Gjør vi nok for Ukraina?
Lite tyder på at vi får en varig og rettferdig fred i Ukraina. Norge og Europa er nødt til å gjøre langt mer for å støtte Ukraina i en krig Putin ikke ønsker å avslutte.
Publisert: 27. november 2025
«Stormaktene gir aldri nok til å redde, men alltid nok til å forlenge lidelsen», tilskrivesden jugoslaviske forfatteren Ivo Andric. Det kunne vært skrevet om Ukraina i dag.
Krigen i Ukraina har herjet siden 2014, og det er snart fire år siden Russlands fullskalainvasjon.
Krigen kan fremstå like meningsløs som første verdenskrig. Mennesker nedslaktes i hopetall for å grafse til seg noen kvadratmeter med land hver dag. Men for Ukraina er krigen alt annet enn meningsløs.
Landet ønsker utvikling og modernisering. Landet ønsker demokrati og å bevare sin nasjonale identitet. Landet ønsker å frigjøre seg fra Putins jerngrep. Dette kriger Ukraina for, samtidig som de kriger mot terrorregimet til Putin.
Og vi skynder oss altfor langsomt for å hjelpe Ukraina med sin sak.
Jerngrepet til Putin styrkes for hver dag som går. Det samme gjør krigens jerngrep på Putin. For dette er ingen eksistensiell krig for Russland som nasjon, men det er det for Putin selv. Slik er i hvert fall hans vurdering av situasjonen. Han har kjørt seg fast i en krig som han kanskje ikke kan avslutte, selv om han ønsker . Krig fører ofte til flere problemer enn det den var ment å løse.
Den svenske eksperten i russisk økonomi, Anders Åslund, mener at Russland ikke lenger forsøker å vinne krigen. Russland forsøker bare å ha krigen gående så lenge som mulig, på et nivå økonomien og samfunnet kan bære. Hva skjer når 700 000 soldater skal hjem fra fronten? Hva skjer med regimet når krigen er over og spørsmålene om hvorvidt det var verdt det begynner å komme?
Det er heller ikke bare Putin som tjener godt på krigen i Russland.
Åslund tror Putin heller ønsker en dårlig krig enn en god fred – han viker med andre ord ikke fra det målsetningen har vært hele veien. Det finnes kun en måte å seire på, for Putin: Den ukrainske staten skal ikke eksistere på ukrainske premisser.
Over Atlanterhavet sitter en utålmodig president som ønsker å stanse krigen. Han er like utålmodig som han er uforutsigbar. Den ene dagen ilegger han russiske oljeselskaper massive sanksjoner. Den neste dagen overtaler Putin ham til ikke å levere Tomahawk-missiler til Ukraina. Den ene dagen skjeller han ut Zelenskyj med verden som publikum. Den neste dagen smiler og ler de. Og av en eller annen grunn lar han seg ydmyke av Putin igjen og igjen.
Hva Trump vil gjøre er umulig å vite. Akkurat nå er han igjen på sporet av å kaste Ukraina til ulvene.
Samtidig som krigen raser og øker i intensitet, forsøker Trump febrilsk å få til en diplomatisk løsning. Fredsdiplomatiet hans fremstår som et teater. Da han møtte Putin i Alaska, sto det «PURSUING PEACE» på veggen bak dem. Det skulle ikke være noe tvil om hva Trump ønsket. FRED. Så fort som mulig.
Selv om Trump er uforutsigbar og diplomatiet hans er sui generis – noe for seg selv – så sitter han beklageligvis med kortene.
Der Trump forsøker å få til en fred er det mer uklart hva resten av Ukrainas støttespillere forsøker å oppnå. Vi gir nok til å forlenge Ukrainas lidelse, men vi gir ikke nok til å redde landet. Koalisjonen av de villige er ikke villig nok. Dette er den store elefanten i rommet.
Og dersom Ukraina ikke står til å redde, vil det bli dyrt.
Et ukrainsk tap vil bli dyrere enn å trappe opp støtten, ifølge en ny NUPI-rapport. En ukrainsk kollaps vil sette hele Europa i vedvarende fare, og gjøre behovet for opprustning langt større enn hva det allerede er. Ukrainas forsvarsindustri og hær vil også kunne gå tapt.
Krigen handler nemlig om mer enn bare Ukraina. Den handler om selve sikkerhetsarkitekturen i Europa.
Seier for Ukraina og Europa handler derfor om å bevare ukrainsk selvstendighet, og samtidig gjenopprette vestlig avskrekking mot Putins drøm om å etablere en ny interessesfære.
Førsteutkastet til Trumps nye fredsplan ville nok ikke levert dette. Selv om amerikanske sikkerhetsgarantier skal være på blokken, går planen i det store og hele ut på at Ukraina skal eksistere, men på Putins premisser. Blant annet må Ukraina halvere hæren sin og avholde valg innen 100 dager. Planen legger også opp til en russifisering av ukrainsk kultur. Offeret straffes hardt.
En stans i etterretningssamarbeid og våpensalg fra USA, som Trump har truet ukrainerne med, lover ikke godt. Det tyder ikke bare på at Trump ikke bryr seg om Ukraina, men det kan også hinte i retning av et USA som overlater Europa til sin egen skjebne. At det finnes venner av det transatlantiske samarbeidet i Trumps administrasjon, som Marco Rubio, skal vi prise oss lykkelige for.
Spørsmålet er om en bedre avtale er mulig.
Det er her Europa er stilt med et valg. Enten må vi gjøre mer for Ukraina. Da må støtten bli større, komme hurtigere og målsetningen om at Ukraina skal overleve må bli tydeligere.
Eller så kan vi, som Minervas Nils August Andresen skriver, be Ukraina om å ta avtalen til Trump og heller jobbe for at avtalen blir god. Om Putin skulle ta en avtale Ukraina kan leve med, må Europa sikre freden, for krigen har vi ikke vist oss villige til å vinne.
Siden 2022 har de vestlige støttespillerne gitt nok for at Ukraina kan fortsette kampen, men ikke nok til at de klarer å stanse russisk fremgang. Vi lar nasjonen dø en sakte død. Dette er vår tids store spørsmål og Vesten er i ferd med å feile.
Teksten er publisert i Minerva 25.11.2025.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
