gahr Støreat «Norges nære samarbeid med Tyskland hadde vært viktig i beslutningen om hvor de skulle kjøpe vogner fra».
Samtidig med det tyske stridsvognkjøpet inngikk Norge og Tyskland en ny samarbeidsavtale som åpner opp for samarbeid innen logistikk og operasjoner, materiellsamarbeid, forskning- og industrisamarbeid.
I 2021 inngikk Norge et omfattende samarbeid med Tyskland innen ubåter og missiler, og en avtale innen fornybar energi og grønn industri i januar i år.
Det er ingen tvil om at Tyskland er – og vil være – en viktig alliert for Norge. Men det er ikke gitt at Tysklands forsiktighet og «myk makt»-tilnærming i utenriks- og sikkerhetspolitikken alltid vil overlappe Norges interesser og synspunkter.
Det er derfor illustrerende å lese hva den norske regjeringen selv skrev om Norge og Polens interesser i Regjeringens Polens-strategi (side 10) fra 2016:
«Norge deler i økende grad et sikkerhetspolitisk og militært interessefellesskap med Polen. Vi finner ofte felles posisjoner i NATO, og da særlig i spørsmål knyttet til betydningen av et kollektivt forsvar, hvor Norge i 2008 lanserte sitt nærområdeinitiativ. Norge og Polen deler i betydelig grad vurderinger knyttet til våre nærområder, Russland og Ukraina.»
I etterkant av den russiske invasjonen av Ukraina har Norge og Polen – som begge deler grense med aggressoren i øst – i enda større grad kommet nærmere hverandre sikkerhetspolitisk.
Bunnplanken i Norges geopolitiske sikkerhet vil alltid være USA, mens vår viktigste europeiske sikkerhetsgaranti vil komme fra Storbritannia. Men i EU kan det tenkes at vi lener oss litt for mye på Tyskland, litt for lite på Frankrike og altfor lite på Polen.
Teksten er publisert i Minerva 14.4.2023.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
