Verden er dypt inne i et hamskifte, der den normalen vi er blitt vant til, med fred og fordragelighet, byttes ut med uro, spenninger og krig. Vi er midt i en stor brytningstid, på mange fronter. Dette kjennetegnes først og fremst av et svakt Europa. 

Vi kan teoretisere om hvorvidt den regelstyrte verdensordenen er død eller ikke, men vi kan slå fast at den i alle fall ikke står særlig sterkt akkurat nå. 

En helt sentral del av dette er fremveksten av en anti-vestlig akse som stadig blir mer fremtredende. Ledet an av mektige nasjonalstater, som for lengst har knust den dype freden vi har nytt godt av, og som har betydelig med ambisjoner for verden. Dette en trussel mot det internasjonale systemet Vesten har opprettholdt etter andre verdenskrig. 

Likevel er det mest prekære her at denne aksen først og fremst er en trussel mot selve Vesten. Realitetene krever at vi tenker nytt, men først og fremst må vi klare å se at dette er den nye virkeligheten. 

Antivestlig akse

I motsetning til tidligere militære og politiske allianser, er ikke den anti-vestlige aksen en tydelig blokk. De er heller enkeltstående aktører som inngår i et mer løssluppet nettverk, med et mer eller mindre felles fiendebilde: Vesten og alt Vesten står for. De bindes ikke sammen av ideologi, men snarere av motstand mot det statslederne ser på som trusler mot egen makt og rikdom. 

Det virkelig store problemet for Vesten er at samarbeidet mellom slike regimer har styrket seg siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022. Krigen i Ukraina har avslørt mye. Om oss selv og om de andre. Gjennom krigens tåke kan vi se at det ikke bare er Russland som kjemper mot Vesten. Det er ikke bare Russland som kriger mot Ukraina på landets østfront. 

Autocracy Incorporated, som Anne Applebaum kaller dem, bidrar i kampen mot at små stater kan velge sin egen kurs, som suverene stater. Krigen muliggjøres av støtte fra Kina, gjennom handel og forsyning av forsvarsmateriell og ammunisjon, missiler og soldater kommer fra Nord-Korea, droner, missiler og militær kompetanse kommer fra Iran, de bidrar også med soldater gjennom Houthi-militsen, russiske klientstater som Eritrea, Mali og Zimbabwe gir sin fulle støtte i FN, mens land som Tyrkia, Kasakhstan og Kirgisistan hjelper Russland med å unngå sanksjoner. 

Krigen i Ukraina tvinger oss på denne måten til å tenke nytt, om den ikke har gjort det allerede. Som for eksempel i forholdet mellom handel og sikkerhet. Gjensidig avhengighet fremstår som en bløff etter denne krigen. I hvert fall på kort sikt. Og ikke minst når den balansen ikke er balansert. Den russiske oljen flyter fortsatt til Europa, og importen har økt siden 2021. At Europa har gjort seg alt for avhengig av Kina er også et dilemma som vil bli tydeligere i årene som kommer. Det latterliggjorte franske konseptet «strategisk autonomi» er nå å finne overalt i EU. På etterskudd, selvfølgelig.

Midt i dette finner vi også et nytt USA som ønsker mindre intervenering, ønsker å være mer selvforsynt og som vil at Europa tar seg av Europa. Vi presses til å ikke lenger være gratispassasjerer i NATO. Vi må være gode partnere. Det vil koste. 

Vesten får ikke bare mindre makt, men vi er også mer splittet enn tidligere. 

Er vi fucked? Ikke nødvendigvis. Spørsmålet for Vesten er hvordan vi møter dette. Vi klarer ikke å bære denne byrden uten et bredere sett med skuldre. 

À la carte-verden

Å yte motstand mot denne anti-vestlige aksen krever realisme ute i verden som beskytter en idealisme, nærmere bestemt et sett verdier på hjemmebane. Utenrikspolitikken skal muliggjøre innenrikspolitikken. Den skal beskytte det åpne samfunn Vesten har nytt godt av. 

Vesten mot resten er et bilde mange bruker for å forklare dagens situasjon. Det er mildt sagt misvisende. Det gir ikke mening å dele inn verden på denne måten. Det som derimot er korrekt, er at Vesten har stadig minkende makt, i det som for lengst blitt multipolar.

Vi lever i en ny, kompleks verdensorden som, utover å være multipolar. Ivan Krastev har valgt å kalle dette en «à la carte verden». Såkalte tredjeland, som hverken er vestlige eller en del av aksen som vil oss vondt, ønsker ikke å velge en enkelt meny. Å få godene av moderniseringen Vesten har gjennomgått er populært, men å bli som oss er det få som ønsker. Disse statene rir derfor ofte to hester, noe de anser for å være i deres interesse.

I en slik verden får vi stadig mindre igjen for altruistisk handling. Om vi i det hele tatt får noe. Dette vil ikke si at vi skal være oss selv nærmest, men det innebærer at vi ikke må la oss lure, selv når vi bedyrer at vi handler i det godes navn. 

Dette er en viktig første erkjennelse. Land som ikke ligger i det vestlige selskap velger sine partnere pragmatisk, fra sak til sak, der det måtte passe. Verden er blitt mer regionalisert og transaksjonell. Implikasjonen av dette for oss, er at vi bør styrke Norges forhold til det vestlige fellesskapet, samtidig som engasjementspolitikken, som har preget norsk utenrikspolitikk i mange år, må tones ned. 

I et intervju Financial Times nylig gjorde med Ukrainas tidligere utenriksminister Dmytro Kuleba, kommer dette forholdet mellom Vesten, den anti-vestlige aksen og alle landene mellom, til uttrykk. I møte med «det globale sør» er det ikke slik at landene har et særlig sterkt hat mot Vesten, men de har helt andre interesser å ta hensyn til, for eksempel i spørsmål om hvorvidt de skal støtte Ukrainas forsvarskrig: 

«If Europeans are slow to understand the reality of the Russian threat, what about the rest of the world? One of Kuleba’s unenviable tasks as foreign minister was to travel around the “global south”, trying to make the case for his country. 

I ask if he encountered a lot of open sympathy for Russia. He says that by and large, that was not the case. ‘They all understand what’s happening, and they were all on the side of Ukraine. But then every leader asks himself, ‘What is going to happen to me if I openly oppose Russia?’ African leaders were particularly concerned about that. Some of them literally were afraid that Russia will stage a coup or kill them if they openly support us . . . And then there was always another elephant in the room — China. Because Africa is Chinese territory with very few exceptions.»

Jerngrepet Russland og Kina har på en rekke afrikanske land bidrar til å styre handlingene til de afrikanske statene. Dette skjer i ulike internasjonale forumer, det skjer når enkeltland fordømmes og det skjer når andre land ikke fordømmes. 

Ikke minst er dette en manifestasjon av et svakere og mer maktesløst Vesten. 

Krisene går ikke over

Den andre erkjennelsen er at jo nærmere kriger kommer – og jo mer involvert den anti-vestlige aksen er i disse krigene – desto vanskeligere blir det å forholde seg til disse krigene.

For det første må vi faktisk ha et mer håndfast forhold til krigene, dersom de skulle oppstå i Europa. De mange intervensjonene Vesten har hatt i ulike land har vært å anse som overskuddsprosjekter, der diverse land i store koalisjoner bidrar med sitt. Krigen i Ukraina har vist at vi ikke har kapasitetene i orden, det er et prosjekt der vi er i underskudd. For mange land gjelder dette også økonomisk.

At vi ikke har tilstrekkelig med forsvar og dermed avskrekking i Europa, er én ting. Verre er det at håndteringen av krigen ikke har vært god. Joe Biden har behandlet det hele som en krise som går over, ikke som en krig som enten vinnes eller tapes, basert på hvilke ressurser man har tilgjengelig og hvordan man benytter seg av disse.

Det minner om hvordan man tidligere har håndtert annekteringen av Krym, der sanksjoner, fordømmelse og forsiktighet skulle temme Putin. Phillips O´Brien oppsummerte Bidens Ukraina-policy på lite flatterende vis i The Atlantic under tittelen «How Biden made a mess of Ukraine»:

«The administration has dithered, looking more and more powerless as Ukraine has suffered and as an emergent anti-Western alliance that includes Iran, North Korea, and China has come to Russia’s aid. Biden could have helped create a better, more secure world than the one that existed in February 2022. Instead, he’s ushered in a much more dangerous one.»

Det må nevnes at Biden-administrasjonen har hatt en vanskelig oppgave. Å manøvrere i russisk aggresjon, der atomtrusler er et flittig brukt virkemiddel, er ikke lett. Det er en oppgave ingen burde ta lett på. Krigen er et langt farligere farvann enn mange ofte liker å innrømme. 

Likevel har den inkrementelle strategien vært feilslått. Vesten har på sin side fryktet å eskalere, noe vi selv har bidratt med ved at vi ikke har satt Ukraina i en posisjon til å presse russerne vekk ved starten av krigen, men man har heller ikke besvart russisk eskalering på en god måte. 

Krever styrke

Den tredje erkjennelsen dreier seg om Norges rolle. Ikke minst Norges plass i det internasjonale systemet. 

Vi er kraftig endret. Vestens makt er mindre, demokratiene er på retur. Svakheten vår blir brukt mot oss. Vesten må vise styrke og stå sammen. Det er svakhet, ikke styrke, som inviterer til aggresjon. 

I den offentlige debatten forveksles konseptet «folkerett» med konseptet «avskrekking». Hva sikrer sikkerheten vår? Er det folkeretten som sikrer norsk suverenitet eller er det den felles europeiske realiteten de siste 80 årene, at vi har hatt et sterkt NATO, der amerikanerne trygger sikkerheten vår?

Jeg heller mot den siste, men uten forkleinelse for at folkeretten er viktig. 

Om ikke den europeiske frykten for at USA skal overlate vårt eget kontinent og Ukraina, til oss selv, illustrerer realismens poeng om at verdenssystemet er anarkisk av natur, vet ikke jeg hva man trenger å se for å forstå at verden i stor grad er slik. Invasjon? Et nytt 9. april?

Polakkene er ikke villige til å spille poker med egen sikkerhet. I Polen bygger de nå et solid forsvarsverk langs landets lange grense mot øst. 800 kilometer med en kombinasjon av moderne teknologi og tradisjonelle barrierer. Alt gjøres for å hindre den russiske bjørnen fra å angripe. Det er situasjonen Europa befinner seg i nå. Polakkene husker hva ikke-angrepspakten de signerte i 1934 med Hitler, ga dem. Ingenting. Diplomati uten våpen er som musikk uten instrumenter, sa Fredrik den store. Polakkene velger å lytte til ham, og til sin egen historie. 

Hjelmer og vester

Den type tankegang er ikke populær i Norge. Her hjemme har vi en statsminister som var mer bekymret for at befolkningen skulle være bekymret for krig, enn for selve krigen. 

Tidligere i år advarte den svenske regjeringen om at krig kunne bli en realitet. De ba befolkningen om å være forberedt på dette. Venstre og Fremskrittspartiet valgte å gå ut med samme budskap: Vi må være mentalt forberedt på hva som kan komme til å skje dersom alt skjærer seg. De gjorde det på grunn av at vår egen regjering ikke ønsket å gjøre som den svenske. Støre hadde andre bekymringer.

Støre valgte heller å roe gemyttene, og han valgte å irettesette partilederne, hans budskap var følgende: «Jeg advarer mot at vi snakker om krigen som at den er rett rundt hjørnet. Vi følger veldig nøye med. Stortingsmiljøet og oss myndigheter må vekte sine ord om det som skjer. Folk kan bli redde.» Støre mente at det var uansvarlig av Sylvi Listhaug og Guri Melby å advare mot at vi beveger oss inn i farligere farvann. «Folk kan bli redde». Ja, var ikke det poenget?

Ingen er mer ruset på den amerikanske sikkerhetsgarantien enn de som ikke bryr seg om den. Støre hevdet også at vi hadde et forsvar som skal kunne forsvare oss i krig. Om noe er uansvarlig, så er det vel akkurat den påstanden. 

I Kjetil Alstadheims bok Jonas og Krigen (2023) kan man lese følgende:

«Også et annet spørsmål er dukket opp, og det skal bli mye vanskeligere. Problemstillingen er: Kan Norge gi våpen til et land i krig? Og om Norge kan gjøre det, skal det skje? Støre ble spurt på en pressekonferanse alt dagen etter det russiske angrepet. Da ga han ingen signaler om noe slikt. Mye var forberedt i tilfelle et russisk angrep på Ukraina, men våpenhjelp til ukrainerne var et spørsmål regjeringen ikke hadde tenkt på at den ville bli nødt til å ta stilling til. ‘Dette var ikke en problemstilling vi forberedte i januar. Det må jeg være ærlig på’, sier Støre nå i ettertid.» 

Regjeringen landet da på å sende hjelmer og vester, såkalt B-materiell. 

Rolleforståelse

Hvilket bilde av statsministeren får vi servert her? Primært ser vi en statsminister som, i etterpåklokskapens lys, ikke var tilstrekkelig forberedt på hvilken situasjon Europa gikk inn i. Våpen, trenger de det også nå? Det vi ser tydeligere er en statsminister som forventer at USA skal løse floken for oss. 

At USA er viktig for oss, er ubestridelig. Det vil likevel ikke si at Europa, eller Norge for den saks skyld, alltid har sammenfallende interesser med amerikanerne. Dette vrenges ofte til det parodiske, mange anser det som hederlig å ikke følge USA. Når det advares mot norsk alenegang i Midtøsten-politikken blir man møtt med påstander som er anti-amerikanisme på autopilot. Det kan snus på hodet. Norsk Israel-politikk er ofte preget av fordømmelse på autopilot. Alenegangen er blitt et slags symbol på hvor hederlige vi er, fordi vi frykter å bli anklaget for å inneha «vestlig dobbeltmoral». Det kan iblant være en gedigen skylapp. 

Kritikk av Israel kan være rett og rimelig. Betyr det at all Israel-kritikk er noe Norge skal være med på? På ingen måte. Og her har Israel-kritikere som er for en tostatsløsning noe å tenke over. Ikke minst kan de ha et behov for å stikke fingeren i jorda og spørre om det er hederlig å bli med på kritikk av Israel, når den kritikken bunner i et ønske om å utslette Israel som stat. 

Norges rolleforståelse, i form av fravær av en viktig rolle å spille i en rekke spørsmål, må tenkes grundigere gjennom. 

Realpolitisk tilnærming

Det er mye man kan si om norsk utenrikspolitikk for tiden. La meg avslutte med følgende: Tiden der vi kunne ruse oss på amerikanske sikkerhetsgarantier kan være forbi. Implikasjonen av dette er ikke å fortsette som før, med søvngjengere ved roret. 

En realpolitisk tilnærming, som ser seg fore å verne om et åpent demokratisk samfunn i samråd med et vestlig verdi- og interessefellesskap er veien å gå. 

Dette essayet var publisert i Minerva 10. desember 2024.