LOs antisionisme
Noe av Israel-fiendtligheten som kommer til uttrykk i tekster og taler hos LO, kan forstås som moderne uttrykk for antisemittisme.
Publisert: 10. februar 2025
LO har siden årtusenskiftet utviklet et radikalt syn på Israel og Palestina. Dette har hatt betydning for norsk Midtøsten-politikk fordi LO har betydelig innflytelse på Ap. Her skiller norsk LO seg fra fagbevegelsene i andre land. Dette var budskapet i et notat jeg publiserte for Civita nylig. Notatet har fått svar fra to ansatte i LO, Liv Tørres og Jonas Bals. Tørres’ svar stod i Agenda Magasin, mens Bals skrev i Klassekampen 1. februar.
Tørres’ viktigste kritikk er at jeg burde hatt flere kilder og andre metoder fordi jeg er professor. Jeg forstår ikke kritikken. Noen ganger skriver jeg vitenskapelige artikler fulle av fotnoter, andre ganger avisartikler uten. Og noen ganger skriver jeg korte notater for Civita, som er en annen sjanger. Men notatet om LO er godt forankret i lang tids arbeid med kilder. Det er nemlig et sammendrag av funn fra en akademisk bok jeg nylig har skrevet med tittel «Antisemitism and Social Democracy». To kapitler i denne boka handler om LO fordi organisasjonen er et interessant eksempel på større, globale trender når det gjelder syn på Midtøsten på den politiske venstresiden. Tørres kommer selv med en rekke påstander uten forankring i kilder i sitt svar. Hvor har hun det for eksempel fra at fagbevegelser i andre europeiske land ligner norsk LO i spørsmål om Midtøsten? Jeg mener hun tar feil, og hun viser ikke til kilder.
La oss bevege oss videre. Gjennom 2000-tallet er LOs Israel-fiendtlighet vevet sammen med globale antisionistiske bevegelser, ikke minst boikottbevegelsen BDS. En rekke demokratiske stater, som Canada, Tyskland, Tsjekkia og Spania, mener at BDS diskriminerer jøder. Likevel legger LOs kongressuttalelser om Israel fra 2017 og 2022 seg tett opp til BDS og forfekter en radikal antisionisme. Noe av Israel-fiendtligheten som kommer til uttrykk i tekster og taler hos LO, kan forstås som moderne uttrykk for antisemittisme.
Gjennom 2000-tallet har ledere eller representanter for LO eller enkeltforbund kommet med grunnløse anklager om folkemord (lenge før den seneste krigen), hevdet at israelsk politikk er som nazistenes, at det finnes en unik form for ondskap hos israelere og foreslått avvikling av det de kaller en «apartheid-stat». Yngve Hågensen sa for eksempel i en 1. mai-tale i 2002 at Israel begikk folkemord, og at Israels statsminister Sharon var en brutal morder i en klasse for seg, «selv i forhold til andre israelske ledere». Finn Erik Thoresen trakk i en tale på LOs kongress i 2005 en parallell mellom nazistenes politikk og Israels, og sa at det ikke kunne være tilfeldig at palestinske barn ble drept – altså at Israel dreper barn med overlegg. En lokal fagforeningsleder har brukt sin offentlige profil på sosiale medier til å si at man ikke kan markere Krystallnatten så lenge Israel gjennomfører Holocaust hver dag, og har delt materiale som hevder at Israel skjuler DNA-bevis på at jødene ikke hører hjemme i Midtøsten. Slike tanker kan man også spore lenge før 2000-tallet. «Det folkemordet som Israel gjennomfører nå kan ikke sammenlignes med annet enn nasistenes (sic) ville herjinger under den 2. verdenskrig», skrev en sentral fagforeningsmann i Østfold i Moss Dagblad i juli 1982.
Alt dette – og mer – er dokumentert i boka nevnt over. I tillegg har det, med svært få unntak, vært stillhet fra LO rundt alle tilfeller av terror og vold mot sivile israelere. Hvis vi ser helhetlig på LOs ordbruk, vil vi finne flere tilfeller som faller inn under den definisjonen av antisemittisme som Norge har forpliktet seg på i kraft av vårt lange og viktige medlemskap i The International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA). Akkurat som rasisme kan være vanskelig å identifisere, krever det kunnskap å gjenkjenne antisemittisme. Tørres burde vært åpen for å forstå noen av de ikke-intenderte effektene LOs politikk, aktiviteter og symbolbruk kan ha. Dessverre velger Tørres å påstå at kritikk av Israel merkes som antisemittisme. Det er en «retorisk hersketeknikk», hevder hun.
Det å svare på bekymringer om antisemittisme med å hevde at det er en taktikk for å stoppe kritikk av Israel og sionismen, er så vanlig at det har fått et eget navn: The Livingstone-formulation. Navnet kommer fra Ken Livingstone, britisk politiker og tidligere borgermester i London. Den beste beskrivelsen av fenomenet finner man i boka «Contemporary Left Antisemitism» av David Hirsh. På britisk venstreside begynte man å ta oppgjør med antisemittismen i egne rekker fra omkring 2015. Lite tyder på at vi kan håpe på det samme her.
Det er en pedagogisk utfordring at mange ganske ikke vet – eller vil vite – at antisemittisme finnes langs hele det politiske spekteret. Det er blitt gjort solid forskning om forskjeller på høyre- og venstresiden, og vi vet at det er stor forskjell på den rå og voldelige antisemittismen og den mer forfinede formen som aldri snakker stygt om jøder, men som fordømmer sionister og spør om Israel egentlig bør eksistere. Det er gjort en rekke viktige forskningsstudier av Israel-relatert antisemittisme. Vi møter den blant annet i Norge, slik HL-senterets tall viser.
«Hvorfor er norsk LO så besatt av Israel?» spurte en erfaren LO-ansatt i et annet nordisk land i intervju med meg. Det burde være et interessant spørsmål for en historiker. Den LO-ansatte historikeren Jonas Bals synes ikke det. I et angrep på det han kaller «revisjonisme», hevder han at mitt notat om LOs Midtøsten-politikk bidrar til å «reinvaske fascisme». Dette ser ut til å være en rød tråd i Bals’ virke som skribent, at han mener å kunne avsløre støtte til fascisme og nazisme nesten hvor enn han kaster blikket. I et essay i Morgenbladet (13.12.2024) kom Bals med angrep på to forskere som har vært sentrale i å bygge opp forskningen på nynazisme og høyreekstremisme i Norge, Katrine Fangen og Tore Bjørgo. Han mente de gjennom sin forskerkarriere har bagatellisert og normalisert nynazismen. Bals’ påstander er absurde. Det skader kampen mot rasisme at deler av venstresiden er så besatt av å vokte grensene for korrekt antirasisme.
Hvis det hadde vært intellektuell og ideologisk takhøyde i LO, ville Tørres og Bals vist mer nysgjerrighet om egen organisasjon og dens roller i norsk Midtøsten-politikk og konsekvensene av dette for norsk politisk kultur. Det er som om de ikke fatter makten LO har, men insisterer på en slags usannsynlig rolle som offer. Mitt notat om LOs Midtøsten-politikk er kritisk, men har god forankring i kilder og bruker helt vanlige metoder. Hvis LO har interesse av å forstå hvordan antisemittisme kan vekkes til live midt i sosialdemokratiet, foreslår jeg at de leser boka mi når den kommer. Da får de alle referansene, henvisningene og analysene de har bedt om.
Teksten er publisert i Klassekampen 8.2.2025.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
